Arkitektnytt

14. mai fyller Hans Gabriel – kalt «Tommy» – Finne 90 år, fem– seks måneder før hundreårsdagen til Oslo Arkitektforening. Kontoret hans, hvor han fortsatt arbeider jevnlig, ligger et par hundre meter fra Arkitektenes Hus i Homansbyen i vestre Oslo.

– Det var mange som ikke skjønte hvordan en avantgardist som Korsmo og jeg kunne være på talefot, men jeg har aldri ment at man skal kopiere historiske forbilder. Poenget er at jeg syns at mye av etterkrigsarkitekturen har vært sjarmløs, sier Finne til Arkitektnytt.

I et intervju i Verdens Gang i 1979, under tittelen «En suksess mot strømmen», hevdet Tommy Finne: «Folk skulle aldri bo i boligcontainere. Vi har bygd drabantbyer som er menneskefiendtlige og fæle. Resultatet er at folk er kommet i en umulig valgsituasjon. De kan velge mellom gammel eller ny slum.»

Slike utradisjonelle uttalelser, levert gjennom et langt yrkesliv, sammen med de spesielle oppdrag han har hatt, har bidratt til å plassere Finne i en bås. Men overfor undertegnede presiserer han at selv om læretiden hos Arnstein Arneberg ga ham et noe annet fagsyn enn flertallets, setter han likevel pris på mange funkisbygninger, blant annet villaene til Korsmo.

– Arne Korsmo var en liddelig god arkitekt, sier Finne. – En gang dro vi til USA sammen, Korsmo og jeg, og jeg minnes at vi hilste på Frank Lloyd Wright.

Hans Gabriel Finnes hukommelse fungerer utmerket, og den første timen bruker han på å fortelle om barneårene i England hvor han var blitt sendt på kostskole og fikk navnet Tommy, tiden som arkitektstudent i Stuttgart fra 1935 til 1940 – med flere inspirerende ekskursjoner
til Frankrike og Italia – og togreisen via Berlin til et okkupert Norge, i en vogn full av tyske soldater som ble sluppet gjennom det såkalt nøytrale Sverige.

Under krigen fikk han noen småjobber på kontoret til svogeren Dick Advocaat, etter frigjøringen gikk ferden til Sulitjelma og andre industristeder i Nord-Norge hvor han tegnet fabrikkanlegg og boliger, og Arkitektnytts utsendte får en innføring i flotasjonsprosesser og bygging av tilhørende infrastruktur. Denne erfaring, sammen med den inspirerende praksisen hos Arneberg, ga Finne en allsidighet som først la grunnen for en serie restitueringsoppgaver og deretter
gjorde ham til en travel skipsdesigner.

– Det heter restituering, presiserer Finne, og ikke restaurering, et uttrykk jeg lærte av riksantikvar Tschudi-Madsen. Først restituerte jeg Palmen på Grand Hotel, deretter Theatercafeen og Olav Vs Hall på Akershus slott. Jeg vil også nevne hovedgårdene på Jarlsberg, Skinnarbøl og Ulefoss. Og midt oppe i det hele var jeg med på å bygge om Palais von Donnersmarck i Wien til hotell. Og jeg har tegnet fabrikker, kontorer og boliger. I tillegg til innredningen av en rekke passasjerskip, det begynte med «Ragnhild» og fortsatte med båt etter båt gjennom mange år.

Tommy Finne vender tilbake til studietiden i Tyskland og noen skjellsettende lærdommer hos den kjente professor Paul Bonatz, blant annet nødvendigheten av å lære matematikk og statikk og forstå det konstruktive, og han mener at alle arkitektskoler bør innføre obligatorisk praksis på byggeplasser.

– Dessuten anbefaler jeg ungdommen å reise ut, og gjerne studere i utlandet, for å kunne se faget i et videre perspektiv. – Få hovedsteder i verden har vært preget av et verre rivningsraseri enn Oslo, avslutter arkitekten som ble født i denne by i 1916, da stedet fortsatt het Kristiania. – Mange modernister ville til og med utslette Basarhallene ved Oslo Domkirke og gårdene langs Karl Johan. Det sier sitt om hvor skremmende historieløse og teknokratiske man kan bli når sansen for bygningsarven ikke er tilstrekkelig utviklet.