Arkitektnytt

Ikke minst på Tullinløkka, ett av hovedstadens mest omstridte byrom. Dette skal bli Nasjonalmuseets hjemmebane, hvor de fusjonerte institusjonene Nasjonalgalleriet (NG), Museet for samtidskunst (MFS), Kunstindustrimuseet (KIM) skal samles. Eneste satellitt blir Arkitekturmuseet (AM), med vordende tilholdssted i Grosch/Fehn-bygget på Bankplassen. Grønvold er leder for komiteen som utarbeider programmet for den tredje – og åpenbart avgjørende – arkitektkonkurransen om Tullinløkkas utbygging. Selv om han og Arkitekturmuseet kun får midlertidig opphold på Tullinløkka (Arkitekturmuseet forlater Kongens gate 4 i løpet av våren) før de returnerer til Kvadraturen, er han åpenbart forventningsfull når han forteller om hamskiftet på Tullinløkka i Oslo.

– Når begynner metamorfosen?
– Forvandlingen har allerede begynt, sier Ulf Grønvold, – bilene er endelig borte og Kunsthallen – eller Semi-Permanenten som den også kalles – er under oppføring. Snart følger den pneumatiske Frosken, begge er tegnet av MMW Sivilarkitekter med Magne Magler Wiggen som daglig leder. Kunsthallen skal vise moderne kunst, og kanskje arkitektur, og blir stående fram til byggestart på Tullinløkka, i første omgang vil hallen romme en omfattende utstilling om Tullinløkkas historie som åpner 28. mai med avslutning 18. september. I Frosken kommer det en visning av avantgardistiske kunstverk, deretter – i høst – demonteres den amorfe strukturen.

– La oss snakke om Tullinløkka-utstillingen først, så får vi et historisk bakteppe for den forestående arkitektkonkurransen.
Ulf Grønvold gir et kronologisk riss av opplegget for utstillingen, som har tittelen «Tullinløkka. Forslag, slag og forvandling». – Det starter med naturområdet, den opprinnelige løkka, og fortsetter med Karl Johan-reguleringen, så tar vi for oss oppføringen av Nasjonalgalleriet i tre faser på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, byggingen av Historisk museum (et bygg som for øvrig også inngår i Nasjonalmuseets framtid, Historisk Museums samlinger er på vei til Bjørvika. Red.anm.) og bruken av plassen i nyere tid – blant annet som scene for bilparkering – for deretter å avrunde med de to arkitektkonkurransene i 1972 og 1995 og den forvirrende debatten som fulgte i sistnevnte tevlings kjølvann.

– Dette er en spennende byhistorie, legger Grønvold til, – dessverre får vi ikke med oss den tredje konkurransen, vi hadde håpet å kunne vise vinnerutkastene. Den konkurransen beregnes utlyst på slutten av året med juryering ved påsketider i 2006. Derimot presenterer vi noen utenlandske byggverk som har innholdsmessig slektskap med bygningen vi forestiller oss reist på Tullinløkka.

Museets rolle i bybildet endret
– Og hva slags hus kan vi vente oss?
Det kan ikke seksjonsleder Grønvold svare på, selv om han skal lede konkurransens programkomité. Eller kanskje nettopp derfor. Han understreker at Nasjonalmuseet ikke ønsker å begrense konkurransedeltakernes utfoldelsesmuligheter og foregripe prosessen, selv om «vi har visse tanker om dette», det vil ganske sikkert komme uventede forslag til arealbruk og utforming. Det er viktig at man denne gang ikke binder seg til et bestemt arkitektonisk konsept – funksjonelt og estetisk – på plassen mellom de to eldre bygningene.

– Hva er annerledes nå sammenliknet med de foregående arkitektkonkurransene?
– For det første er tomten større og programmet nytt, svarer Ulf Grønvold, – i og med at deler av Kristian August-kvartalet inngår i planen. Nasjonalmuseets administrasjon skal flytte inn i Kristian Augusts gate 23, dit også Utsmykkingsfondet vil ta veien – en bygning som ble tegnet av arkitektene Bjercke og Eliassen, og som har hatt NAF og Kommuneforbundet som leieboere. For det andre er Nasjonalmuseet byggherre denne gang, da blir det hele mer konkret. Og for det tredje har tidsånden forandret seg, vi har et annet syn på slike kulturinstitusjoners betydning og rolle i bybildet enn tidligere. Dessuten er forankringen i Stortinget og departementet sterkere denne gang.

– Skal det rives mange bygninger i Kristian August-kvartalet?
– Spørsmålet vil bli diskutert med Riksantikvaren og øvrige myndigheter. Noen bygninger er fredet, andre kan vurderes sanert, problemstillingen er foreløpig åpen og må tas på fullt alvor for dette dreier seg om et omfattende urbanistisk inngrep. Men la oss si det sånn: Presset på Tullinløkka blir i alle fall mindre enn tidligere, mange mente jo at de foreslåtte bygningene i 1972 og 1995 – med henholdsvis Lund & Slaatto og Telje–Torp–Aasen som vinnere – var for store og truet Nasjonalgalleriets og Historisk museums tradisjonsrike arkitektur.

