Arkitektnytt

Murmansk – den største by i Arktis – er fascinasjon, forferdelse og forundring. Fascinasjon for en vestboer som kommer dit for første gang, en storby mot Ishavet. Forferdelse når en ser på byens gigantblokker i grått, utenifra. Forundring over den vilje og kreativitet befolkningen viser når det gjelder å klare seg med langt, langt mindre enn oss og evne til å gjøre det trivelig inne.

Byens historie er dramatisk, bygd ut i hastverk i mellomkrigs- og etterkrigstida, preget av økende forfall, så forandring etter Sovjetunionens fall og ytterligere fornyelse etter at Russland åpnet seg for Vesten. Murmansk er en ung by, den fikk hamn og jernbane i 1915, ble grunnlagt året etter, og i et dekret fra Lenin (1870-1924) i 1922 ble byen sentral i utvikling av fiskeriene. Senere kom militariseringen og en verdenskrig som la 80 prosent av byen i ruin. I dette arktiske inferno bestemte Josef Stalin (1879-1953) at byen skulle gjenoppbygges. Det han ikke rakk, gjennomførte etterfølgeren Nikita Khrustsjov (1894-1971), og da gikk det fort.

Murmansk er navn både på byen og fylket som omfatter den ca. 100 000 km² store Kolahalvøya. Navnet kommer fra ordet «nordmann». Byen het først Romanov og var en liten fiskelandsby, men ble i 1926 omdøpt til Murmansk.

Mens byen i dag har ca. 370 000 mennesker, bor det totalt om lag 900 000 i fylket. Her finner vi andre store byer, Montchegorsk, Apatity, Kirovsk og Kandalaks. Vi bør også vite at Kola er de russiske samenes hjem med byen Lovozero som hovedstad. Her bor tusen av knapt tre tusen samer i Russland.

Folkeøkning
Enhver som i dag besøker Murmansk, vil bli slått av kontrastene i byggestil. Men la oss først se på befolkningsutviklingen:
• På 1100-tallet reiste folk fra Novgorod-riket mot nord, langs Kola-(Murmansk-)kysten og nådde helt til Finnmark. De levde i fred og samhandel med urfolket, samene.
• På 1500-tallet begynte russiske pomorer (kystfolk) å slå seg ned for å fiske på kolakysten.
• År 1526 ble den første same kristnet i Kandalaks.
• På 1800-tallet skjøt koloniseringa fart, og år 1822 ga tsaren klanherrene vide fullmakter ved skatteinndrivning.

Hvis vi tar for oss Murmansk by, ser vi dette:
• I 1858 bodde her ca. 500 mennesker.
• I 1907 var innbyggertallet økt til 3600 av i alt 8000 på Kolahalvøya.
• I 1974 hadde folketallet økt til 350 000 av
ca. 900 00­0 i fylket (oblast).
• I 1990 ble folketallet anslått til 400 000 av over en million på hele Kola.
• I dag er innbyggertallet rundt 900 000 hvorav
370 000 bor i Murmansk by.

Forklaringene på at Murmansk vokste til slike dimensjoner, er flere. Sovjetunionen, spesielt under Stalin, ønsket å utnytte de store naturressursene på og utenfor Kolahalvøya. På det geologiske museet i Kirovsk kan en lese at knapt noen steder på kloden er det så rike mineralforekomster som her. Utafor kysten finner vi de rike fiskefeltene som har medvirket til rikdom også i Nordvest-Russland.

Men den russiske koloniseringen henger også sammen med behovet for å befolke Arktis. I andre halvdel av 1800-tallet gjorde Norge seg mer og mer gjeldende. Norske ishavsfarere, bl.a. fra Tromsø, viste stor interesse for Novaja Semlja («Ny jord»), og dette førte til at tsaren fikk nenetser til å slå seg ned på den karrige øygruppen. Men Russland led under den skjebne å mangle isfrie havner i nord. Arkhangelsk, som var Peter den Stores andre dør mot den vestlige verden, ble innefrosset i oktober/november og åpnet seg først ut i mai. Derfor ble Murmansk strategisk viktig.

