Arkitektnytt

– Christian Norberg-Schulz’ teoretiske arbeid er et berettiget forsøk både på å forstå arkitekturverket og dets betydning i vår tid, og på å finne fram til et bedre teorigrunnlag for den arkitektoniske modernismen, fastslår doktorgradstipendiaten og understreker verdien av hans livsverk. Lauvland anerkjenner det teoretiske grunnlaget det hviler på, samtidig som hun ser et behov for en kritisk drøfting og korrigering. Doktorgradsprosjektet, som hun startet i 2002 og nå er i ferd med fullføre, dreier seg om muligheten av dette. Hun kritiserer Norberg-Schulz’ teorier med utgangspunkt i Hannah Arendts tenkning om det virksomme livet, og hun nyanserer hans forståelse av det naturgitte ved å trekke inn danske Knud E. Løgstrup, som er kjent for sine bøker om etikk, estetikk og eksistens. Både Løgstrup og Arendt var i ungdommen Heidegger-elever, og de kan derfor «samtale» med CNS.

Den kvalitative dimensjon
Gro Lauvland har avgrenset sitt forsk-ningsprosjekt til CNS’ senere arbeider, perioden etter 1978, da han skrev bøker som «Mellom jord og himmel» (1978), «Genius Loci» (1980) og «Stedskunst» (1995), ut fra en fenomenologisk tilnærming til arkitektur som kunst, og hvor han utvikler sin stedsteori, som kan gi den kvalitative dimensjon i den moderne arkitektur et nytt teoretisk grunnlag, ifølge doktorgradsstipendiaten.

CNS bygger sin teori på Heideggers tenkning omkring menneskets Da-sein, dets «væren-i-verden», som et alternativ til den moderne subjekt/objekt-tenkning, hvor mennesket (subjektet) stiller seg på distanse fra naturen (objektet), noe som gir kontroll, men også fører til fremmedgjøring og meningstap.

– CNS går ikke kritisk i møte med Heidegger. Han omtaler for eksempel ikke det metafysiske innslaget som skjuler seg i Heideggers vektlegging av det konkrete og sansbare, sier Lauvland.

– Han avslører ikke Heidegger?
– Nei, men det er heller ikke hans anliggende å gå i dialog med Heideggers filosofi for å avsløre den. CNS har sett noe vesentlig, som han søker å formidle.

– Hva da?
– Verdien av en umiddelbar sans-ning for frambringelsen av menings-fulle omgivelser, svarer Lauvland og viser til at CNS også taler om «den poetiske forståelsesform», som han setter opp mot den teknisk-instrumentelle erkjennelsesform.

– Knud Løgstrup slutter seg i et av sine essays sterkt til det han kaller et hovedsynspunkt hos CNS, at stedet hvor vi slår oss ned, og hvordan vi bygger og bor, er med på å gi vår tilværelse mening. Det skjer ikke ved å la stedet være uberørt, men ved at vi lar bosetningen være med å understreke stedets egenart, ved at vi henter stedets mer eller mindre skjulte egenskaper fram i lyset. Menneskeverket, og dermed også arkitekturverket, synliggjør – ifølge begge – vårt verdensforhold.

Horisonter
Doktorgradsstipendiaten arbeider med meningshorisonter. CNS’ livsverk må sees i lys av den omverdenskrise og tapserfaring han tidlig registrerte, av ham selv omtalt som «byggeskikkenes og stilenes sammenbrudd i etterkrigstiden».

– Dette gjelder allerede hans doktoravhandling, «Intentions in Architecture», fra 1963, sier Lauvland og peker på at krise- og tapserfaringen danner selve hovedpremisset for stedsteorien som en teoretisk konstruksjon. Hun er opptatt av å synliggjøre denne horisonten og utfordre den ved å sette den opp mot andre horisonter, og viser her til Hans-Georg Gadamers begrep «horisontsammensmeltning» og hans tanker om hvordan «fordommer» settes på spill i en «forståelseshandling» – begreper som hører hjemme i hans hermeneutiske filosofi.

