Nyheter
Monumentologi
Mens vi venter på at noe sensasjonelt skal inntreffe på arkitekturens område, kan vi korte tiden med litt monumentologi. Denne spesielle grenen av kunsthistorien, som altså er læren om monumentenes formål og utforming opp gjennom århundrene, har i de siste årene vunnet popularitet.
29. oktober 2002
Inntil vår tid har det bare vært noen få studenter som har søkt faget, men disse pionerene øyner nå en fremtid full av faglige stimulanser og utfordringer. Stadig nye skarer av studenter søker til lærestedene, og om få år vil monumentologforbundet organisere hundrevis av medlemmer. De fleste kommuner vil opprette stillinger for monumentologer. I større kommuner vil det sannsynligvis bli etablert monumentseksjoner innenfor park- og idrettsetatene.
Overmonumentologer kan regne med relativt gode betingelser, kanskje på linje med avdelingsarkitekter, som de vil måtte samarbeide med i en rekke praktiske sammenhenger, for eksempel når det gjelder flytting av Tordenskjold-statuer eller lignende.
Men tilbake til selve faget. Historisk deles monumentologien i følgende avsnitt:
1) Pyramide- og ziggurattiden, 2) Obelisktiden, 3) Menneskefigurtiden, 4) Dyrefigurtiden, 5) Steintiden.
Hver av disse periodene kan igjen underdeles. Menneskefigurperioden er kanskje den mest kompliserte, og omfatter en hel rekke tidsavsnitt med forskjellige karakteristikker. Vi har for eksempel keiser-, konge- og hærførerperioden, som strekker seg fra antikken og helt opp i forrige århundre. Fra denne perioden kjenner vi tallrike statuer som viser modellen i helfigur. Mindre betydningsfulle skikkelser ble gjerne avbildet som byster, som pussig nok i denne forbindelse er fra skuldrene og opp. Felles for alle monumentene i denne perioden er at de fremstår som nøyaktige avstøpninger av originalen. Vi kan vanskelig forestille oss hvor smertefullt det må ha vært for modellen å medvirke under fremstillingen. I de fleste tilfeller viser det seg – ikke overraskende – at modellen har avgått ved døden omtrent samtidig med at monumentet ble laget. Helt spesielle vanskeligheter må det ha vært ved fremstilling av såkalte rytterstatuer.
Menneskefigurtiden strekker seg like inn i moderne tid, men keiser-, konge- og hærførerperioden blir etter hvert avløst av laugsperioden, hvor forskjellige håndverkere er avbildet med sine redskaper. Vi har også eksempler på at de forskjellige genre overlapper hverandre eller endog blandes, slik tilfellet er med idrettshelter og konger. (Skøytekongen (Oscar II) og skikonge m. hund.)
Dyrefigurtiden var relativt kortvarig, men har etterlatt sterke spor i form av livaktige bronsefigurer av elg, gjess, bjørn og ulv. Behovet for slike monumenter har imidlertid avtatt etter hvert som det har vist seg at artene ikke lar seg utrydde.
Etter en kort skrapjernperiode er vi nå midt i steintiden. Man skal være forsiktig med å trekke for bastante slutninger på grunnlag av observasjoner i samtiden, men det lar seg ikke stikke under en stol at enkelte monumentologer mener å kunne påvise at monumenttiden lakker mot slutten. Gjengivelse av mennesker eller dyr synes ikke å være aktuelt. Derimot brukes kreftene på å transportere store steiner fra et sted til et annet, hvor de blir montert oppreist eller liggende, alt etter hvilket uttrykk man vil få frem. Noen ganger er steinen bearbeidet slik at den har en stor åpning. Gjennom åpningen kan man, hvis man er interessert, studere omgivelsene på den andre siden av steinen.
Det slår meg at den stigende interessen for monumentologi er mistenkelig sammenfallende med at monumentenes tid er over. Mange vil si at noe lignende er tilfelle med kunsthistorikerne og kunsten. Noen vil også hevde at det gjelder arkitekturhistorikerne og arkitekturen. Time will show.
Overmonumentologer kan regne med relativt gode betingelser, kanskje på linje med avdelingsarkitekter, som de vil måtte samarbeide med i en rekke praktiske sammenhenger, for eksempel når det gjelder flytting av Tordenskjold-statuer eller lignende.
Men tilbake til selve faget. Historisk deles monumentologien i følgende avsnitt:
1) Pyramide- og ziggurattiden, 2) Obelisktiden, 3) Menneskefigurtiden, 4) Dyrefigurtiden, 5) Steintiden.
Hver av disse periodene kan igjen underdeles. Menneskefigurperioden er kanskje den mest kompliserte, og omfatter en hel rekke tidsavsnitt med forskjellige karakteristikker. Vi har for eksempel keiser-, konge- og hærførerperioden, som strekker seg fra antikken og helt opp i forrige århundre. Fra denne perioden kjenner vi tallrike statuer som viser modellen i helfigur. Mindre betydningsfulle skikkelser ble gjerne avbildet som byster, som pussig nok i denne forbindelse er fra skuldrene og opp. Felles for alle monumentene i denne perioden er at de fremstår som nøyaktige avstøpninger av originalen. Vi kan vanskelig forestille oss hvor smertefullt det må ha vært for modellen å medvirke under fremstillingen. I de fleste tilfeller viser det seg – ikke overraskende – at modellen har avgått ved døden omtrent samtidig med at monumentet ble laget. Helt spesielle vanskeligheter må det ha vært ved fremstilling av såkalte rytterstatuer.
Menneskefigurtiden strekker seg like inn i moderne tid, men keiser-, konge- og hærførerperioden blir etter hvert avløst av laugsperioden, hvor forskjellige håndverkere er avbildet med sine redskaper. Vi har også eksempler på at de forskjellige genre overlapper hverandre eller endog blandes, slik tilfellet er med idrettshelter og konger. (Skøytekongen (Oscar II) og skikonge m. hund.)
Dyrefigurtiden var relativt kortvarig, men har etterlatt sterke spor i form av livaktige bronsefigurer av elg, gjess, bjørn og ulv. Behovet for slike monumenter har imidlertid avtatt etter hvert som det har vist seg at artene ikke lar seg utrydde.
Etter en kort skrapjernperiode er vi nå midt i steintiden. Man skal være forsiktig med å trekke for bastante slutninger på grunnlag av observasjoner i samtiden, men det lar seg ikke stikke under en stol at enkelte monumentologer mener å kunne påvise at monumenttiden lakker mot slutten. Gjengivelse av mennesker eller dyr synes ikke å være aktuelt. Derimot brukes kreftene på å transportere store steiner fra et sted til et annet, hvor de blir montert oppreist eller liggende, alt etter hvilket uttrykk man vil få frem. Noen ganger er steinen bearbeidet slik at den har en stor åpning. Gjennom åpningen kan man, hvis man er interessert, studere omgivelsene på den andre siden av steinen.
Det slår meg at den stigende interessen for monumentologi er mistenkelig sammenfallende med at monumentenes tid er over. Mange vil si at noe lignende er tilfelle med kunsthistorikerne og kunsten. Noen vil også hevde at det gjelder arkitekturhistorikerne og arkitekturen. Time will show.