Krigens virkning
Nazi-Tysklands storoffensiv «Barbarossa» startet 22. juni 1941 og veltet inn over Kola noen dager senere. Stalins analyser av behovet for et militært sterkt Murmansk fylke, viste seg nå å være riktige. Den finske alliansen med Tyskland gjorde Moskva urolig. Hitler trodde det skulle gå relativt lett å erobre Sovjet, men angrepet med 50-60 000 mann over den russiske basen Titovka utviklet seg til et forferdelig blodbad. På et krigsmonument reist av østerrikske veteraner år 1990 i Petsjenga, står det: Eismeerfront 1941–44. Unseren 12 000 toten Kameraden.

Russerne hadde satt seg fast med ordre om å kjempe til siste blodsdråpe og mistet langt flere. Angriperne kjempet seg meter for meter inn over Kola, og måtte til tider brenne ut motstanderne med flammekastere. Murmansk fylke ble angrepet fra både sjø- og landsiden, men takket være påfyll fra sør av både soldater og varer, klarte de å stanse angriperne. Forsyningene kom også fra sjøsiden, til tross for at konvoiene ble angrepet både fra luften og havover- og underflata.
Engelskmannen Henry Swain (1924-2002), som i 1944 seilte med fregatten HMS Lancaster til Murmansk, førte i 1990 seilbåten Castillo fram til gjensyn med byen. Swain var da fylkesarkitekt i Nottingham County, og mintes den nedbombede byen med de sympatiske menneskene. I sin siste seilas skildrer Swain møtet med byen slik:

«Da jeg krysset jernbanen over den lange fotgjengerovergangen, grunnet jeg over den korte historien til Murmansk by. Jernbanen ble bygd gjennom myrer og skog og ble fullført i 1916, under den første verdenskrig. Den forbandt den nybygde havna til Petrograd og det øvrige jernbanenettet i Russland. Deretter hadde den blitt brukt til å levere britiske og franske våpen til den russiske armé. I 1917 hadde den 30 000 innbyggere. En stund var den okkupert av britene under intervensjonskrigen som fulgte etter den russiske revolusjonen. Dette var en av Storbritannias mindre gloriøse og illegale militæroperasjoner, og styrkene ble drevet ut av en kombinasjon av den nye røde arméen, arbeideroppstand i Murmansk og mangel på entusiasme fra det britiske folket over å slåss mot den nye republikken. I mellomkrigstiden utviklet Murmansk seg til en av Russlands største havnebyer, sentrum for Nord-Atlanteren og fiskeriene i nord. I den andre verdenskrigen var den på nytt av største strategiske viktighet. De tyske armeene som kom opp fra Finland, hadde forsøkt å besette byen da de kom opp langs kysten. De rakk fram åtti kilometer fra byen i 1941, men det russiske forsvaret holdt stand. Byen ble imidlertid lagt i ruiner av bombene.» (Tilbake til Murmansk, Pegasus forlag 2005:202-203)

Hvordan øke folketallet?
Sovjetmyndighetene innså etter den annen verdenskrig behovet for en styrket region i nord. Murmansk fylke ble sentralt i den militære opprustningen. Nordflåten hadde sitt hjem her, og behovet for store baseanlegg ble ansett påkrevd. Det blir hevdet at den militære ekspansjonen var størst i 1960-årene. Fylkesarkitekten i Finnmark, Arvid Sveen, besøkte sammen med nordnorske NAF-kolleger Murmansk 16.–20. juni 1974. Han rapporterte at det i 1971–73 ble investert dobbelt så mye pr. person på Kola som for landsgjennomsnittet. I 1960-årene skal folketallet ha økt med 21 000 pr. år, i de første 1970-årene 18 000 pr. år. I 1974 hadde Kola 900 000 innbyggere hvorav 350 000 i Murmansk.

