Arkitektnytt

Det to uker lange studieprogrammet, som finner sted i og utenfor Sydney, gir en unik innsikt i tankesettet og arbeidsmetodene til noen av bærekrafttenkningens pionerer innenfor arkitekturen. Programmet er åpent for motiverte arkitekter i alle aldre, og ble initiert av Lindsay Johnston, Peter Stutchbury og Richard Leplastrier, som fikk med seg Glenn Murcutt og senere Brit Andresen, som for tiden er kursets hovedlærere.

Det er ikke mange nordmenn som har deltatt på denne mesterklassen. Australia er langt borte, og både reisen og selve kurset koster en god del. Men stipender fra ulike hold gjorde det mulig for meg å delta på årets kurs.

«Glenn Murcutt International Masterclass er en unik sjanse til å få sette seg inn i hva som kreves for å oppnå bærekraftig arkitektur i et av verdens mest krevende klimaer», skrev jeg i stipendsøknadene. «Mesterklassen, som har pågått siden 2001, gir en sjelden sjanse til å få arbeide tett på en av de fagutøverne som har absolutt størst innsikt når det gjelder arkitektur og bærekraft i dag.»

Kursdeltakere fra hele verden

På flyplassen i Sydney den 11. juli møttes etter hvert de 33 deltakerne som skulle utgjøre årets kurs. Med innledende håndtrykk og høflige smil gjorde vi oss kjent med navn og opprinnelsesland: Wendy fra Boston, Alberto fra Mexico, Milca fra Brasil. To dansker, Jesper og Michael. Ville fra Finland. En del New Zealendere, de hadde jo ikke så langt å reise. Senthil fra India. Ashith fra Singapore. Kuan fra Bali. Nathalie og Yvonne fra Sør-Afrika. Det kjentes som første skoledag – de ivrigste av oss hadde fulgt med på Xavier og Jeffreys blogg, der søknadene våre var lagt ut så man kunne se hva de andre holdt på med, men de fleste stilte blanke.

For inntaket til mesterklassen er etter søknad, med portfolio og skriftlig begrunnelse, med særlig vekt på håndtegninger. Jeg hadde gravd frem noen ti år gamle skisser og noen perspektiver fra studietiden, men hadde ikke på noen måte følt meg sikker på å få plass – i 2008 hadde de 70 søkere til 30 plasser. I løpet av de to ukene kurset varte, ble vi bedre kjent og fikk litt innsikt i hverandres fagbakgrunn, og det viste seg at også en tidskriftsredaktør med rusten tegneerfaring hadde noe å bidra med. De fleste deltakerne drev praksis på ulike måter, for seg selv eller som ansatte. Flere var både godt publiserte og prisbelønte. En del drev med undervisning. Et par drev håndverkervirksomhet. Noen var helt nyutdannede, andre i ferd med å pensjonere seg.

Og så var det alt CV-ene ikke sa noe om: Hvem som viste seg å kunne spille piano, hvem som holdt festen i gang etter at de andre hadde lagt seg, hvem som måtte hjelpes med bilsyke på lange bussturer, og hvem som hjalp. Like mye som faglig innsikt, viste Glenn Murcutt International Masterclass seg kanskje først og fremst å handle om å få noe ut av møtet med andre mennesker.

«Vi tegnet prosjekter. Men vi var 33 mennesker som aldri hadde møtt hverandre og ikke visste noe om hverandres referanser og faglige evner, kastet sammen i grupper.»

Velkommen til Australia

Gjennom to uker var deltakere og lærere intenst sammen, i grunnen både dag og natt. Den første uken av kurset ble tilbrakt på Glenn Murcutts Yvonne and Arthur Boyd Education Centre i Riversdale, ved bredden av Shoalhaven River, et par timers busstur fra Sydney. Senteret er bygget for å drive kunstundervisning for skoleklasser og andre, og har ett stort arbeidsrom med kjøkken og en lang hale av innkvarteringsrom der man deler to og to, og kommer tett innpå hverandres vaner og uvaner.

Standarden var enkel, selv om bygget var nydelig detaljert. Når kakadueflokken hadde vekket oss ved halv sekstiden om morgenen, kunne vi ta en avrivning på badet, som i praksis var i friluft, med bare en persienne mellom dusjen og utsikten. Sikkert paradisisk når den australske sommeren nærmer seg 40 grader, men i juli er det vinter i Sydney: Nattetemperaturen falt ned mot bare et par grader over null, og steg til 17-18 grader om dagen. Så til tross for at det var sommerferie for oss fra Europa, måtte ullundertøyet fram.

