Nyheter
Minnesmerker for utvikling
Vern av kulturminner kombinert med utbygging av grunnleggende infrastruktur kan være glimrende u-hjelp.
7. mars 2006
Det er lett å tro at bevaring av gamle bygninger er et velstandsfenomen fjernt fra u-landenes virkelighet. Men det kan være nyttig å ha stolthet over egen kulturarv når en fornuftig fundert velstand skal bygges. En reise til det nordlige Pakistan gav et innblikk i denne prosessen – og at Norge faktisk har gjort en viktig innsats på dette feltet.
Møtested
Den nordøstlige spissen av Pakistan heter Baltistan og grenser mot Kina og India. Historisk har dette grenseområdet vært et møtested mellom islam og tibetansk buddhisme. Det ser man spor av i byggskikk og ansiktsformer. Men andre møter er vel så viktige. Som når det indiske subkontinent kolliderer med det sentralasiatiske landmassivet og får jordskorpa til å slå de kraftigste foldene og grunnen til å stige minst én centimeter i året.
Dette ugjestmilde fjellområdet har aldri vært helt isolert. Her gikk Silkeveien, hvor varer ble fraktet fra Kina til Persia og videre til Europa. I dag er det The Great Karakoram Highway som knytter den pakistanske hovedstaden Islamabad til Kashgar i Kina og gir løfter om økt kontakt og ny velstand i fjellområdene. Men tradisjonelt har folk i denne delen av verden klart seg med lite og visst å nyttiggjøre seg de muligheter naturen gir.
Det ser man i Karimabad i Hunza-dalen. Her har folk bodd i minst tusen år. Generasjon etter generasjon har bygd opp terrasser og ledet bekkene fra isbreene i sikksakk nedover slik at dalen er blitt grønn og fruktbar med høye popler og mange aprikos-slag. Det var denne fjerntliggende fjelldalen som var James Hiltons utgangspunkt når han beskrev det avsondrede idealsamfunnet Shangri-La i boken Tapte horisonter.
Snuoperasjon
Men på 1990-tallet var ikke situasjonen så idyllisk. Det 700 år gamle fortet til miren, den tidligere herskeren, var fraflyttet og i forfall. I landsbyen nedenunder hadde man forlatt den gamle byggeskikkens fornuft med kompakt besetning i åshellingen og isteden begynt å bygge nymotens hus på de terrasserte dyrkningsområdene. Men nå er fortet restaurert etter alle vitenskapelige prinsipper og blitt til et museum. Landsbyen har for første gang fått et jordskjelvsikkert kloakksystem og innlagt vann. Det samme har skjedd i nabolandsbyen Altit, og i 2005 ble det store, nyrestaurerte fortet i Shigar åpnet som et meget smakfullt turisthotell nær K2, verdens nest høyeste fjelltopp.
I Baltistan har bevaring av viktige kulturelle minnesmerker vært en spydspiss for et bredt utviklingsarbeid. I denne snuoperasjonen har Norge hatt en vesentlig, men noe tilbaketrukket rolle. Vi har vært fleksible og langsiktige, og norske myndigheter har bidratt med penger til mange ulike prosjekter: Midler har både gått til rehabilitering av vannforsyning og sanitæranlegg i tradisjonelle landsbyer og gjenoppbygging av kulturminner. For eksempel dekket norske skattebetalere 41 prosent av kostnadene ved restaureringen av fortet i Shigar, og dessuten etablerte Norge en internasjonal givergruppe.
Rik onkel
Norge var tidligere en selvstendig aktør for å redde kulturminner i u-land, ja faktisk en pioner på dette feltet. Det hele begynte i 1984 i Zanzibar i Øst-Afrika, der et prosjekt med å ruste opp den historiske murbebyggelsen utviklet seg til et ambisiøst bevaringsarbeid med opplæring av lokalbefolkningen i glemte håndverk. Fortsettelsen kom i San’a i Yemen med restaurering av den historiske bykjernen kombinert med hjelp til handelsvirksomhet og kurs for kvinner. En gjenganger i dette norske pionerarbeidet var arkitekt Amund Sinding-Larsen, som var rådgiver for Riksantikvaren og NORAD. Hans utredning tidlig på 90-tallet la rammen for den norske innsatsen i Karimabad.
