Nyheter
Mellom Vippetangen og Broadway
Tine Hegli sitter på en benk i den lille parken Bowling Green vis-à-vis Snøhettakontoret i Cunard-bygningen på Broadway. I trærnes svale skygge inntar hun take away-lunsj, som så mange andre newyorkere denne varme junimåned.
29. august 2006
Sivilarkitekt MNAL Hegli er født i Trondheim og utdannet ved NTNU i 1997. Hun har arbeidet hos HUS Arkitekter, hvor hun blant annet deltok i konkurransen om Telenor-bygget på Fornebu, før hun jobbet på Svein Skibnes Arkitektkontor i trøndernes hovedstad i tre år, med byutviklingsprosjekter som Nedre Elvehavn, Munkegata og Byhaven. For deretter – høsten 2001 (da de to flyene dundret inn i tvillingtårnene World Trade Center) – å bli ansatt hos Snøhetta AS i Oslo.
– Først arbeidet jeg i forskjellige tverrfaglige grupper, med lærerike oppgaver innfor arkitektur og interiør og landskap, det var nyttig å oppleve at alle tre fagdisipliner er til stede, sa hun. – Deretter var jeg med på å vinne – for så å miste oppdraget – konkurransen om Tjuvholmen, en frustrerende erfaring det tok litt tid å legge bak oss. Og det var mens jeg tegnet på operaen i Bjørvika, at Snøhetta ble utpekt til å prosjektere kulturbygningen på Ground Zero.
– Og da dro du straks til New York?
– Nei, jeg pendlet fram og tilbake over Atlanteren i begynnelsen, og deltok i workshops og utviklingen av diverse konsepter, det meste ble tegnet i Skur 39 på Vippetangen. Et stort ansvar ble lagt på Craig, som bygget opp New York-avdelingen, han var først alene uten et kontor i ryggen og måtte tåle mange støyter. Basen befant seg da i Craigs leilighet og han administrerte alt med sin Blackberry-telefon! En stund var det like før oppdraget glapp på grunn av politiske årsaker, men da vi hadde endret programmet fra et kulturbygg til et besøks- og utdanningssenter – utformet som en mer beskjeden paviljong, en slags «portal» – at ble det fart i sakene. Det første prosjektet gikk i vasken. En stund var kulturinnslaget viktigere enn det er i dag, men opinionen likte visst ikke tanken om å bygge et omfattende kulturhus på den stigmatiserte plassen.
– Dere inntok enn mer realpolitisk arkitekturtilnærming, med andre ord?
– Ja det virker som om folk har problemer med å akseptere Libeskinds store visjoner, mange av hans vyer for Ground Zero-tomten forsvant med badevannet. Libeskind henger fortsatt med i prosessen, men det virker som han sliter litt.
Tine Hegli beskrev Snøhettas New York-kontors «annerledeshet», åpenbart så forskjellig fra de vanlige arkitektbedriftene i USA.
Det at hun selv er her som enslig mor, med femåringen Lukas, er det visst mange amerikanske kolleger som ikke begriper at lar seg forene med tid og ansvar. Likeledes er forundringen stor over kontorets demokratiske arbeidsmåter, med varierende grupper og eksperimenterende metoder, fri for den velkjente mester/svenn-ordningen. I tillegg til at Snøhetta – i tråd med norske normer – har relativt høye lønninger, lange ferier, fleksitid, foreldrepermisjon osv.
– Ifølge Thorsen og Dykers er dette et ledd i en bevisst strategi for New York-filialen.
– Vi blir tydeligevis lagt merke til, mange amerikanske arkitekter er opptatt av vår kollektive stil og arbeidsprosess. Noen vil kanskje kalle det et «organisert kaos», sammenliknet med det strengt hierarkiske systemet i USA hvor karrierismen og konkurranse-miljøet er framtredende, men vi tror på eksperimentet vårt og våger å være forsøkskaniner i The Big Apples yrkes-jungel. Alle ansatte bidrar etter evne, ingen blir sittende fast i en langvarig rolle, oppgavene skifter, men selvsagt er Craig Dykers et vesentlig ankerfeste, og Elaine Molinare – som er gift med Craig – er en viktig design-teamleder.
Nå arbeider Snøhetta med The Entrance Pavillion, med nedgang til Arads underjordiske museum. Ting endrer seg hele tiden, fra å være tre institusjoner til en sammensmelting av funksjonene, men med de tre arkitektene i behold. Inngangspaviljonen forsvant, og Snøhettas bygg vil trolig få et nytt navn. Selv mener de at forandringene er til det bedre, og de har stor tro på konseptet. Tine Hegli er her i første omgang i ett år som de andre norske, med «sosialdemokratiske» ansettelsesvilkår som kontoret – steg for steg – også forsøker å gjøre gjeldende for sine amerikanske ansatte. Målet er å bygge opp kontoret og markere seg i byen
.