Nordmenn som tross den kalde krigen besøkte Kolahalvøya, undret seg over hvordan myndighetene klarte å få så mange til å flytte til det hustrige nord. Hvorfor så en ikke her samme fraflyttingsproblem som nord i Norge og Norden? Ved siden av militære årsaker ønsket Sovjet å utnytte de store geologiske ressursene, fisken og skogene.

under tsar Alexander II ble det på 1860-tallet lagt grunnlag for kolonisering av Murmansk. De første industriframstøt var i gang, kommunikasjoner ble utviklet og landbruket var i endring. Da professor Danielvskij rapporterte om «uuttømmelige» fiske­ressurser i slik grad at her kunne fiskes «i ubegrenset omfang», ble det fart i utflyttinga. Et sidemotiv var den norske ekspansjonen i Nord-Norge, og den nære kontakten som var etablert i optimisme gjennom pomorhandelen. Med den keiserlige forordning av 1860 dro også finner og norske østover. I 1873 ble tallet på nyinnflyttere oppgitt til 800 hvorav de norske var 245. De slo seg ned på Vest-Murman. Emigrasjonen til Murmansk skjedde samtidig med at nordboere i tusentall dro til Nord-Amerika. (Kilde: Einar Niemi (red.): Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Gyldendal Norsk Forlag 1992:70-75)

Privilegiene endret seg etter hvert. En lov fra stalintiden, av 1932, ble f.eks. revidert i 1967, og privilegiene ble hovedsakelig gitt i form av høyere lønn, raskere opptjening av pensjon og bedre feriemuligheter. (Kilde: Landsdelsplan for Nord-Norge, arbeidsdokument 17.)

Det nordlige Sovjetunionen var delt inn i tre soner. For Murmansk, som tilhørte «midtre sone», var koeffisienten 1,5, dvs. ganger Moskva-lønn. For anstrengende utearbeid lå den noe høyere, ca. 1,8. I tillegg ble det gitt et polartillegg på 10 prosent av lønna hvert halvår de første tre årene, dernest nye 10 prosent tillegg etter fire og fem års tjeneste. Ved opptjening av pensjonsalder tilsvarte 15 års arbeid i nordområdene 25 år ellers i landet. Menn fikk gå av med full pensjon ved 55 år (ellers 60) og kvinner ved 50 år (55).

En vanlig ferie i Sovjetunionen på denne tiden svarte til 24 arbeidsdager eller fire uker. Murmansk-ferien, derimot, var hele 42 arbeidsdager eller sju uker. Gruvearbeidere kunne få 56 dager og sjøfolk og fiskere enda mer. Hvert tredje år fikk innbyggerne gratis feriereise til hvilket som helst sted innen landet.

Andre privilegier bestod av redusert husleie. Folk som tok arbeid nordpå, fikk beholde sine leiligheter sørpå. Skatten var lik over hele landet, 13 prosent.

Generalplanenes tid
Generalplanen for Murmansk oblast 1974 gikk inn for å øke folketallet i Murmansk by med 10 000 pr. år. Planen var at det i 1980 skulle bo 400 000 i byen og 450 000 i 1990. En så sterk vekst ville selvsagt skape mange problem, bl.a. med tilførsel av energi. Byggingen av de fire atomreaktorene i Poljarnyj Zori, den første i 1973, kom som følge av økt energibehov.

Privilegiene for nordområdene må ha lokket flere enn beregnet på veg. Murmansk vokste raskere enn generalplanen av 1966 hadde lagt opp til. Optimismen var stor, naturressursene rike og selvtilliten i befolkningen ennå ikke svekket.

Når en by på Murmansks størrelse vokste med 6-7000 leiligheter eller ca. 250 000 m² pr. år, ble det behov for et stort apparat. Ved siden av kom planlegging og utbygging av industri, offentlige bygninger som barnehager, skoler og sykehus. Mange arkitekter opplevde at det gikk for fort, at bygningene ble for dårligere, og at renoveringen ikke ble god nok. I et land hvor det å protestere kunne medføre alvorlige sanksjoner, valgte de aller fleste å tie.