– Ved å konfrontere stedsteorien med andre horisonter, kan det åpnes for en mening som ikke fantes før, hevder stipendiaten, som i så måte har trukket Hannah Arendts politiske filosofi inn i sitt arbeid – for et utfordrende møte. Arendt var Heidegger-elev, men distanserte seg snart fra lærerens filosofi. Som jødisk flyktning i USA orienterte hun seg mot sosiale, politiske og etiske problemstillinger.

– Arendt er svært interessant å lese. Hun er en stringent tenker. Hennes begreper er ikke tvetydige i samme grad som hos CNS, sier arkitekt Lauvland, som betrakter Arendt som filosof, CNS først og fremst som teoretiker.

– Hva er forskjellen?
– En filosof kan innta en åpen og spørrende holdning, uten å måtte gi alle svar. En teoretiker skal gjerne finne løsninger på bestemte problemer. Jeg ser på teorier mer som en form for redskap. CNS ville noe bestemt med sine stedsteoretiske tekster. Han ville bidra til å skape en bedre arkitektur, en stedskunst.

Det aktive liv i fellesskap
I hovedverket «Vita Activa» fra 1958 bruker Arendt begrepene «jorden» og «verden» på en måte hun har lært av Heidegger, men hennes tanker om menneskets jordiske vilkår innebærer en kritikk av læremesteren, forklarer stipendiaten:

– Arendt er opptatt av å synliggjøre mennesket både som naturvesen og verdensvesen, og hun legger avgjørende vekt på pluralitetens betydning, det at vi fødes inn i et mangfold. Det gir grunnbetingelsen for handling og for at det kan finnes noe slikt som politikk. Heidegger mistet denne pluraliteten av syne. Han ser ikke at vi fødes inn i et mangfold, hvor individet blir synlig gjennom handling og tale innenfor et fellesskap. Også for CNS dreier fremmedgjøringen seg om menneskets og arkitekturens plass i forhold til det som er gitt oss i naturen. Han skyver den økonomiske og politiske virkelighet ut fra sin forståelse av arkitekturen som kunst.

Dette ser Lauvland som en begrensning i CNS’ teori, og hun mener at noe av grunnen kan ligge i at CNS tilegnet seg sitt kunstsyn, for å bestemme arkitekturverkets egenart til forskjell fra andre kunstarter, gjennom lesing av forfattere innenfor den tyske formalhistoriske skole.

– For CNS avhenger stedsbruken og forståelsen av arkitekturverket av vår evne til å ta inn over oss det som er oss gitt, noe som avhenger av vår evne til å se, altså av det kontemplative liv. Bygging og vedlikehold av bygg er et arbeid som ikke inngår i hans forståelse av stedsbruken. CNS skiller det aktive liv ut fra sin forståelse av stedsbruken. Arendt, derimot, er svært opptatt av det aktive livet. I «Vita Activa» kritiserer hun hele den vestlige tradisjon for å ha vært for opptatt av det rent kontemplative. Arbeid, produksjon og handling er blitt skjøvet til side.

– CNS trenger altså et korrektiv fra Hannah Arendt?
– Ja, og i avhandlingen ser jeg på hvilke konsekvenser som følger av forskjellen mellom CNS’ og Arendts tilnærming til det vi selv skaper. Arendt skiller mellom det private og offentlige rom, som ulike sfærer for ulike typer aktiviteter. I stedsteorien omtaler CNS interiøret, huset, byrommet og bosetningen som sted, og forsøker å finne fram til fellesmenneskelige kvaliteter som er viktige, uansett hvor vi lever. Hans tilnærming til stedsbruken er primært basert på Heideggers eksistensial Räumlichkeit, som han oversetter med «tilstedeværelse». Kanskje kan CNS’ stedsteori utvides med en videre forståelse knyttet til det virksomme livet.