Arkitektnytt

Lenge lød klisjeen at norske arkitekter bare er opptatt av frittstående bygg i landskap. Var det én ting de ikke forstod seg på, var det byen. Byens kontekst, komplekse trafikkale, formale og sosiale situasjoner, passet ikke så godt til arkitekter som forbandt begrepet kompleksitet med møter mellom skrånende tomt og trepanel.
 

I dag er byutvikling hot. I avisen er byutviklingsstoff det nye kulturstoffet, byutviklingskonferanser arrangeres over hele landet. På Facebook sitter de pratsomme arkitektene og diskuterer eiendomsutvikling i bysentrum, og tunge fagmiljøer i urbanisme hever stemmen i de store arkitekturdebattene.
 

Få bryr seg tilsynelatende om bygda.

Da Framtidas bygder i fjor ble avviklet, og et «Bylivssenter» nå er oppstått fra asken, mente Ola Sendstad at det var på tide å advare mot det han ser som en uheldig tendens. Han mener potensialet som ligger i bygd og bygdeliv er for stort til å ignoreres videre. Norge er tross alt et land som primært består av bygd. Og fremtidens bærekraftutfordringer kan ikke løses i byen alene.

 

Å forstå bygda

– Jeg prøver ikke å si at arkitekter ikke skjønner bygda. Tvert imot tror jeg vi har mye å bidra med på bygda. Men institusjonene, som NAL og arkitektskolene, prioriterer ikke å arbeide med bygdene, og spesielt ikke som levende bygdesamfunn.
 

Sendstad mener arkitektutdanninga feiler på det som kunne vært den viktigste norske arkitekturkompetansen.
 

– Når du som arkitekt bare lærer byplan, eller urbanisme, så bruker man urbanismens forståelsesmåter. Det er ikke nok til å forstå bygdas kvaliteter, utover å se den som tettsteder og småbyer. Mange bygder er dårlige byer – men er det by vi vil at de skal være?
 

– Utdyp litt, er du snill?

– Bygder kan selvfølgelig ha et sentrum, for eksempel et tettsted eller et veikryss med butikk. Men et slik bygdesenter fungerer ikke som et bysentrum med bygda som en slags «drabantby» rundt. Livet på bygda foregår ikke nødvendigvis i noe sentrum. Over generasjoner er det utviklet lokalsamfunn og kultur som også er tilpasset et mer desentralisert liv. Bygdelivet handler ofte om utnyttelse av ressurser som er spredt utover.

 

For tett på kommunene

Sendstad mener både Framtidens bygder og NALs nystartede Bylivssenter har gått rett i urbanismefella.

– Når jeg så sluttpresentasjonen av Framtidas bygder, så tenkte jeg umiddelbart at her var det mange gode prosjekter! Bare synd at de i så liten grad handlet om bygd, og isteden jobbet med en form for småskala-urbanisme.
 

– Hvis du litt mer konkret skulle utfordre NAL på bygdespørsmålet, hva ville du gjort da?

– Jeg ville utfordret dem nettopp til å lage et Framtidas bygder. Bare så synd at de allerede har brukt den tittelen på framtidas småbyer. Det finnes mange interessante caser på bygda. Kanskje NAL burde vært litt mer ambisiøse på bygdas vegne.
 

– Hvorfor har det ikke blitt ordentlig bygdeprosjekter ut av satsingene, mener du?

– Det må du nesten spørre NAL om. Kommunene er under sterkt press for å drive sentralisering. Hvis NAL ikke kan komme inn utenfra med kunnskap og forståelse for bygdesamfunn, så blir resultatet sentralisering. Og hvis man ikke griper inn, så skjer jo også sentralisering. Hvis man bare skal følge den utviklingen, så er det fint nok å få inn urbane kvaliteter, men jeg er ganske sikker på at både de større byene og bygdene er viktigere for et framtidig bærekraftig Norge.
 

Behov for å møtes, også på bygda

Alf Waage er leder for NALs Bylivssenter, som viderefører kunnskapen fra både Framtidens bygder og Framtidens byer. Han skjønner hvor Sendstad henter kritikken fra, men er ikke enig i at prosjektene har bedrevet feilslått fortettings- og sentraliseringspolitikk.
 

– Bygda skal ikke bli som byen, men også folk på bygda har grunnleggende behov for 
å møtes, å omgås, ha et sosialt liv. Når man bygger et robust bygdesentrum, så styrker det sjansene for å møtes i det daglige. På bygda, like mye som i større byer, bruker vi store deler av tida vår til å forflytte oss mellom ulike funksjoner. Derfor er sambruk og samlokalisering like relevant på bygda. Det burde holde med én biltur for å nå de viktigste funksjonene, uten at vi mener at alle skal flytte til et sentrum av den grunn, sier Waage.
 

Han mener det er litt vanskelig å skjønne hvilken skala Sendstad snakker om.

