Arkitektnytt

Sluttkonferansen fant sted på toppen av Folketeaterbygningen ved Youngstorget i hovedstaden. Sammen med forskningsrådet sto Oslo Teknopol som arrangør. Salen var fullsatt og forventningene var store da de spissformulerte problemstillingene ble lansert av ordstyrer Knut Halvorsen fra teknopolen: Hvorfor vinner Oslo i konkurransen om de beste hodene? Er gentrifiseringen et problem? Fungerer boligmarkedet i Oslo? Hvem styrer byutviklingen?

Programmet har «satt søkelys på endringsprosesser i urbane områder, spesielt ved å fokusere på sammenhengene mellom teknologiske endringer, demografi og næringsutvikling, sosiale og kulturelle, fysiske og romlige endringsprosesser». Kun tre av bøkene forelå på konferansedagen: Storbyene i kunnskapsøkonomien ved Eirik Vatne (red.), By og byliv i endring ved Jonny Aspen og Governance i norske storbyer ved Anne Lise Fimreite og Tor Medalen. Storbyens boligmarked ved Rolf Barlindhaug, kanskje den mest interessevekkende boken, publiseres senere. (Alle bøker utgis av Scandinavian Academic Press.)

Konkurransekraft og nye kulturarenaer
Byrådsleder i Oslo Erling Lae åpnet optimistisk med djerve tanker om et Oslo i forandring, særlig hadde han stor tro på fjordbyplanene, og avviste påstanden om at «alt er overlatt til markedet». I hans øyne har det offentlige en betydelig rolle i en urbaniseringsprosess der kulturen er en viktig motor.

I statsråd Erna Solbergs fravær – hun måtte melde forfall på grunn av valgkampen – holdt statssekretær Just Hjalmar Johansen fra Kommunal- og regionaldepartementet et innlegg om byforskningsprogrammet i politisk perspektiv, og han trakk linjene videre til det nye programmets målsetting om å legge utviklingen «til rette for den enkelte borger». Arkitekt og professor Karl Otto Ellefsen, programstyrets leder, snakket om den største satsningen siden 1980-tallet, redegjorde for begrepene storby og bymessighet, ga et riss av de mange prosjektene og deres tverrfaglighet, og undret om det var blitt for mye empiri og for lite handling. Man trenger en diskusjon om hvorvidt by er en riktig avgrensning i forhold til urbanitet og de dramatiske endringer som preger dagens Norge.

Første foredrag ble holdt av professor Göran Cars fra Tekniska Högskolen i Stockholm om «Et internasjonalt perspektiv på byutvikling». Prosessen skjer raskt og mobiliteten har vinnere og tapere, for eksempel i den svenske hovedstaden. Hva er det som skaper konkurransekraft, spurte Cars, og hvordan kan vi forstå dette i lys av infrastrukturen, boligmarkedet, kulturen osv.? Særlig er det nye kulturbildet interessant, med identitet og møtesteder som viktige fenomener.

Göran Cars tok for seg fire kulturelle arenaer i Stockholm, blant annet Globen, og gjennomgikk deres attraktivitet, økonomi og ulike ringvirkninger – spesielt de indirekte effektene – i nærmiljøet. Han oppfattet kultur som en av motorene i byutviklingen, og drøftet arbeidet med å skaffe investorer og strategier for partnerskap. Nye politiske roller oppstår, en mangfoldighet i tilbudene framtrer, og inn i dette må vi sette en kommunal «spelplan». Da kan 1 + 1 = 3, som Cars uttrykte det, resultatet blir større enn summen av de enkelte delene. Kultur er lønnsomt så vel sosialt og bymiljømessig som samfunnsøkonomisk.

Byen som nasjonens «hjem»
Professor Eirik Vatne fra Norges handelshøgskole, redaktør for Storbyene i kunnskapsøkonomien, kåserte vitenskapelig – med visning av en serie detaljerte tabeller – om sitt arbeid. Ved hjelp av data beskrev han nærings- og befolkningsutviklingen i storbyregionene og ga en teoretisk begrunnelse for overgangen til kunnskapssamfunnet og byens nye rolle i denne prosess, med Oslo som overlegen vinner og hovedstadens sentrum som sentraliseringens midtpunkt. Vatne skildret byen som nasjonens «hjem», en arena for beslutningsenheter og tjenester og utdanning, der aktørene er individer, foretak og institusjoner. Oslo mister industri, men en «sammenklumping» av andre virksomheter sørger for at en kunnskapsintensiv dynamikk gir byene et nytt ansikt.

