Arkitektnytt

Dette bildet, som man selv må forme, påvirkes av ulike situasjoner og personer som står en både nær og fjern. Det er et bilde som skapes av livet og de ulike erfaringer som det fører med seg.
Louis Kahn var glad i kvinner, og kvinner ble lett forelsket i ham. Om en skulle dømme fra utseendet, var ikke det en selvfølge. Hele ansiktet til Kahn var preget av dype arr. Han hadde som barn en ulykke med brennende kull, og på et øyeblikk ble det melankolske, lille fjeset forandret til en ukjennelig maske.

Han bar på en maske, men bak den brutale forkledningen fantes det en energi og en intensitet som alle nær ham ble påvirket av. Det påvirket også min samtale og nærvær med ham.
Sønnen Nathaniel, som har laget denne filmen om sin far, Louis Kahn, følte sikkert tidlig i livet denne auraen som omkranset hans far, og som liten gutt må han ha undret seg over hvor denne energien kom fra, og hva den egentlig var.

Nathaniel har også en halvsøster, ei storesøster fra Kahns intense forhold med Anne Tyng, en meget talentfull ung arkitekt som arbeidet på Kahns kontor over lengre tid. Hun var en meget viktig medspiller i Kahns tidligere arbeider, og de fikk en datter ved navn Alexandra Tyng.

Hun var det første av barna som ønsket å forstå sin far bedre, og i 1978 kom hun ut med: «Beginnings, Louis I Kahn's Philosophy on architecture.» Etter min mening fortsatt den beste boken som er skrevet om Kahn, fordi den skaper et riktig bilde av de tankerekker som gjennom hans arbeid viser seg å være viktig for ham.

Behovet for å skrive den var enkelt. Et savn hadde bygget seg opp gjennom årene. Alexandra håpet at hun gjennom en dypere forståelse for sin fars arkitektoniske arbeider, og ikke minst hans filosofiske holdning til dem, ville både lære og forstå sin far bedre, både de som sterkt hadde kritisert ham, og de som nærmest uhemmet beundret ham.

Hun ville ta stilling, om det var mulig for henne også å forsvare ham.
Bak beskrivelsene og den argumentasjonen Alexandra fører i boken, kommer det også frem en inderlighet, den er skrevet av en datter som savner sin far. Samspillet mellom det profesjonelt vurderende og det personlige gjør innholdet i boken fortsatt levende.

Så var det sønnen Nathaniels tur, han fra et annet forhold og mye yngre enn sin halvsøster, som han møtte ved enkelte festlige anledninger, men behovet for å komme nærmere sin far etter hans død viste seg å være det samme for begge.

Nathaniel kjente knapt nok sin far. Vi visste at Kahn hadde minst én sønn der ute, men han ble aldri snakket om verken på kontoret eller i studio. Kanskje når Kahn, Le Ricolais, og Norman Rice tok sin daglige tur på den lokale baren for en whisky etter endt studio ca kl 8 på kvelden, var det mulig at Nathaniel streifet innom konversasjonen, men jeg tviler på det.

Kahn var ingen far i tradisjonell forstand. Det skapende suget i ham var for sterkt til det. Alt handlet om arkitektur, men det fantes også et annet følelsesregister i ham. Den lidenskapen og konsentrasjonen som var nødvendig for å nå det arkitektoniske rommet, var ikke separert fra kjærligheten til medmennesket.

En form av en kontinuerlig kamp preget hverdagen, og dårlig samvittighet påvirket ham, men uansett motstand var det alltid arkitekturen som klarte å vinne.

Lengselen etter noe annet var samtidig der. Et klart bevis på det er «The Rome Letters 1953, 1954», 53 brev som Kahn skrev til Anne Tyng under hennes opphold Italia. Det var der Alexandra ble født i all stillhet og hemmelighet. Brevene gir et annet bilde av Kahn. Det er interessant lesning.

Det jeg vil frem til, er at Nathaniel konstruerer sitt eget bilde av sin far, en berømt arkitekt som han egentlig ikke kjente, men som han i likhet med sin store halvsøster ikke bare ønsker, men må komme nærmere for selv å overleve i sitt indre.

Gjennom sitt medium, som for ham er filmen, ikke ordene som sin søster, skaper han en form for minnebok, en konstruert verden som delvis er påvirket av andres meninger og erfaringer, men han klarer allikevel gjennom sin dyktighet og talent som filmskaper, å forme sin egen fortelling om sin far, en påtenkt virkelighet som i filmen omformes til et minne.

Men det er Nathaniels bilde, og det er hans tidsaspekt som omformer og former innholdet.
Kahn på film. Personen Kahn på film, eller i det offentlige rampelyset, er en historie i seg selv. Han klarte aldri å dy seg, han ble skuespilleren, aktøren som tok på seg nok en maske, og det er denne masken Nathaniel ikke alltid klarer å avdekke.

De første filmene om Kahn, han ønsket å være spretten, oppføre seg fysisk som en idrettsmann. Lekende lett forserer han sine egne trapper, endelig en liten pause, i hans eget lidenskapelige spill.

Nathaniels film om sin far er på mange måter en roman, «en regissør søker sin far». Det er i den sammenheng jeg også synes den er vellykket.

Etter som filmen ruller frem, er det ikke bare Kahn som blir til et bilde, og som har en rolle, men Nathaniel selv, idet han blir til en person som gjennom sitt eget kamera påføres en personlighet.
God film!