Generalplanen for Murmansk ble utarbeidet i Leningrad, begge innenfor samme sovjetrepublikk. Kommunikasjonsplanene ble utarbeidet i Moskva. Planleggingssystemet var (og er) mer sentralisert enn i Norge.

To planleggingsinstitutt i Murmansk by ledet an i utbyggingen på Kola. Kommunene hadde lite å si overfor det som skjedde i «hovedstaden». Men det var også her frustrasjon over at det var Leningrad som i realiteten bestemte.

Voksesmerter
Hvordan kan vi forstå det som skjedde i den raskt voksende byen? Behovet for nye bygninger må ha vært blant de største i det veldige landet.

På 1920- og 1930-tallet ble det reist en rekke trebygninger på to-tre etasjer i byen. Etter den annen verdenskrig ble det reist boliger i treverk, gjerne i kjapt tempo, da det var skrikende mangel på boliger etter raseringene. Fortsatt kan du se disse som overraskende dukker opp mellom betongblokker på dobbelt så mange etasjer. Boligene mangler innlagt vann, har utetoalett, men bak fasadene er leilighetene pyntet opp av kreative beboere. I kalde vinteruker kan det være en prøvelse å bo her. Om sommeren når varmen strømmer fra steppene i sør og inn over tundraen, merker folk odøren. I bydelen finner en også de sjarmerende kioskene med frukt og grønnsaker, tobakk og drikkevarer i rikelige mengder. Bydelen Novozelskaja har med sine trebygninger vært et kjært hjem for beboerne, og i det nyrike Russland er den et levende minne om slitets år.

Med de store generalplanene under Kommunistpartiet kom det fart i sakene. Behovet for boliger ble skrikende etter krigen. Det Murmansk som du møter ved innkjøring fra Sør-Varanger, er et monument over den nye tid. Krigsmonumentet Aljosja på over 30 meter, som hilser Den røde hærs tapre soldat fra den annen verdenskrig, er blitt et reisemål for turister og et minne om russisk monumentalisme i arkitekturen.

Stalin og Khrustsjov
Revolusjonen i 1917 ble født også ved hjelp av den russiske intelligensia som ville bli kvitt tsarens despoti. Men makthaverne og ikke minst Lenin ville beholde den autoritære styringen. Av de nesten to millionene som forlot landet etter hvert, tilhørte mange den kreative intelligensia. De som ble tilbake, fikk i oppdrag å arbeide for «propagandastaten», og de nye byene tok preg av dette. (Kilde: Evan Mawsley: The Stalin Years. The Soviet Union 1929-1953. Manchester City University Press, 1998, 2003:52-55)

Den nye tid førte til konflikt mellom den eldre og yngre intelligensia. De eldre fulgte regimet, de yngre var mer kritiske. Stalins inntreden i 1929 hetet opp klimaet. Selv om han selv aldri holdt noen tale direkte om kunst og kultur, stod han i nær kontakt med de mest kjente på området. Dikterne stod i første rekke, sosialrealismens far Maxim Gorkij var en av dem. Stalin stolte på deres vidd og viten, og at de ville tjene ham og staten. Han la en beskyttende hånd om poeten Pasternak, filmskaperen Eisenstein og kalte dem og andre inn til samtale i 1932. Det var dette året at arkitektenes forening ble stiftet. Det blir fortalt at Stalin bygde tungt og omstendig, noe som ikke preget etterfølgeren.

Nikita Khrustsjov (1894-1971) forsøkte å distansere seg fra Stalin-tiden de 11 årene han satt i statsledelsen. Nedbombede og brente byer som Murmansk skulle gjenreises. Massene trengte et sted å bo, og det ble bygd fort og stort og dårlig.

