Arkitektnytt

Seminaret, som ble ledet av arkitekt Trond Kanstad fra NAL-Akademiet, fant sted i Sosial- og helsedirektoratets bygning ved St. Olavs plass i Oslo 10. oktober, et hus som for øvrig også er ombygd, tidligere kjent som den 14 etasjer høye Teledirektoratgården, tegnet av Nils Holter i 1962 med lavblokkutvidelsen til Holter & Bauck i 1971. Om denne transformasjon handlet seminarets avsluttende diskusjon etter en befaring i bygningen.

Som referent velger jeg å kommentere seminaret i en todelt tematisk sammenheng. Først de teoretiske og lov- og forskriftsrelaterte innledningene, deretter presentasjonene av prosjekter som – på godt og vondt – viste hvordan vi i praksis takler disse spørsmål.

Med trapper som rømningsvei
Rådgiver Tone Rønnevig i Informasjonsprogrammet til Husbanken slo fast at det må bli slutt på å sende vanskeligstilte mennesker inn bakveien, vi må sørge for at alle skal kunne være likeverdige brukere av byggverk ved at vi forener utfordringene etikk, estetikk og funksjonalitet. Tekniske hjelpemidler er vel og bra, men kanskje bør vi tenke i et videre perspektiv og bytte ut Le Corbusiers idealistiske modulor-system med en mer mangfoldig og helhetlig tilnærming til de utfordringer vi står overfor.

Sosiolog Johan Sandvin, professor ved HiB, hevdet at universell arkitektur handler om «noe mer enn ramper, heiser og sånt». Vi tar det for gitt at samfunnet er tilgjengelig, men det finnes et stort gap mellom idealer og realiteter. Krav har vært med i bygningsloven i seksten år uten at mye nytt har skjedd, Norge ligger etter mange andre land, nå må det skilles mellom prat og handling.

– De funksjonshemmede er prototypen på «de svake»; tiden er inne til å gå fra fysisk til politisk materialitet. Å fortsette på det verbale plan koster lite, nå må vi få «en politisk estetikk på dette feltet», sa Sandvin.

Et skammelig utbredt eksempel, som han trakk fram til slutt, er de rømningsveier som viser seg å være trapper – nå i 2006.

Fra kunnskap til handling
Fagsjefen i Arkitektbedriftene i Norge, arkitekt Halvor Westgaard, foretok en grundig gjennomgang av regelverket, med plan- og bygningslovens aktuelle paragrafer som basis, og henviste til Nicolai Skjerdals avhandling om utviklingen «fra ideal til rettsnorm».

Universell utforming spenner fra plan- og bygningslovens overordnede nivå via kommunale vedtekter og reguleringsplaner til konkrete veiledere for bygg og anlegg. Men problemet er hvordan normene skal sikres gjennomført, hvordan de involverte aktører kan finne en plattform for prioriteringer og løsninger. Med et par bygningseksempler demonstrerte Westgaard hvor forskjellig juryene i arkitektkonkurranser kan takle seminarets problemstillinger, så her har de offentlige myndigheter og faggruppene mye å gjøre. Kanskje bør det stilles krav til dokumentasjon i form av egenerklæringer, hvis en integrert utforming skal kunne realiseres.

Et brått sceneskifte fant sted i auditoriet da spesialpedagog Mette Mørken, tidligere med i Aktiv Rehabilitering, trillet seg fram til mikrofonen i sin rullestol og snakket entusiastisk om «tilgjengelighet og det lille som skal til», framført med en erfaringsbakgrunn som fikk forsamlingen til å spisse ørene.

– Det finnes imponerende mengder informasjon og kunnskap på nettet og i andre medier. Vi vet nok, men det kreves kamp for å omsette data til handling. Kurs for funksjonshemmede, gjennomført i ulike bystrøk, f.eks. på nye Karl Johan, bekrefter at forholdene kan legges mye bedre til rette, konstaterte Mørken. Hennes råd til planleggerne var: Inkluder de som vet hvor skoen trykker i arbeidet med byutvikling og arkitektur, selv var hun villig til å dele sine erfaringer med interesserte fagfolk og kjente mange i samme situasjon som ønsket det samme (mettemorken@hotmail.com).

