Møterom i Spania
Barcelona er kjent for sin satsing på byrom, og omegnen har mange arkitektoniske opplevelser å by på. Å reise dit ga inspirasjon til arbeidet med diplomoppgaven om møtesteder i en urban kontekst og Trondheim bys historiske spor.
Første stopp var byen Igualada, en to timers togreise utenfor Barcelona. Der ligger Igualada-kirkegården, tegnet av Enric Miralles og Carme Pinós etter at de vant en arkitektkonkurranse i 1984. Prosjektet ble ferdigstilt ti år etter. Kirkegården ligger i utkanten av et industriområde, en halvtimes gåtur fra det lille bysentrumet.
Tomten for prosjektet var i utgangspunktet delvis utgravd i industrielt henseende. Disse eksisterende landskapstrekkene var med på å forme kirkegården. Støttemurer holder terrenget på plass og rommer samtidig «urnehyllene». Slik danner de den konstruktive hovedstrukturen, og mellom seg et rom for å vandre, reflektere og minnes.
Organisk formspråk
I Barcelona by besøkte jeg ulike prosjekter, foruten å vandre rundt i byen og observere bylivet. Jeg var innom flere av Gaudís prosjekter. Deretter gikk turen til Casa Milà, også kalt «la Pedrera». Bygningen er i utgangspunktet et boligkompleks, nå med museum på loftet, og med tilgang til et fascinerende taklandskap. Museet inneholder en introduksjon til Gaudís interessante og eksperimentelle arbeidsmetoder og inspirasjonskilder, formidlet gjennom modeller og tegninger. Loftet er bygget opp av en hvelvstruktur som bukter seg rundt de indre lysgårdene i bygningen. Herfra kan man stige inn og opp i sylinderformede kjerner som leder til taket, hvor alle vertikalene er formet skulpturelt med et organisk formspråk: runde former, vridde former, og fantasifull ornamentikk.
Parc Güell var også en utrolig morsom opplevelse, og her gikk mange av de ovennevnte elementene og virkemidlene igjen.
Taket som juvel
Neste stopp var nok et prosjekt forfattet av Enric Miralles, denne gang i kompaniskap med Benedetta Taglibue, nemlig Santa Caterina Marquet, i bydelen Borne. Det mest iøyenfallende med prosjektet er det fargerike taket som dekker over og strekker seg ut og forbi den gamle markedsbygningens opprinnelige struktur. I arbeidet med prosjektet ble det oppdaget rester etter et middelalderkloster under bakken. Noen av disse bygningsrestene er nå å se inne i markedsbygningen. Det er nok fuglene, og de som bor i litt høyere etasjer i bygningene rundt, som har den beste utsikten over prosjektets juvel: takets overflate.
Jeg besøkte også MACBA – Museo de Arte Contemporánea de Barcelona – tegnet av Richard Meier & Partners. Bygningen utgjør en del av en ny kulturakse gjennom bydelen Raval. Kulturaksen var en strategi for å revitalisere denne bydelen. Plassen utenfor MACBA, også designet av Meier, er i dag et svært populært oppholdssted på kveldene for ungdom som driver med skating, eller bare møtes for å henge i byen.