– Det er lettere å snakke rundt konkrete eksempler. Ta Åkle-prosjektet på Iveland, for eksempel. Det er en bitteliten plass, og bakgrunnen var at kommunen hadde mange eldre som fortsatt ville bo i bygda, men som ikke ønsket å bo alene på gårdene langt utenfor. Kommunen ønsket å gi dem et botilbud som gjorde at de ikke tok plass på sykehjemmet, forteller Waage.
 

Dermed fikk de en mer bymessig fortetting, eller «samlokalisering», ifølge Waage en riktig løsning. Der Sendstad skriver at by-urbanistene ofte tror bygda «mangler møteplasser», fordi de ikke kjenner igjen byens møteplasser, som benker eller kafeer, mener Waage tvert imot at dette er helt reelle ønsker som kommer fra lokalsamfunnene, ikke noe som projiseres på dem utenfra.
 

– Dette kjenner vi blant annet fra Iveland, og for så vidt flere andre prosjekter i Framtidens bygder. Ønsket om steder å møtes og omgås, kommer fra lokalbefolkningen. På Iveland var det ungdommene i bygda som ba politikerne om nye møteplasser. Det var derfor ordføreren ønsket å styrke sentrum. Og der bor det nå folk fra 21 til 91 år. Og de er oppriktig stolte over å ha en kafé der de kan få den berømte kaffe latten. De opplever virkelig å ha fått den møteplassen de savnet. Helt uavhengig av hva urbanister utenfra måtte hevde, sier Waage.

 

Mot en faglig ruralisme

For Sendstad ligger løsningen i å tenke overordnet nytt rundt bygda.

– Ruralisme burde være et fag, på samme måte som urbanisme. Nå er det urbanister som former framtidas bygder, og da er det kanskje ikke så rart at de kommer med byaktige visjoner. Men saken er at bygdas kvaliteter ikke er de samme som byens kvaliteter. Det er mange gode egenskaper ved bygda som utgjør «dårlig by» – og omvendt: gode kvaliteter i byene som blir dårlige bygder.
 

– Så vi snakker om en vesensforskjell?

– Ja, det vil jeg si. Og spesielt tror jeg at en bærekraftig by og ei bærekraftig bygd er ulike hverandre. Men begge er avhengige av mer samspill enn i dag. Jeg tror at vi her i landet kunne hatt mye interessant å bidra med i forskningen på hva ei moderne bygd kunne vært. Caset, selvet prosjektet, ligger jo der? Som byer må bygder endre seg for å bli bærekraftige. Men løsningen er ikke avfolkning. Da mister vi både sterke samfunn, fornybare ressurser og et mangfold i kultur.
 

Ignorert

En av de som har studert bygda og jobbet med den i mange år, er arkitekt Røyne Kyllingstad.

Han sier seg svært enig i Sendstads utspill, og mener problemet har dype røtter i det norske arkitekturmiljøet.
 

– I 1965 ble Bygningsloven utvidet til en riksdekkende plan- og bygningslov. Men det skjedde overhodet ingenting på undervisnings- eller forskningsfronten som tilsa at myndighetene var interessert i å forstå landsbygda som landsbygd.
 

Siden har bygdefeltet blitt ignorert, ifølge Kyllingstad. Paradoksalt nok, ettersom Norge har behov for løsninger uten direkte overføringer fra andre land.
 

– Bortsett fra noe hensyn til lav sol og snø, så kan vi når det gjelder byplanlegging, importere mye fint fra utlandet. Men for å klare oss i dette landet, med det klimaet og den usedvanlig spredte bosetningen vi har, burde vi satse minimum 50 prosent av våre forskningsmidler på arkitektur og fysisk planlegging for landsbygda.
 

For Kyllingstad handler bygdeforskning med andre ord om framtidig bærekraft.

Sendstad er inne på det samme.

– Vi trenger smarte, bærekraftige løsninger for desentraliserte samfunn. Da trengs også dyktige arkitekter på alt fra bygning til infrastruktur og opp til stedsformingsnivå. 

Bor man på en måte som gjør at man trenger mindre asfalt? Kan man bruke mindre materialer? Kan man lagre karbon? Kan man forvalte nære ressurser? Kan man forminske forbrukssykluser? Kan man bo på en måte som gjør at man slipper å ha en hytte i tillegg? Å tilpasse miljøspørsmål til bygda kan gjøres på mange måter. Viktigst er kanskje hvordan bygda kan bidra til å gjøre byene mer bære-
kraftige. Her er selvsagt mat, avfallshåndtering, byggematerialer og energiproduksjon relevant.

 

Sambruk og samlokalisering

Sendstad forteller at han er spent på hvordan Bylivsenteret utvikler seg.

– Jeg håper det ikke  bare blir et sted for urbane kvaliteter. For det er mange kommuner som nesten bare er bygd. Det er synd hvis det kommer kommuner og ber om utviklingshjelp, og de blir rådet til å satse på sentralisering og urbanisering, hvis potensialet er større for bygdeutvikling.
 

For Waage og Bylivsenteret er det nettopp en form for fortetting som er veien å gå.