Lise Christoffersen, tidligere ordfører i Drammen, kommenterte Vatnes innlegg ved å ta for seg den bemerkelsesverdige forvandling som i dag preger den tidligere stigmatiserte byen «i skyggen av Oslo», beæret med en bymiljøpris i 2003 etter mange tiårs stagnasjon. En snuoperasjon har gjort Drammen til en miljø- og kompetanseby, et «naturbania» i vekst, med kommuneplanen som spillebrett. Nå tar Drammen sentrum tilbake, utvikler en kunnskapspark og et internasjonalt kultursenter, foredler elvesiden og – oppsiktsvekkende visualisert med et talende foto – opplever at cruiseskip ankommer Drammen havn. Christoffersens korte byskildring skulle vise seg å bli et av konferansens høydepunkter, forfriskende levendegjørende i en seanse som bar preg av referanser til publiserte faglige kilder.

Forsker Rolf Barlindhaug fra Norges byggforskningsinstitutt, redaktør for Storbyens boligmarked, fortalte om de faktorer som har styrt dette marked etter 1980-tallet, med gentrifisering og reurbanisering som spesielle kjennetegn. Unge mennesker flytter inn til storbyenes kjerner, og «en bølge ut er en naturlig følge av en bølge inn», drabantbyene skifter karakter og det nye urbane liv blir stadig mer attraktivt. Barlindhaug beskrev bostedspreferanser, flyttemønster, den markedsstyrte boligproduksjonen og dereguleringen med «kommunens tilbaketrekking», og han viste hvordan verdikjeden var sammensatt og drøftet hva slags utfordringer storbyene står overfor. Her var økt bilbruk, nye elektroniske rom, segregering og dyrere boliger noen av stikkordene.
Regiondirektør Alf Søland fra Husbanken – en etat som nå flytter fra Oslo til Drammen – kommenterte foregående kåseri ved å henvise til boligmeldingens målsetting om at «alle skal bo trygt og godt». Han mente at Barlindhaugs bybeskrivelse var riktig, og understreket betydning av å forstå og møte de endringer som skjer, også på det sosiale nivå. Søland savnet en debatt om tilgjengelighet og universell utforming.

Gentrifiseringen og nye urbane rom
By og byliv i endring er tittelen på den bok forsker Jonny Aspen fra AHO har redigert, med undertittelen Studier av byrom og handlingsrom i Oslo. Aspens tema er aktuelt og spennende, ikke minst for arkitekter og byplanleggere, og han har sammen med sine medforfattere åpenbart levert et viktig verk. Men framstillingen av bokens sujett ble for oppramsende og fragmentarisk, pedagogisk sett. Aspen ga oss innholdsfortegnelsen og gikk seg vill i akademiske begrepstolkninger, mens selve byromsanalysen ble hengende i løse luften.

Boken er delt i fire emner: «Temaer i urban transformasjon», «Diskurser og bylandskap», «Nabolag og områdeutvikling» og «Verdier i planlegging». Globaliseringen formidles lokalt, en toveiskraft inntreffer, gentrifiseringen er en plog for den nye middelklassens «postmoderne form for urbanitet». Jonny Aspen tok for seg Oslo, med Grünerløkka som et av hovedeksemplene, og berettet om samspillet mellom fysiske og sosiale forhold. Prosessene er kompliserte og mangfoldige, med omveltende drivkrefter, og en spesiell oppmerksomhet må rettes mot de som flytter inn og de utstøtte i denne dramatiske transformasjonsprosess.

Christian Joys fra Avantor innledet sin kommentar ved å beskrive Aspens foredrag som «en semantisk opplevelse», og ga deretter et konkret og jordnært bilde av den forvandling som har funnet sted i Nydalen. Mens Grünerløkka var et resultat av byfornyelsen, oppsto Nydalen gjennom industripolitiske beslutninger, og den nye bydelen er blitt en urban realitet tyve år etter fabrikknedleggingen. Et fruktbart samvirke mellom private og offentlige krefter har frambrakt IKT-byen, byplanlegging i dag er «etterspørselsstyrt», og Nydalen – måtte Joys tilstå – har rommet flere positive overraskelser enn noen hadde kunnet forestille seg da de første planene ble utarbeidet.