– Feminismen har åpenbart kommet kort i arkitektkretser her i USA, sa Tine Hegli. – Jeg føler at jeg befinner meg i min egen privilegerte «bobleverden» som norsk Snøhetta-ansatt. Det finnes visst ikke mange yrkesaktive alenemødre i arkitektfaget i denne byen.
Til slutt tegnet hun et bilde av hvordan det er å leve i New York: De fleste av Snøhettas arkitekter bor foreløpig på Nedre Manhattan, i gangavstand fra 25 Broadway. Man er åpenbart mer urbane her enn i norske byer, folk bruker New York for det byen er verdt, de spiser gjerne ute og deltar etter arbeidstid i det faglige, sosiale og kulturelle livet i større grad enn hjemme.
– Vår målsetting er at Snøhettas New York-filial skal vokse med flere ansatte som i perioder veksler mellom Vippetangen og Broadway, konkluderte Tine Hegli før hun vendte tilbake til et kontor som holder pusten og venter på de avgjørende beslutningene om Ground Zero-bebyggelsens skjebne.
Innen hun gikk, fikk jeg vite at sønnen Lukas hadde lært seg «en slags engelsk» i løpet av fire måneder, og nå skulle de tilbringe to sommeruker med å fiske og foreta naturvandringer i Montana sammen med noen venner.
Jeg ble sittende en stund i Bowling Green og glede meg til å se den store retrospektive Zaha Hadid-utstillingen i Guggenheim-museet til Frank Lloyd Wright oppe ved Central Park, mens jeg leste New York Times' artikkel om «The Unseen Work Below Ground Zero», som omfatter PATH-togene og Calatrava-terminalen som skal stå ferdig i 2009, samt det uløste «mysterium» som fortsatt preger arbeidet med 9/11-museet til arkitekt Arad.
«It seems increasingly clear,» leste jeg i avisen, «that … at least one of two key elements in the original design by Michael Arad may have to be eliminated: the waterfalls inside the two voids where the twin towers stood or the underground galleries that were to surround the pools at the bottom of the voids.»
Jeg reiste meg fra parkbenken, kastet et fort blikk i nordlig retning og fikk det bekreftet på nytt, slik man stadig gjør når man ferdes omkring på Manhattan, og hver gang med et surrealistisk støt i brystet, at de to WTC-tårnene anno 1973 var utradert fra skyskraperbyens legendariske skyline.
– Først arbeidet jeg i forskjellige tverrfaglige grupper, med lærerike oppgaver innfor arkitektur og interiør og landskap, det var nyttig å oppleve at alle tre fagdisipliner er til stede, sa hun. – Deretter var jeg med på å vinne – for så å miste oppdraget – konkurransen om Tjuvholmen, en frustrerende erfaring det tok litt tid å legge bak oss. Og det var mens jeg tegnet på operaen i Bjørvika, at Snøhetta ble utpekt til å prosjektere kulturbygningen på Ground Zero.
– Og da dro du straks til New York?
– Nei, jeg pendlet fram og tilbake over Atlanteren i begynnelsen, og deltok i workshops og utviklingen av diverse konsepter, det meste ble tegnet i Skur 39 på Vippetangen. Et stort ansvar ble lagt på Craig, som bygget opp New York-avdelingen, han var først alene uten et kontor i ryggen og måtte tåle mange støyter. Basen befant seg da i Craigs leilighet og han administrerte alt med sin Blackberry-telefon! En stund var det like før oppdraget glapp på grunn av politiske årsaker, men da vi hadde endret programmet fra et kulturbygg til et besøks- og utdanningssenter – utformet som en mer beskjeden paviljong, en slags «portal» – at ble det fart i sakene. Det første prosjektet gikk i vasken. En stund var kulturinnslaget viktigere enn det er i dag, men opinionen likte visst ikke tanken om å bygge et omfattende kulturhus på den stigmatiserte plassen.
– Dere inntok enn mer realpolitisk arkitekturtilnærming, med andre ord?
– Ja det virker som om folk har problemer med å akseptere Libeskinds store visjoner, mange av hans vyer for Ground Zero-tomten forsvant med badevannet. Libeskind henger fortsatt med i prosessen, men det virker som han sliter litt.