Men innkvarteringen og det intense sosiale samværet gjorde samtidig kurset til mer enn en konferanse. Både samvær og arbeid skulle vise seg krevende og givende fra første dag. Etter at Glenn – for her tok det ikke lang tid før alle var på fornavn – hadde fortalt oss om arbeidet med Riversdale, gjennomgikk vi en tradisjonell australsk røykseremoni. Max Dulumunmun Harrison, en aboriginer «elder» fra Yuin-stammen, som har holdt til i Shoalhaven-området, introduserte oss for sin måte å se landet og landskapet på, og ønsket oss deretter velkommen til Australia. Åndene ble varslet om at vi hadde kommet, ved at vi alle sammen passerte gjennom røyken fra et lite bål, mens «Uncle Max», som han ble kalt, klappet med sine tusen år gamle klappetre av ironwood. En gang for hver av oss.

Prosjektering og prøvelser

Etter befaringer på tomten med Uncle Max, som fortalte oss om geologi, planter, trær og dyr slik de var definert og levde i hans univers, fulgte noen intense dager med tomtevalg, skisser, oppmåling og registrering, akkurat som i en skoleoppgave. Håndskissene ga anledning til en personlig tolkning av ulike aspekter ved landskapet som så ble inngående drøftet i grupper og i plenum. Alle hadde festet seg ved ulike ting: trærnes former og variasjoner, stein og jordsmonn, lys, vind- og brannretninger. Særlig det siste er en uvant ting for en nordboer å forholde seg til, men skogbranner er en del av livet i Australia.

Etter å ha valgt oss en tomt, skulle vi i løpet av noen korte dager (nattarbeid ble frarådet på grunn av de sosiale konsekvensene av mangel på søvn) tegne et lite bygg. Programmet var, klokt nok, enkelt: Et senter der mennesker kunne møtes, arbeide, bo og bli enige om ting, altså nøyaktig det samme som Boyd Center der vi bodde, med Glenn Murcutts planer og detaljer som en rede referanse. Etter en uke med arbeid og diskusjoner flyttet så hele kurset til Sydney, der vi bodde på hotell (delte rom) og fortsatte arbeidet på et lokalt kunstsenter, godt hjulpet av frivillige arkitektstudenter som løp ærend og bygget modeller. Det hele kulminerte i en dag med gjennomgang av prosjektene foran et panel av kjente og ukjente lærere. Akkurat som på skolen.

Så var det hele over – vi sparte på en og annen tegning, fotograferte modellene, og så ble alt kastet før vi dro hver til vårt, til hver vår del av kloden.

Ble det noe bra?

Vi tegnet prosjekter. Men vi var 33 mennesker som aldri hadde møtt hverandre og ikke visste noe om hverandres referanser og faglige evner, kastet sammen i grupper. Vi hadde til sammen kanskje 6-7 dager til å prosjektere. Så det ble jo ikke rare greiene, men det var kanskje heller ikke meningen. I min gruppe hadde vi det veldig hyggelig, men arbeidet gikk svært langsomt ettersom vi var fire mennesker som hadde satt oss fore å være enige om hver eneste ting før vi gikk videre. Noen grupper fant ikke formen, sprakk eller delte seg for å tegne videre på ulike ideer. Arbeidet var en kontinuerlig dialog som beveget seg fra botanikk og barkkvaliteter (australske trær feller ikke løvet, men barken og barklaget på bakken er en brannrisiko) til konstruksjon og plandisposisjoner.

Joda, Glenn spurte vanskelige spørsmål om rullestoltilgjengelighet i landskapsanlegget, energiforbruk til kompostering og regnvannsinnsamling. Prosjektet skulle være «off the grid», altså ikke tilknyttet noen offentlige tjenester – elektrisitet, vann, kloakk osv. Alt måtte ordnes på stedet: Regnvann samles på takene, gråvann og kloakk behandles lokalt, elektrisitet og varmtvann kommer fra sol og vind.

Men de tekniske løsningene var aldri noe hovedfokus. Og her lå kanskje den viktigste innsikten vi fikk av Glenn, Richard, Peter, Brit og Lindsay: Det er arkitekturen som er hovedfokuset. Det er bare det at vekten de legger på energi- og ressursbehandling i bygget er bestemmende for arkitekturen. Det blir ikke verken lettere eller vanskeligere å bestemme formen på et tak som skal samle regnvann, enn ett som skal lede det vekk. Men resultatet blir, til syvende og sist, et bedre tak. Estetiske hensyn fikk aldri tilsidesette behovet for fornuftige løsninger i forhold til dagslys, vindretninger, kloakkhåndtering, solvinkler og skogbrannfare. Men når alle disse løsningene også kommer sammen i noe som er estetisk forståelig, begynner man å nærme seg en ganske interessant arkitektur. Og man aner hvorfor Glenn Murcutt fikk Pritzker-prisen.

Og dette lærer man naturligvis bare ved å gjennomleve det, ved å arbeide seg gjennom detaljene og avveiningene i et konkret prosjekt, slik som på dette kurset, der man får snakke om alle aspekter av hvordan man tenker, og hvilke valg man gjør, med noen uvanlig kloke og innsiktsfulle kolleger. Det er først da arkitekturen, og de bærekraftige løsningene, blir mer enn gode intensjoner.