Fra government til governance
Redaktørene Anne Lise Fimreite og Tor Medalen, henholdsvis førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og professor ved NTNU, presenterte problemstillingene i boken Governance i norske storbyer – Mellom offentlig styring og privat initiativ, et av konferansens byplanfaglige kjernepunkter.

Fimreite leverte en dynamisk tolkning av overgangen fra det tradisjonelle parlamentariske system, demokratiet «vi lærte om på skolen», til nettverkstyring og alliansen mellom det private og det offentlige. En «metastyring» inntreffer, til fellesskapets beste, der politikerne får en ny rolle som «nettverksdirektører». Dette er den ordningen vi nå kaller governance. Nettverkene er positive aktører i byutviklingen, men de må veiledes og støttes, de trenger et «partitur». Stiftelsen Cultiva i Kristiansand er en slik «åpenhetens» drivkraft, forklarte Fimreite. Andre eksempler hun trakk fram var forbrukernettverket og et par byggesaker i Bergen. Kanaler anlegges mellom markedet og sivilsamfunnet, nettverkene øker byens handlingskapasitet, innovasjon og utvikling oppstår. Men skjer dette på bekostning av de ressurssvake? Får man en ny type elite som ikke kan kontrolleres gjennom valg?

Medalen fortsatte governance-drøftingen og snakket om «byplanlegging i en brytningstid» med referanser til Urban Sjøfront i Stavanger og Nedre Elvehavn i Trondheim. Den rasjonelle planleggingen er forlatt, et etterspørselsorientert planarbeid overtar. Gamle idealer må kastes ut, hevdet han, man «kan ikke lenger beregne seg fram på et kontor». Prosessene må være åpne, ulike prosjektmodeller kan studeres, og de to viktigste emnene er demokratiproblematikken og OPS-ordningen (offentlig/privat samarbeid).

Nå bygges byen «innover», en konsentrasjon og fortetting ønskes, ofte for å spare naturområder. Byplankontorer legges ned, i USA snakkes det om «privatopia», og de nye byplansituasjoner krever virkemidler som partnerskapsavtaler, bidrag fra utenforstående eiere og selskapsdannelser. Vi er ennå ikke kommet langt på «veien fra government til governance», konkluderte Medalen, for eksempel er det grunn til å undre om norske byer vil gå så radikalt til verks som byen Perth og dens privatisering. «Det ville i så fall bli som om Joys fikk enerådende myndighet over planleggingen og utviklingen i Nydalen.»

Drammen ligger i Oslo
Kristin Gustavsen, daglig leder for Urban Sjøfront i Stavanger, beskrev byplanleggingen i vestlandsbyen og konstaterte at arealplaner i seg selv ikke skaper utvikling; private og offentlige krefter må forenes, og befolkningen må gå fra «å være tilskuer til aktiv deltaker». Ny virkemiddelbruk anvendes, sammen med synlige og usynlige nettverk. Men Gustavsen sto igjen med et grunnleggende spørsmål: Hvor ble det av kommuneplanen på denne konferansen? Dette arbeides det systematisk med i Stavanger, med stigende interesse fra politikernes side. Hun trodde på OPS-modellen, men den måtte være offentlig styrt.

Storbykonferansens ordstyrer beklaget at det ikke ble tid til spørsmål og kommentarer fra salen, en mangel som for undertegnede bekreftet at arrangørene hadde tatt for lett på møtets hensikt og de frammøttes behov, men Knut Halvorsen lot Göran Cars legge fram sine sammenfattende tanker om governance og det offentliges rolle, før Karl Otto Ellefsen konkluderte med et hjertesukk etter fem år som programstyrets leder.

– Det var riktig å satse på storbyer, sa Ellefsen, – det viser urbaniseringen med full styrke. Og en ny regionalpolitisk betraktningsmåte gjør seg gjeldende, der byens regionale rolle blir mer vesentlig. – Hva er Drammen? spurte han retorisk. – Å flytte Husbanken dit, i urbanistisk forstand, er ikke annerledes enn om etaten hadde blitt lokalisert til Helsfyr.

– Oslo-regionen er helt spesiell i det norske bildet, poengterte Ellefsen, byen «sprer glede til hele landet».

– I dag anvender vi omsider begrepet by, men hvordan blir forskningsprogrammets neste fase? Vil man fastholde det offensive byperspektivet, eller kommer forskerne til å henfalle til den gammeldagse regionalitetsoppfatningen og miste byen – den urbane scenen – av syne?