Tine Hegli beskrev Snøhettas New York-kontors «annerledeshet», åpenbart så forskjellig fra de vanlige arkitektbedriftene i USA.
Det at hun selv er her som enslig mor, med femåringen Lukas, er det visst mange amerikanske kolleger som ikke begriper at lar seg forene med tid og ansvar. Likeledes er forundringen stor over kontorets demokratiske arbeidsmåter, med varierende grupper og eksperimenterende metoder, fri for den velkjente mester/svenn-ordningen. I tillegg til at Snøhetta – i tråd med norske normer – har relativt høye lønninger, lange ferier, fleksitid, foreldrepermisjon osv.
– Ifølge Thorsen og Dykers er dette et ledd i en bevisst strategi for New York-filialen.
– Vi blir tydeligevis lagt merke til, mange amerikanske arkitekter er opptatt av vår kollektive stil og arbeidsprosess. Noen vil kanskje kalle det et «organisert kaos», sammenliknet med det strengt hierarkiske systemet i USA hvor karrierismen og konkurranse-miljøet er framtredende, men vi tror på eksperimentet vårt og våger å være forsøkskaniner i The Big Apples yrkes-jungel. Alle ansatte bidrar etter evne, ingen blir sittende fast i en langvarig rolle, oppgavene skifter, men selvsagt er Craig Dykers et vesentlig ankerfeste, og Elaine Molinare – som er gift med Craig – er en viktig design-teamleder.
Nå arbeider Snøhetta med The Entrance Pavillion, med nedgang til Arads underjordiske museum. Ting endrer seg hele tiden, fra å være tre institusjoner til en sammensmelting av funksjonene, men med de tre arkitektene i behold. Inngangspaviljonen forsvant, og Snøhettas bygg vil trolig få et nytt navn. Selv mener de at forandringene er til det bedre, og de har stor tro på konseptet. Tine Hegli er her i første omgang i ett år som de andre norske, med «sosialdemokratiske» ansettelsesvilkår som kontoret – steg for steg – også forsøker å gjøre gjeldende for sine amerikanske ansatte. Målet er å bygge opp kontoret og markere seg i byen
.
– Feminismen har åpenbart kommet kort i arkitektkretser her i USA, sa Tine Hegli. – Jeg føler at jeg befinner meg i min egen privilegerte «bobleverden» som norsk Snøhetta-ansatt. Det finnes visst ikke mange yrkesaktive alenemødre i arkitektfaget i denne byen.
Til slutt tegnet hun et bilde av hvordan det er å leve i New York: De fleste av Snøhettas arkitekter bor foreløpig på Nedre Manhattan, i gangavstand fra 25 Broadway. Man er åpenbart mer urbane her enn i norske byer, folk bruker New York for det byen er verdt, de spiser gjerne ute og deltar etter arbeidstid i det faglige, sosiale og kulturelle livet i større grad enn hjemme.
– Vår målsetting er at Snøhettas New York-filial skal vokse med flere ansatte som i perioder veksler mellom Vippetangen og Broadway, konkluderte Tine Hegli før hun vendte tilbake til et kontor som holder pusten og venter på de avgjørende beslutningene om Ground Zero-bebyggelsens skjebne.
Innen hun gikk, fikk jeg vite at sønnen Lukas hadde lært seg «en slags engelsk» i løpet av fire måneder, og nå skulle de tilbringe to sommeruker med å fiske og foreta naturvandringer i Montana sammen med noen venner.
Jeg ble sittende en stund i Bowling Green og glede meg til å se den store retrospektive Zaha Hadid-utstillingen i Guggenheim-museet til Frank Lloyd Wright oppe ved Central Park, mens jeg leste New York Times' artikkel om «The Unseen Work Below Ground Zero», som omfatter PATH-togene og Calatrava-terminalen som skal stå ferdig i 2009, samt det uløste «mysterium» som fortsatt preger arbeidet med 9/11-museet til arkitekt Arad.
«It seems increasingly clear,» leste jeg i avisen, «that … at least one of two key elements in the original design by Michael Arad may have to be eliminated: the waterfalls inside the two voids where the twin towers stood or the underground galleries that were to surround the pools at the bottom of the voids.»
Jeg reiste meg fra parkbenken, kastet et fort blikk i nordlig retning og fikk det bekreftet på nytt, slik man stadig gjør når man ferdes omkring på Manhattan, og hver gang med et surrealistisk støt i brystet, at de to WTC-tårnene anno 1973 var utradert fra skyskraperbyens legendariske skyline.
Foto: Are Carlsen