Arkitektnytt

På Brøset i Trondheim planlegges Norges første klimanøytrale bydel. Som prioritert prosjekt i Framtidens byer-programmet skal det danne skole for framtidig byutvikling. Passivhus, klimatilpasset overvannshåndtering og høy kollektivandel er en selvfølge. Men det kreves mer. Forbruk og fritidsaktiviteter skal påvirkes i klimavennlig retning. Visjonen er tre tonn CO2 per innbygger, en fjerdedel av dagens nivå. Hva kan regjeringens arkitekturpolitikk bidra med?

Statens bærekraftsarbeid er tradisjonelt organisert i «arkitektur.nå», med fokus på bygninger, transport og avfall. Man konsentrerer seg om mulighetsrommet og pilotprosjekter, men viker unna for krav om nasjonal implementering. Dokumentet oppsummerer status, utfordringer og muligheter, men inneholder svært lite politikk. Dokumentets mange «må» gjør fraværet av «vil» og «skal» enda mer påtrengende. Hva er de konkrete målene, og hvordan skal de oppnås?

My home is my castle

For bygg er man i ferd med å få et riktig livsløpsfokus. Det blir lagt vekt på energibruk og utslipp i driftsfasen. Materialer og byggefasen er med. For gamle bygg vil man vurdere hva som er best av gjenbruk eller riving og nybygg. Men hvordan utforme nye bygg som er tidløse og enkle å transformere bruken av, uten at behovet for den norske nasjonalhobbyen oppussing og påbygging oppstår? Ved å skape sunne, energieffektive bygninger med rom for endring av funksjoner, vil bygningen kunne romme leiligheter i dag, kontorer i morgen og kunstnerkollektiv i fremtiden. Alt uten å være en evig oppussings- eller rivningskandidat.

Lonely rider

Fotoet på side 39 i «arkitektur.nå» illustrerer utfordringene godt. Det viser en syklist i Oslo. Én syklist. Det er få steder i Norge det er lett å fange mer enn én i samme fotorute. Norge har fem prosent sykkelandel, mens Sverige har ti prosent, og eksotiske Danmark og Nederland har henholdsvis 17 og 27 prosent. Skal regjeringens mål nås, må det ha reelle konsekvenser for arealplanlegging og utforming av transportanlegg. Plan- og bygningslovens krav om universell utforming har allerede endret hvordan bygg og nærmiljø utformes. Når vil like absolutte krav være på plass for sykkel?

Transport er i dokumentet så godt som ensbetydende med lokale arbeids- og servicereiser. Den kraftige veksten i antallet og størrelsen på fritidsboliger har skapt bymessige utfordringer i hytteområdene, sies det. Men det regnes kun som en arealpolitisk utfordring, ikke som en transportpolitisk. Fritidsreiser med fly er samtidig det raskest voksende transportområdet. Planlegger vi for færre eller flere flyreiser?

Foreløpig er det lite utforsket hvordan arkitekturpolitikk og planlegging kan få folk til å nyte livet der de bor, og Brøset-prosjektet er en pioner med sitt mål om å påvirke forbruket gjennom planlegging. Men gjør følgende tankeeksperiment: Ta bort veksten på ni millioner norske flypassasjerer de siste ti årene (de fleste fritidsreiser) og bilkøene mellom Oslo og hyttene i fjellheimen og på sørlandskysten fredager og søndager. Hva slags motiv for flyplassutvidelser og motorveiutbygging står man da igjen med?

Lenge har utbyggernes fokus vært på å bygge sentralt plasserte og lettstelte leiligheter det er lett å reise fra, til Syden eller storbyweekend i London. Hva med planlegging og arkitektur som skaper bomiljøer der folk i større grad syns det er godt å være hjemme i ferien? Det ville vært flerbrukskonsept med stort bærekraftbidrag.

Elefanten ved roret

Dokumentet avsluttes med en oversikt over de ulike departementenes ansvar i arkitekturpolitikken. Et departement er utelatt, nemlig Finansdepartementet. Noen vil kanskje tolke det som at Finansdepartementet ikke har en rolle i arkitekturpolitikken. Det er en misforståelse. Det skyldes vel snarere at Finansdepartementets rolle er hevet over debatten, her som så mange andre steder. Deres referansebane, som all statlig politikk må legge til grunn, sier at nivået på det private forbruket, som omfatter mye av miljøbelastningene knyttet til boliger, og det aller meste av transporten, skal være tredoblet i 2050. Investeringer og offentlig forbruk skal ligge omtrent på samme nivå som i dag. Er norske arkitekter enig i veksttakten og fordelingen? Fundamentale rammevilkår for arkitektur og planlegging fortjener debatt.

Arkitekturpolitikk?

Det er oppsiktsvekkende at tretten av landets departementer sammen utgir et dokument som inneholder så lite politikk. Arkitekter og planleggere trenger hjelp fra myndighetene for å kunne skape gode og bærekraftige steder. Pilotprosjekter er viktig. Men om lærdommen skal omsettes i varige og viktige endringer, må statens arkitekturpolitikk konkretiseres i form av strenge, lovfestede krav til energiforbruk, arealbruk, transportløsninger og lokalisering. Som man viser gjentatte ganger i «arkitektur.nå»: Det finnes store muligheter. Det som gjenstår, er å si at de faktisk skal realiseres. ?

Mekonnen Germiso er samfunnsgeograf i Framtiden i våre hender, og Kristin Arnesen er kunsthistoriker ved Westerdals School of Communication.