Teori og praksis
Sosialrealismen blir karakterisert som stalinismens estetiske prinsipp. Begrepet er ikke entydig knyttet til Stalin, men sporer til Marx' materialistiske ideologi. Catherine Cook skriver:
«Older critics, on the other hand, have better understood its true nature. Thus in 1980 a leading architectural critic of the older school, Yuri Yaralov, was presuming its continuing authority in Soviet practice when he wrote that post-modernism, with its historicism, popular codings and anti-elite orientation, showed Western architecture 'to be aspiring to enter organically into environment of similiar aims to our own'.» (Kilde: Art of the Soviets. Painting, sculpture and architecture in a one-party state, 1917-1992. Manchester University Press 1993:86-87)

Nordområdenes arkitektur virker for en utenforstående som besøker landet, tung og tyngende. Men en finner spennende løsninger i detaljer som forteller om vilje til moderne estetikk. Med de siste årenes gjenvinning av russisk stolthet er fasader i sentrum blitt pusset opp slik at f.eks. Murmansk senter kan minne om europeiske byer.

Tore Lange ved Husbankens kontor i Hammerfest skriver at Murmansk oblast (fylke) for tiden opplever en tydelig befolkningsreduksjon, større enn i landet som helhet. Da Putin holdt sin tale i mai til folket, ytret han dyp uro over at folketallet stadig synker, for 2004 med 700 000. Fylket, som hadde over en million mennesker før Gorbatsjovs inntreden i 1985, skal nå ha knapt 900 000 mennesker, hvorav 370 000 bor i Murmansk. Eldre og uføre får statlig støtte om de ønsker flytte til midtbeltet av landet. Til gjengjeld overtar kommunen boligen. En ønsker å opprette sameier, men når boliger ikke har vært renovert på over 20 år, vegrer mange seg. Russere flest er ikke vante med selv å ta ansvar.

1. mars 2005 trådte en lov om boligsektoren i kraft. Den åpnet for privatisering av kommunale tjenester og konkurranseutsettelse av tjenesteytelser. Husleiene er hevet til selvkostnivå, noe som skaper problem for mange av de lavtlønnede. I sovjettida var bolig en rettighet og husleia symbolsk. Mange skylder husleie for lang tid. Kommunen får ikke inn nok penger til vedlikehold og reparasjoner. Boligblokker kan være så nedslitte at mange i Norge ville undre seg over at mennesker kan bo her. Ventilasjonssystemet er ofte dårlig, og vannsystemet lekker. En smertefull prosess venter beboerne som spør: Hva er det vi betaler for?

Mot nye tider
De nye boliglovene er rammelover som forutsetter at de lokale myndighetene tolker dem og sørger for vedtekter.

Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL) og Husbanken er engasjert i Nordvest-Russland. Russerne har ifølge et notat fra sistnevnte fattet interesse for deres løsninger. Norge bidrar på flere områder, bl.a. med erfaringer fra beboerdemokrati, opprusting av utearealer, kommunalt eide boliger i borettslag og ordningen med bistand til gjeldsofre.

Etter kald krig og depresjon er de arktiske samfunnene på Kola mer preget av optimisme enn på lenge. Husbankens Tore Lange i Hammerfest forteller at Murmansk har noen gamle borettslag. I tillegg forvalter kommunen boliger. Det er velkjent at en del bedrifter i sovjettida skaffet sine ansatte boliger «utenom tur» ved å få bygd boliger og dannet borettslag. Det fins også foregangsmennesker som tar initativ og organiserer drift av egne borettslag. Ljudmilla Sjibaeva har sammen med naboer skapt trivelige grøntanlegg rundt blokkene med restriksjoner for bilkjøring og parkeringslommer. Lange rapporterer også:

– I Nordvest-Russland støtter de nordiske land en rekke tiltak som bidrar til bedre miljø, bl.a. energisparing. Her er mye å gjøre, både fordi potensialet for energisparing er enormt, og fordi det i stor grad fyres med tungolje.

Etter at utenriksminister Gahr Støre holdt sin nordområdetale i Tromsø 10. november 2005, har oppmerksom­heten rundt det bilaterale samarbeidet Norge–Russland vokst. Husbanken deltar med sikte på å øke trivsel og velferd ved en av våre grunnleggende behov, et godt sted å bo. Det passer å ta med en påminnelse fra denne talen til slutt:
– Så må vi ikke glemme at også vi har mye å lære – ikke minst når det gjelder gjestfrihet, glede og kultur!