En stor del av befolkningen i denne delen av Pakistan tilhører ismalia-retningen blant shia-muslimene, og Aga Kahn er deres åndelige leder. Den norske støtten har gått gjennom hans apparat fordi det nyter stor tillit internasjonalt. Dette er fornuftig, men det er beklagelig av vi nå har satset på rollen som rik onkel og trukket oss tilbake som selvstendig aktør innen kulturarv som u-hjelp.
Møtested
Den nordøstlige spissen av Pakistan heter Baltistan og grenser mot Kina og India. Historisk har dette grenseområdet vært et møtested mellom islam og tibetansk buddhisme. Det ser man spor av i byggskikk og ansiktsformer. Men andre møter er vel så viktige. Som når det indiske subkontinent kolliderer med det sentralasiatiske landmassivet og får jordskorpa til å slå de kraftigste foldene og grunnen til å stige minst én centimeter i året.
Dette ugjestmilde fjellområdet har aldri vært helt isolert. Her gikk Silkeveien, hvor varer ble fraktet fra Kina til Persia og videre til Europa. I dag er det The Great Karakoram Highway som knytter den pakistanske hovedstaden Islamabad til Kashgar i Kina og gir løfter om økt kontakt og ny velstand i fjellområdene. Men tradisjonelt har folk i denne delen av verden klart seg med lite og visst å nyttiggjøre seg de muligheter naturen gir.
Det ser man i Karimabad i Hunza-dalen. Her har folk bodd i minst tusen år. Generasjon etter generasjon har bygd opp terrasser og ledet bekkene fra isbreene i sikksakk nedover slik at dalen er blitt grønn og fruktbar med høye popler og mange aprikos-slag. Det var denne fjerntliggende fjelldalen som var James Hiltons utgangspunkt når han beskrev det avsondrede idealsamfunnet Shangri-La i boken Tapte horisonter.
Snuoperasjon
Men på 1990-tallet var ikke situasjonen så idyllisk. Det 700 år gamle fortet til miren, den tidligere herskeren, var fraflyttet og i forfall. I landsbyen nedenunder hadde man forlatt den gamle byggeskikkens fornuft med kompakt besetning i åshellingen og isteden begynt å bygge nymotens hus på de terrasserte dyrkningsområdene. Men nå er fortet restaurert etter alle vitenskapelige prinsipper og blitt til et museum. Landsbyen har for første gang fått et jordskjelvsikkert kloakksystem og innlagt vann. Det samme har skjedd i nabolandsbyen Altit, og i 2005 ble det store, nyrestaurerte fortet i Shigar åpnet som et meget smakfullt turisthotell nær K2, verdens nest høyeste fjelltopp.
I Baltistan har bevaring av viktige kulturelle minnesmerker vært en spydspiss for et bredt utviklingsarbeid. I denne snuoperasjonen har Norge hatt en vesentlig, men noe tilbaketrukket rolle. Vi har vært fleksible og langsiktige, og norske myndigheter har bidratt med penger til mange ulike prosjekter: Midler har både gått til rehabilitering av vannforsyning og sanitæranlegg i tradisjonelle landsbyer og gjenoppbygging av kulturminner. For eksempel dekket norske skattebetalere 41 prosent av kostnadene ved restaureringen av fortet i Shigar, og dessuten etablerte Norge en internasjonal givergruppe.
Rik onkel
Norge var tidligere en selvstendig aktør for å redde kulturminner i u-land, ja faktisk en pioner på dette feltet. Det hele begynte i 1984 i Zanzibar i Øst-Afrika, der et prosjekt med å ruste opp den historiske murbebyggelsen utviklet seg til et ambisiøst bevaringsarbeid med opplæring av lokalbefolkningen i glemte håndverk. Fortsettelsen kom i San’a i Yemen med restaurering av den historiske bykjernen kombinert med hjelp til handelsvirksomhet og kurs for kvinner. En gjenganger i dette norske pionerarbeidet var arkitekt Amund Sinding-Larsen, som var rådgiver for Riksantikvaren og NORAD. Hans utredning tidlig på 90-tallet la rammen for den norske innsatsen i Karimabad.
En stor del av befolkningen i denne delen av Pakistan tilhører ismalia-retningen blant shia-muslimene, og Aga Kahn er deres åndelige leder. Den norske støtten har gått gjennom hans apparat fordi det nyter stor tillit internasjonalt. Dette er fornuftig, men det er beklagelig av vi nå har satset på rollen som rik onkel og trukket oss tilbake som selvstendig aktør innen kulturarv som u-hjelp.
Karimabad i Hunza-dalen.