Mellom nytt og gammelt i Nairobi
I september 2007 ble jeg tildelt AFAGs reisestipend i forbindelse med et feltarbeid i Nairobi, Kenya. I løpet av oppholdet på to uker lærte jeg mye om denne afrikanske hovedstaden. For det er først og fremst det Nairobi er, afrikansk.
Gatene er travle, bråkete og fulle av liv. Overfylte matatuer presser seg frem i samme sekund de ser en mulig åpning i den tette trafikken, og reggae-beaten får bilene til å pulsere. Det blir sagt at en matatu uten musikk er en matatu på vei til begravelse.
Med et befolkningstall tilnærmet Norges befolkning, er Nairobi Øst-Afrikas største by, og den har høy internasjonal status med hovedkontoret til UN-HABITAT, utallige ambassader, internasjonale bedrifter og et Hilton-hotell. Og i sentrum og på vestkanten er det ikke uvanlig å skimte et hvitt fjes, tilhørende en misjonær, forretningsmann, diplomat eller turist.
Stort boligbehov
Kenyanere generelt er gjestmilde, pratsomme, fargerike og med en dekorert fasade, og av og til blir man overrasket over å se baksiden. I sentrum av Nairobi, og på vestkanten, er det fort gjort å glemme at rundt 60 prosent av Nairobis befolkning lever under fattigdomsgrensen – at over halvparten av innbyggerne bor i såkalte uformelle bosetninger uten innlagt vann eller strøm, med åpen kloakk utenfor inngangsdøra, går opptil 15 km hver vei til jobb, og har ikke råd til å spise frokost – og at tallet er voksende.
Med økende befolkning og konstant tilstrømning fra landsbygda er boligbehovet i Nairobi stort, og utviklingen i de uformelle bosetningene har vært enorm de siste årene. Områder som for to år siden var skinnende hav av bølgeblikk, ser nå det ene leilighetskomplekset etter det andre reise seg. 4–5 etasjes murbygninger, med betongskjelett, gjør det mulig å øke befolkningstettheten i slumområdene ytterligere. Levestandarden øker, til tross for at mange av bygningene fortsatt mangler strøm og vann, og markedet oversvømmes av nye utleieleiligheter. Forhåpentligvis vil det store tilbudet gjøre at prisene ikke presses for høyt, men det er allikevel en fare for at en slik utvikling vil tvinge leieboerne i de uformelle bosetningene til å trekke lenger unna sentrum – og lenger unna arbeidsplassene.
Kulturell identitet
Om man reiser utenfor Nairobi, til mer rurale områder, finner man fortsatt tradisjonell kenyansk arkitektur, med jordvegger og stråtak. De mer enn 40 forskjellige kenyanske stammene har særegne byggeskikker, som gjør det mulig å identifisere beboernes etniske tilhørighet. Arkitektur blir brukt til å indikere kulturell identitet gjennom bygningenes plassering, konstruksjon, dekorasjon og organisasjon i forhold til hverandre, i tillegg til at bygningens utførelse beskriver beboerens kjønn og status. Det er en enorm lesbarhet iboende disse strukturene, som er i ferd med å forsvinne i takt med at beboerne tvinges til å flytte til uformelle bosetninger rundt byene, hvor bygningsmassen er homogen og fremstår som en eneste stor labyrint.
Naturlig utvikling
Arkitekturen i Nairobi er av en annen karakter enn på landsbygdene. Byen bærer preg av å være moderne og ung, kun 100 år gammel, og påvirkningen fra vestlig kultur er tydelig. Bygningene i sentrum mangler ofte referanser til kenyansk byggeskikk, tar lite hensyn til sosiale system, og er ikke tilrettelagt et bærekraftig forbruk av byens knappe ressurser.
For et land i økonomisk og politisk utvikling kan man ikke forvente at lokale tradisjoner fastholdes; utvikling er også her nødvendig og naturlig. Det har ingen hensikt å beholde byggeskikker av sentimentale grunner, men betyr det at man må forlate alt som ligger i fortiden for å ta del i fremtiden?
Dette er ikke et ukjent spørsmål i en moderne verden, og jeg vil driste meg til å si at etterkrigstidens arkitektur er et godt motargument. Problemet er å finne den riktige balansegangen mellom fortid, nåtid og fremtid. Det ligger et stort potensial i de tradisjonelle boligenes fleksibilitet til å tilpasse seg forandringer, i tillegg til lesbarheten av sosial oppbygning og kulturell identitet.
Det er fort gjort å lukke øynene for noen av de tetteste, mest uhygieniske og mest usikre slumområdene i verden. For så snart man vedkjenner seg faktum, så må man også ta det inn over seg. Så snart man reiser til Kibera eller østsiden av byen, er det ikke lenger mulig å ignorere fattigdommen.
Nasjonale røtter
Men om du holder øynene åpne lenge nok, så ser du forbi fattigdommen og håpløsheten, og oppdager detaljene, de sterke individene som vil forme fremtidens Kenya, det myldrende sosiale livet mellom husene, det kreative gjenbruket av materialer, og viljen og evnen til å tilpasse seg forandringer.
Og nå ser jeg klart hvordan bygningsstrukturen er bestemt av den lille andelen av befolkningen som sitter på pengesekken, mens de tradisjonelle arkitektoniske verdiene har tatt bolig i den øvrige befolkningen. Og kanskje vil de ligge der og modnes, små frø som vil vokse og bli til vakre kontemporære bygninger med nasjonale røtter, bygninger som kan erstatte fortolkningene av vestlig arkitektur som man finner så mange steder i den tredje verden.
