Arkitektnytt

Villa 21–24 opptar 65 hektar og har en befolkning på ca. 30 000. 2/3 av dem er barn, og i tillegg til argentinere er mange av innbyggerne immigranter fra Bolivia, Peru og Uruguay. Tettheten er høy og området mangler grunnleggende sosial og teknisk infrastruktur. Kriminalitet og utrygghet er et utbredt problem.

Villa 21–24 ligger mellom et boligområde (for det meste bestående av sosialboliger) i vest, og et industriområde i øst. I nord avgrenses det av en jernbanestasjon, og i sør av elven Riachuelo, som er en av verdens mest forurensa elver.

Okkupert område
Området var fra ca. 1880 en industripark for jern-banen i Argentina. Det het da «la Playa Brian», og ble konstruert av engelskmenn. Det lå sentralt i forhold til byen og annen togtrafikk, og der ble det fabrikkert og reparert skinneganger og vogner. Da denne aktiviteten avtok i ca. 1960, ble området okkupert og bebodd, og eksisterende infrastruktur ble tatt i bruk.

Villa 21–24 er i dag en uformell bydel på statlig grunn. Befolkningen har vokst jevnlig, men har hatt to sterke vekstperioder. I 1983 da Argentina igjen ble demokrati etter militærdiktaturet, og i 2001 da landet gjennomgikk en økonomisk kollaps og president Menems katastrofale regjeringsperiode var over.

I dag lider området under manglende engasjement fra myndighetene og fortsatt ukontrollert vekst. Det finnes en folkevalgt Mutual i bydelen, som er et organ som tar seg av all kontakt med myndighetene. De har, ifølge boligetaten i Buenos Aires (Instituto de Vivienda) nektet myndighetene tilgang siden 2001. Ingen avgjørelser om bygging eller tomtebruk blir tatt uten Mutualens samtykke. Foruten Mutualen er den katolske kirken i området innflytelsesrik.

Folkelig skaperkraft
Boligmassen er preget av kreativitet, skapervilje og evne, men manglende ressurser. Den er ustabil og variert. Folk bruker gjenvunne materialer eller en lokal murstein, og husene blir bygget etappevis. I den siste tiden, med den økende tettheten, har folk måttet konstruere i høyden, og det finnes flere spennende eksempler på dette. Majoriteten av boligene består av én etasje. De har ofte en forgård, som er avstengt for uvedkommende med gjerder og porter. Et hus er som regel satt sammen av mange forskjellige materialer, og er laget av beboerne selv. Siden staten eier grunnen, eier de bare huset og ikke tomta. Huset kan dermed selges, men uten tomt.
I dag er det noen få åpne arealer igjen innenfor kjerneområdet. Noen av dem er fotballbaner (Maradona vokste opp i en villa), de andre er eid av privatpersoner. Når de blir forsøkt bebygd, kommer politiet til stedet og rydder det. Det skjer med jevne mellomrom. Det har inntil nylig eksistert fabrikker og mindre industri i området. En betongfabrikk som var i drift for mindre enn et halvt år siden, er nå rasert, til dels pga. mangelen på byggematerialer i området, og bedriften så seg nødt til å flytte.

Omgjøring til blokkbebyggelse
Hovedoppgaven var en byplanoppgave, og gjennom felt- og litteraturstudier ble jeg bevisst på den uformelle byens tilknytning, eller manglende tilknytning, til byen for øvrig. Mye av problematikken til et slikt område handler om tilgjengelighet, synlighet og kommunikasjon. Villa 21–24 har kun to kryssende, harde gater, resten av gatenettet består av små smug og passasjer, helt ned i 70 cm i bredde. Få har hard belegning, flere steder løper kloakken fritt. I nord og vest skjærer en jernbanelinje, som frakter gods to ganger om dagen, tvers igjennom bebyggelsen. Det finnes boliger én meter fra skinnene. Linja er ikke sikret, og er en barriere og en trussel for folk, spesielt barn. Elva, som er sterkt forurenset, representerer i dag kun helsemessige problemer, og er ingen kvalitet for området. Offentlige kommunikasjonstilbud som buss eller undergrunnsbane er få, med tanke på områdets befolkningstettet, og sammenlignet med byen for øvrig. Samtidig har innbyggerne få biler og dermed et reelt behov for gode transporttilbud. Toget, som kunne vært en slik kommunikasjonsåre, gir i dag ingenting til befolkningen.

I dag er myndighetenes standardiserte prosedyre å gradvis forandre en villa til en barrio. En barrio består i slike tilfeller av sosiale boligprosjekter, ofte blokkbebyggelse med høy tetthet. En slik barrio lider, som villaen, under stigmatisering fra befolkningen for øvrig, og innehar få muligheter for beboerne til å utfolde seg, til å påvirke sin egen situasjon, eller til å uttrykke sin identitet. (Det finnes eksempler på slike planlagte boligområder i Latin-Amerika som er mer vellykka: Ark. Alejandro Arravena fra Chile, med prosjektet Elemental.)

Vanlige folk
For å bli kjent med området, for i det hele tatt få tilgang dit, og for erfaringens skyld, underviste jeg skoleungdommer fra villaen i engelsk. I tillegg ble jeg kjent med flere innbyggere, blant annet en eksentrisk filmregissør og hans familie. På tross av alle advarsler mot å gå inn i området, ble jeg aldri utsatt for ubehagelige opplevelser, jeg følte tvert imot at jeg var velkommen. Samtidig er det viktig å ta stedet og utryggheten på alvor; jeg var bestandig sammen med noen som enten bodde i, eller kjente området godt. Noe av det mest frustrerende med et slikt sted er at de fleste innbyggerne er vanlige folk, i en uheldig situasjon. Familier lever hver dag i utrygge omgivelser.

Det er vanskelig å vite hvordan man kan utbedre et område som Villa 21–24. Selv om teksten hittil kanskje ikke uttrykker annet enn elendighet, innehar området mange sosiale, arkitektoniske og urbane kvaliteter. Det er en til tider vakker, variert og spennende bydel. Som arkitekt eller arkitektstudent er det lett å la seg forføre av et slikt sted, ikke minst av menneskene som bor der, og overse de reelle problemene. Hva er arkitektens rolle på et slikt sted? Hvordan kan man planlegge på en måte som utbedrer problemene uten å ødelegge for de allerede eksisterende kvalitetene?

Etter oppholdet og opplevelsene i Villa 21–24 begynte jeg derfor å leite etter en balanse mellom det selvgrodde, organiske systemet, og planleggerens konstruerte grep.