Nyheter

Misforstått designsatsing på Valdresflya?

Jeg har gleden av å kjøre Valdresflya fra tid til annen på veg til jobb. Det er en flott opplevelse hver gang, og det er med spenning jeg følger med på Vegmeldingssentralen som en gang i mai måned sier at nå er flya åpen.


Rasteplass Rjupa på Valdresflya er tegnet av siv.ark MNAL Knut Hjeltnes. Medarbeidere: siv.arkitektene Karen Jansen og Øystein Trondahl. Fotos: Dag Langve Sauge.
Jeg har gledet meg hver gang til å kjøre Valdresflya. Det er en av Norges høyeste fjelloverganger, 1389 meter over havet. Det er vidder og storhet der som gjøre mennesket lite og sjanseløst. Jeg blir iallfall andektig når jeg nærmer meg de store, nakne fjellmassivene. Noen ganger er overgangen ugjennomsiktig som en melkekartong, andre ganger ufattelig klar og blå, og noen ganger som et spektakulært maleri, når sola står lavt og kløver seg gjennom lag på lag med skyer og kaster slepelys langt inn i fjellheimen, helt hjem til trollenes dørterskel.

Så kom jeg da kjørende i fjor sommer, med forventning og lett kribling i kroppen. Jeg lar tankene gå tilbake til Eidsvoldsmennene og slagordet «Enig og tro til Dovre faller». Det gir evighetsperspektiver, og jeg blir fylt av ærefrykt og respekt. Jeg er stolt av dette landet som er så vakkert, og denne opplevelsen vil jeg gjerne dele med alle som reiser over Valdresflya.

Så kommer jeg rundt en sving og tror ikke min egne øyne, der ligger det et svært, utflytende betongflak!

Jeg fikk sjokk og tenkte hva i all verden er dette? En diger betongkonstruksjon her oppe? Så skjønte jeg det, joda, her skal du stoppe for å nyte utsikten! Akkurat på denne plassen skal du svinge din bil av vegen, ned på den skrånende betongplattingen, så skal du gå ut av bilen og sette deg ned på den terrasserte kanten, med ryggen mot grillen på bilen, i høyde med radiatoren der vifta fortsatt går i et minutt etter at du har stengt av motoren.

Det eneste som skiller deg fra bilen er et lite, rustent stålrør som skal hindre bilen i å trille opp i ryggen på deg, dersom du har glemt å dra på håndbrekket.

Min første reaksjon var at dette var et gedigent fremmedelement! Det neste jeg tenkte var at nå er jammen byen kommet hit også! Jeg ble uendelig skuffet, beklager, Valdresflya er ikke noen jomfru lenger.

Når man setter menneskelige spor i naturen, så bringer man plutselig inn noe gjenkjennelig, og man bringer samtidig inn en målestokk. En målestokk som fjerner det mystiske, og som ofte tar vekk opplevelsen av å være en del av noe levende, noe stort noe.

Selve vegen over fjellet, derimot, opplever jeg annerledes. Den er utført som en nøktern installasjon, som på enklest mulig måte er lagt der det er mest skånsomt i terrenget. Veglinjen forsterkes av de kraftige brøytestikkene. Først er det bare noen forsiktige bambuspinner som på merkelig vis er havnet her oppe, men siden er det seks meter høye granpåler, på kilometerlange geledd. En Running Fence (kfr. landskapskunst av Christo Vladimirov Javacheff) skapt av ren nødvendighet, rensket for dill-dall og fiksfakserier.

I dette samspillet mellom fjellet og den minimalistiske vegen kommer en designbetongklump og forstyrrer all balanse. Enda verre blir det når det skal skiltes i god avstand, før og etter, på begge sider. Horisontale flak i farger som ikke finnes fra før, elementer som også ødelegger rytmen mellom brøytestikkene.

Grunnen til at folk kommer hit er vel først og fremst for å oppleve uberørt, dramatisk og vakker natur! Og det har vel vært mangel på design som har gjort oss annerledes og eksotiske.
Er det folkeslag som kanskje aldri har opplevd å gå på annet enn betong og asfalt vi skal tekkes? Da gir vi dem feil opplevelse, for utenfor disse forhåndsplanlagte her skal du stå-plassene så hopper folk yre som kalver om våren når de slippes på beite.

I stort antall dukker det opp små og store oppstablede steinvarder. En plutselig konstruktiv virketrang griper menneskene for at de skal kunne la opplevelsen bli fattbar, fordi noe voldsomt har rørt dem, og som blir lettere å takle når de kan kjenne grusen under føttene og steinen mellom hendene.

Jeg sier ingen ting om ønsket om å gjøre noe, eller om designprosessen i seg selv. Det er velment og ordentlig, men jeg mener at design-satsingen virker mot sin hensikt her i høyfjellet. Lag heller bare noen små utkjøringslommer og utvidinger, eller korte parallellveger, uten asfalt og uten skilting! Gjør bare noen minimale inngrep, noe som naturen kan ha sjanse til å hente inn igjen innen rimelig tid. Ikke noen flere former og figurer og skilting! Rensk opp og få vekk mest mulig av det visuelle rotet, la bare vegen stå der med brøytestikkene sine, og la fjellet få være i fred!

Derfor sier jeg nei takk, stopp prosessen med å gjøre alt mulig mest mulig tilgjengelig! La oss få være som vi er, la oss få være litt villmenn. La naturen få beholde sin evighet. Fjern disse fremmedelementene!
- Selve vegen over fjellet er utført som en nøktern installasjon, som ikke forstyrrer.
- Selve vegen over fjellet er utført som en nøktern installasjon, som ikke forstyrrer.