En pilot på utvikling i liten skala skjer nå i Flakstad, der 70 grader Nord er i gang med et prosjekt for tre fiskevær: Ramberg, Fredvang og Napp.
 

– Det er ikke store plasser, og der er målet levende småsamfunn. Der er kystfiske fortsatt viktigste levevei, men man opplever at havna – som en gang var sentrum – har mistet det livet den hadde grunnet industrielt fiske. Nå ønsker man å «bygge seg tilbake» til havna og la denne bli omdreiningspunktet og møteplassen i bygda igjen. I stedet for å snakke om fortetting, snakker vi om sambruk og samlokalisering. 

Jeg vil gjerne oppfordre Sendstad til å følge, og eventuelt kritisere, Flakstad-prosessen. 
Dette blir en viktig test for oss i forhold til å jobbe med småsteder, sier Waage.

 

Faglig fokus

Tilbake til Sendstad.

– Du er ikke redd for å bli oppfattet som en bygderomantiker med kronikken din? Som dyrker sider ved bygda som bare en landsens mann kan se?
 

– Jo, det er alltid en utfordring, men også alltid en enkel måte å avvise bygdespørsmål på. Jeg forsøker å snakke for et økt faglig fokus på bygda. Mitt inntrykk er at folk som aldri har bodd i ei bygd, ofte sliter mest med bygde-
romantikk. Av å bo på bygda tror jeg man får et mindre romantisk syn. Man ser nok både bygdas reelle utfordringer og kvaliteter tydeligere.
 

– Og dette er kvaliteter som tilreisende urbanister ikke ser?

– Jeg tror ikke de ser det på samme måten, nei. Jeg tror mange ikke forstår hvorfor folk frivillig bor på bygda. Og det er jo et vanskelig utgangspunkt hvis du skal bidra til bygdeutvikling. Man skal passe seg for å gjøre overfladiske analyser, og være klar over at på bygda så roter du borti dype strukturer når du flytter rundt på folk, i større grad enn i byen.
 

– Er det mulig å beskrive mer nøyaktig hva slags planlegging som skal til?

– Folk, kultur og bærekraftig naturbruk må i fokus. Jeg tror man bør jobbe tettere på bygdesamfunn, med bottom-up planlegging. Vi trenger flere prosjekter der desentralisering brukes som en fordel, slik som «Inn på tunet»-prosjektet. Vi trenger symbiose mellom gårder, gårdsdrift og velferdstjenester, og generelt mer prosjekter der kultur, næring, sosialt liv, kulturminnevern, arbeid og fritid smelter sammen. At disse skillene ikke er så viktige, er en kvalitet ved bygda.
 

For Røyne Kyllingstad er det tre nivåer som arkitekter må lære seg å forstå bygda på:

– Det første er arkitektoniske enkeltbygg, både i landbruket og spesielt i spredt bosetning. Deriblant kommer også fritidsboligene. Hvor tett bør de ligge? Så har du reguleringsnivået, hvor du ikke nødvendigvis skal tegne ut alt i detalj, men tenke gjennom hvordan utviklinga skal skje. Er det lange avstander, så spiller det ikke noen rolle for naboen hvordan huset ditt blir seende ut. Men det spiller stor rolle om du får en nabo eller ikke.
 

Det tredje nivået Kyllingstad snakker om, er kommune- og fylkesplannivået.

– Her gjelder det å tenke svært langsiktig og se på hvordan infrastrukturen kan legge til rette for ønsket utvikling.

 

Framtidas bygd

Sendstad tror bygda har sine naturlige begrensninger.

– I et helhetlig bærekraftig samfunn må det leve folk på bygda. Det at de fleste skal bo i byer, gjør ikke byer til viktigere enn bygder. Bygda bør utvikles rundt forvaltning, høsting og foredling av fornybare ressurser som byene ikke kan produsere selv. Bygda bør også være et fristed for mennesker som vil leve enklere eller motkulturelle liv. Det er plass til det.
 

Waage, derimot, ser for seg en annen utvikling fremover:

– Jeg mener at bygda i mange tilfeller burde bli mer landsby. Som Iveland, Flakstad, Bygda 2.0 og Hurdal. Disse er gode eksempler på at man har forstått de stedene man utvikler, og kvaliteten og samspillet mellom mennesker og natur. De er gjennomsyret av en tanke om å forvalte naturressursene.

Kyllingstad mener det historiske perspektivet taler mot Waages landsbyteori:
 

– Her i Hamarregionen registrerte jeg i 1972 (i «Senteranalyse I for Hamarregionen», journ.anm.) førti små og større lokalsentre – kall dem gjerne landsbyer. De ble den gang oversett av kommunens og fylkets planleggere. Og de blir det fortsatt! Derfor dør mange av dem ut, og skoler, butikker, kollektivtransport og småbedrifter forsvinner. Denne situasjonen finner vi nå over hele landet. Derfor er behovet sjelden å lage slike nye «landsbyer», men først og fremst ta vare på, eller lage sosialt ansvarlige avviklingsplaner for de vi har, som følges opp av de ansvarlige myndighetene.