Arkitektnytt

Dette skyldtes ikke minst den bølge av jødiske arkitekter som flyktet til øyriket i forbindelse med nazistenes maktovertakelse, som Ernö Goldfinger, Walter Gropius og Erich Mendelsohn.

Det var ikke alltid at den nye arkitekturen ble oppført uten problemer. Da Ernö Goldfinger kjøpte en tomt i Willow Road i Hampstead, Nord-London, for å bygge hus til seg og sin familie, startet James Bond-forfatteren Ian Fleming en protestaksjon med innsamling av underskrifter og debattinnlegg i avisene, der modernismen ble utlagt som et utenlandsk påfunn. På tross av Flemings kampanje fikk Goldfinger byggetillatelse, og huset stod ferdig i 1934. Flere år senere tok Fleming hevn ved å døpe erkeskurken i en av sine bøker nettopp ”Goldfinger”.

Andre steder ble modernismen møtt med betraktelig større entusiasme, og i løpet av tredvetallet ble begrepet så å si synonymt med ”luksus”. Det var dog ikke bare velstående privatpersoner og bedrifter som falt for modernismen. I provinsen var det mange kommuner som bestemte seg for å sette seg selv på kartet med modernistiske offentlige bygg. Det storslagne bygget som ledet an i denne trenden, kunne i oktober 2005 på nytt slå opp dørene etter en renovering med en prislapp på ca 100 millioner kroner.

The De La Warr Pavillion ligger ved strandkanten ved Bexhill on Sea på Englands sørøstkyst og var det første av mange lignende prosjekt langs kysten – bygg som til forveksling lignet store passasjerskip lagt til kai. Paviljongen har fått sitt navn etter jarlen De La Warr, Bexhill on Seas sosialistiske borgermester som tok initiativet til bygningen og som i 1933 utlyste en internasjonal konkurranse. Paviljongen skulle gi plass til kunst, kultur og underholdning. Programmet var enkelt, bygget skulle bestå av en rammekonstruksjon i stål, samt ha store, åpne glassflater, terrasser og markiser. I tillegg skulle lyssettingen være spesielt tilpasset bygget. Totalt 230 arkitekter deltok i konkurransen, som ble vunnet av Erich Mendelsohn og hans modernistiske visjon.

Andre distriktskommuner ble tilnærmet grønne av misunnelse, og i de påfølgende år, fram til utbruddet av andre verdenskrig, kom det opp en rekke ulike modernistiske offentlige bygninger.

Flertallet av disse ser i dag mildt sagt loslitte ut, og det debatteres livlig hva som skal gjøres med dem. Enda mer kontroversielt er spørsmålet om hvorvidt private boliger fra samme arkitektoniske periode skal kunne søke om støtte til oppussing. Men vinden ser ut til å snu. Da The National Trust for ti år siden Goldfingers hus i Willow Road, mente mange bevaringstilhengere at pengene burde heller ha blitt brukt på betydelig eldre bygninger. I dag er den modernistiske tilhengerskare langt større og har større gjennomslagskraft pga den popularitet modernismen nyter i dag.

Og det er ironisk nok først nå etter oppussingen at De La Warr-paviljongen for alvor vil romme de funksjoner den opprinnelig var tiltenkt. Her fins det nå kunsthall, auditorium, studiolokaler, kafé, bar restaurant og – typisk engelsk – en scene for hornorkester.