En absurd stildebatt
Grønvold beretter om de to arkitektkonkurransene som egentlig var ganske like, begge forholdt seg til midtlinjen på Tullinløkka og la seg på dens nordre del, med en plassdannelse mot sør, og forsøkte å tilpasse seg Nasjonalgalleriet og Historisk museum. Samtidig vendte prosjektene ryggen til Kristian Augusts gate.

Slik er det ikke nå, man kan behandle plassen helt fram til Kristian August-kvartalets fasade og et stykke inn i den eksisterende bebyggelsen, en lovende byplanmessig utvidelse i Grønvolds øyne. Det er tvilsomt om Akademihaven fortsatt er med i programmet, men Nasjonalmuseet vil likevel disponere et betydelig areal.

– Og internasjonal konkurranse blir det?
– Javisst, EØS-reglene tilsier det. Før mente vi at nordiske arkitektkonkurranser var noe stort, men nå – etter operaen i Bjørvika – har man et internasjonalt ambisjonsnivå i slike sammenhenger.

– Dere skal oppsummere de to konkurransene om Tullinløkka i utstillingen i Kunsthallen, hva blir konklusjonen?
Seksjonslederen viser til en artikkel han har skrevet i bladet Kunst og Kultur, som i disse dager kommer i ny drakt, nå når Nasjonalmuseet tar over redigeringen. Her vil leseren få en dokumentert vurdering av det som skjedde i 1972 og 1995–96. Særlig var pressedebatten i 1996 skrekkelig, beklager Grønvold, – med journalist Bibi Plathe Vance i Aftenposten – supplert av sin kollega og antimodernist Ulf Andenæs – som opptrådte som en frontsoldat for stiftelsen Byens Fornyelse. Hun tok stilling i en absurd stildebatt ved å kalle finansmannen Petter Olsens postmodernistiske prosjekt – som ikke forholdt seg til romprogrammet i det hele tatt – for et alternativt forslag.

Arkitekturmuseets første tre tiår
– Når åpner dørene for Arkitekturmuseet i Kvadraturen?
– Vi får et midlertidig opphold i Kristian Augusts gate 23, før vi – ved årsskiftet 2006/07 – kan flytte inn på Bankplassen der byggingen begynner i høst. Sverre Fehn har som kjent opprustet Grosch-bygningen og tegnet den nye paviljongen, vi ser virkelig fram til å installere oss i Fehns nyskapte omgivelser.

– Blir den fine utstillingen «Historiens hus» med på flyttelasset?
– Den utstillingen forsvinner beklagelig nok, sukker Grønvold, – for det tiltaket var noe av det viktigste NAM gjorde, en meget populær og vellykket presentasjon av norsk byggekunst. Vi var først i verden med denne typen historiske arkitekturmanifestasjoner, senere fulgte Stockholm og Rotterdam og London etter, så vi har grunn til å være stolt av dette kapitlet i NAMs saga. Men vi tar hovedmodellene med oss til det nye museet, mens veggpanelene går til Maihaugen for gjenbruk. Kanskje vier vi «Historiens hus» en gravøl-seremoni her i Kongens gate før eller etter påske.

– Det er tredve år siden NAM debuterte i Arkitektenes Hus i Josefines gate, mye har skjedd med NAM – nå AM – siden den gang.
– Ja, det er grunn til å sette pris på arbeidet som er nedlagt siden pionerdagene i 1975, da man så vidt klarte å redde noen viktige originaltegninger fra å havne på skraphaugen. Særlig er det betimelig å framheve Elisabeth Seips innsats. Ingen hadde kunnet forestille seg, i Arkitekturvernåret 1975, hva som snart skal åpenbare seg på Bankplassen.

Ingen forbannelse
– Har du et årstall for den sannsynlige åpningen av museet på Tullinløkka som du i din artikkel i Kunst og Kultur kaller et «stort og offentlig byggverk»?
– Med den betegnelsen tenker jeg på hele museumskonglomeratet, presiserer Ulf Grønvold, – summen av de bygninger som vil inngå i kulturfusjonen. Hvor stor bygningen på Tullinløkka vil bli, kan jeg ikke si noe om i dag. Men ett er sikkert: Myndighetene og Nasjonalmuseet mener alvor, det hviler ingen evig «forbannelse» over Tullinløkka, slik enkelte har påstått. Tenk på den langvarige prosessen som lå bak hovedflyplassen, med de mange skiftende forslagene om lokalisering. Man har skrudd på bryteren for Tullinløkkas fornyelse nå, jeg er overbevist om at ikke også den tredje konkurransen blir skrinlagt, muligens er det realistisk å håpe at Staten gir finansielt klarsignal etter Bjørvika-operaens ferdigstillelse i 2008, så hvorfor ikke tro at vi i 2011 – som sammenfaller med Universitetets 200-årsjubileum – får oppleve innvielsen av Nasjonalmuseets nybygg på Tullinløkka.