Nordisk nettverk
Den første prosjektframvisningen sto danske Susanne Havning ved Slots- og Ejendomsstyrelsen i København for, og vi fikk se en rekke tilpasningseksempler fra fredede slott og herregårder omkring i landet (www.ses.dk), forankret i regjeringens handlingsplan. Mange kompromisser har vært nødvendig, av vernehensyn, og i tilfellet Kronborg Slott fra 1500-tallet ble endringene så vanskelige at man endte med et virtuelt omvisningsopplegg for bevegelseshemmede (sic!).

– Vi har etter hvert fått et godt nettverk i Norden, hvor Statsbygg inngår i den tilgjengelighetspolitiske utvekslingen, og dette samarbeid bør styrkes, sa Havning.
Arkitekt Atle Røvig fra ØKAW – som har arbeidet med det nye ledelsesbygget på festningsplassen – ga en fascinerende historisk kavalkade over de mange stadier Akershus festning i Oslo har gjennomgått siden Schirmer og von Hannos plan fra 1850, før han skildret prosjektet på 10 000 m² og de ulike faktorer som måtte inngå i prosessen. Også her var vernehensynene strenge, men bl.a. ved bruk av ramper har man klart å oppnå relativt forsvarlige forhold for funksjonshemmede, og dessuten arbeidet arkitektene grundig med det akustiske miljøet med tanke på mennesker med hørselsproblemer.

Fem prosjekter – tre nybygg og to rehabiliteringer – ble demonstrert av arkitekt Tor Linge Tønnesen fra Strek Arkitekter i Kristiansand. Å tegne «for alle» blir ikke nødvendigvis så mye dyrere, men et typisk problem oppstår når en bygning har en opphevet førsteetasje og inngangspartiet er trangt. Eller ønsket om å innpasse rullestoltoaletter i alle leiligheter. Igjen ble heis- og rampeproblematikken drøftet, og i likhet med de fleste andre kunne heller ikke Linge Tønnesen vise til en formgivning der UU-utfordringen skapte et kreativt nytt arkitekturspråk.

Teamwork anbefales
Eller muligens var det AHO-professor Per Olav Fjelds filosoferende og inspirerte tolkning av Storhamarlåven til Sverre Fehn i Hamar (1975) som ble det nærmeste vi kom til et «universelt» arkitektonisk helhetskonsept? Fehns varsomme løsning med å føre moderne betongramper gjennom ruinene fra middelalderens bispeborg, og la de besøkende oppleve historiens mange lag uten å foreta seg noe radikalt bygningsmessig – også egnet for funksjonshemmede – ga liv til romdannelsene, materialene og lysvirkningene.

Arkitekt Johnny Busch fra Arkiplan og rådgiver Solveig Dale i Trondheim kommune beskrev Strindheim skole gjennom fem års prosjekteringsarbeid. Her gikk gjenbruk og nybygg hånd i hånd, og det ble presisert at det vellykkede resultatet skyldes et teamwork mellom hustegnerne, byggherren og entreprenøren. Ikke bare bevegelseshemmede, men også personer med syns- og hørselsproblemer var tatt hensyn til og ble gjenspeilet i arkitekturen. Målet var «en inkluderende skole, en skole for alle», sa Dale. (Se henvisning til veileder på www.trondheim.kommune.no.)

Siste post på programmet var rehabiliteringen av Holters skiveblokk til hovedsete for Sosial- og helsedirektoratet, presentert av Ingunn Kvernstuen fra DARK Arkitekter, bygningen som deretter ble gjenstand for seminardeltakernes gruppevise befaring og påfølgende dialog.

En konklusjon var at man med enkle midler hadde gjort arbeids-situasjonen bruksvennligere for mange, bl.a. ved hjelp av fleksible møbleringsløsninger og diverse tekniske grep. Enkelte mente også at romlige opplevelser var blitt bedre.

En henstilling til Helse- og omsorgsdepartementet gikk ut på at dette, av alle departementer, burde gå i spissen for universell utforming, og enhver byggherre må sørge for å få oppfølgingsplaner inn på budsjettet når mangler blir påpekt. Flere deltakere uttrykte forventninger i forbindelse med hva den rødgrønne offentlighet kommer til å avstedkomme for universell utforming-saken med sine framtidige bevilgninger.

Undertegnede tillater seg å viderebringe et tankekors til Norske arkitekters landsforbund, overlevert ham av en kongressdeltaker i lunsjpausen: Hva akter NAL å gjøre med Arkitektenes Hus, som er så lite egnet for funksjonshemmede, neste gang de to bygningene i Josefines gate skal rehabiliteres?