Nyheter
Mies van der Rohe på ny
Jeg må nedlegge min årlige protest mot mildt sagt upresise uttalelser om Mies.
14. desember 2005
Sven Erik Svendsen skriver i sin omtale av Deyan Sudjics nye bok (Byggekunst 7/05, s. 66): «Sudjic beveger seg for det meste i det 20. århundre hvor det ikke er vanskelig å finne eksempler på mektige utbyggere. Eller på logrende arkitekter. Lista over de som har bygget opp under makthaveres egoer og manier, er lang. De flokket seg rundt Mussolini, og det var få som ikke helhjertet sluttet opp om Hitler (IM: denne generelle påstanden er heldigvis grunnløs). Det var for eksempel først etter at alle oppdragsbroer var brent og utsiktene til nye jobber minimale, at Mies forlot Det tredje riket (mine uthevelser)».
Utsagnet om Mies hadde vært (delvis) rett, dersom han hadde flyktet i 1934. Det var det året han fikk refusert sitt første og siste prosjekt for Hitler: et utkast til den tyske paviljongen til verdensutstillingen i Brussel, og det var (senest) da at Gestapo skjerpet sin interesse for ham på alvor. Fra da av var utsiktene til nye jobber, i alle fall fra naziregimet, mindre enn minimale.
Mies måtte fortsette å overleve på royalties fra gamle patenter og et par eneboliger. I 1936 satt han dog med et noe større, privat oppdrag: en utstilling i regi av De tyske silke- og fløyelsfabrikkers forbund. Det viste seg å være for godt til å være sant. Innenriksminister Göring annekterte hele prosjektet, og engasjerte sin egen arkitekt. Mies protesterte, men forgjeves. Myndighetene gjorde det tvertimot klart at de hadde tilstrekkelig «bevismateriale» mot ham.
Mies flyktet fra Tyskland i 1937, riktig nok blant annet av den grunn at det var dårlig med oppdrag, men først og fremst fordi regimet truet ham på livet.
Utsagnet om Mies hadde vært (delvis) rett, dersom han hadde flyktet i 1934. Det var det året han fikk refusert sitt første og siste prosjekt for Hitler: et utkast til den tyske paviljongen til verdensutstillingen i Brussel, og det var (senest) da at Gestapo skjerpet sin interesse for ham på alvor. Fra da av var utsiktene til nye jobber, i alle fall fra naziregimet, mindre enn minimale.
Mies måtte fortsette å overleve på royalties fra gamle patenter og et par eneboliger. I 1936 satt han dog med et noe større, privat oppdrag: en utstilling i regi av De tyske silke- og fløyelsfabrikkers forbund. Det viste seg å være for godt til å være sant. Innenriksminister Göring annekterte hele prosjektet, og engasjerte sin egen arkitekt. Mies protesterte, men forgjeves. Myndighetene gjorde det tvertimot klart at de hadde tilstrekkelig «bevismateriale» mot ham.
Mies flyktet fra Tyskland i 1937, riktig nok blant annet av den grunn at det var dårlig med oppdrag, men først og fremst fordi regimet truet ham på livet.