Med byens kropp som scene
Både scenografi og iscenesettelse er begreper som stadig dukker opp i omtale av landskap og landskapsarkitektur. Vi har også ordet «scenisk» om spesielt vakker utsikt. Den poetiske betegnelsen «det langsomme skuespill» brukes som illustrasjon på langsiktigheten ved landskapsarkitektur.
Hva er egentlig sammenhengen mellom langsiktige og bestandige landskap, veger, gater, parker og byrom, og noe så temporært som scenekunst? Noen landskapsarkitekter bruker iscenesettelse, scenografi og scenekunst aktivt og bevisst i arbeidet sitt.
En «iscenesetter»?
Landskapsarkitekt Inge Dahlman i Landskapsfabrikken i Oslo er med i teamet som står for utformingen av det nye torget i Stavanger. Flere turistvegprosjekter er signert Dahlman, som i tillegg til å være landskapsarkitekt også har jobbet med temporære kunstprosjekter og performance i bymiljø. En betegnelse som «iscenesetter» er han likevel ikke helt komfortabel med.
– Jeg syns ikke bruken av begreper iscenesettelse og scenografi er helt uproblematisk. Kan man ikke bare kalle tingene hva de er? Jeg er landskapsarkitekt. Men det kan hende at landskapsarkitektur i seg selv kan kalles en slags scenografi. For eksempel er det en gjenganger at jeg lager landskapsprosjektene mine ganske åpne, enten det er en rasteplass eller et torg. På samme måte som en scene skal de fylles av mennesker og aktivitet.
Det blå treet
For tjue år siden stod Dahlman og landskapsarkitekt og fotograf Berit Hartveit for et kunstprosjekt som fikk massiv oppmerksomhet. Tredje april 1989 våknet Oslo til at et stort gammelt tre i Spikersuppa i sin helhet var farget ultramarinblått. Lønnetreet ble etter hvert til et enda mer spektakulært skue med sin gule vårblomstring. Folk reiste mann av huse for å se, og Arbeiderpartiet foreslo at Oslo skulle bli byen med det blå treet. Som planlagt ble treet hogget etter én måned.
– Treet var gammelt og råttent, og skulle uansett hogges, forteller Dahlman. – Slik ble det borte like plutselig som det kom. Jeg syns at noe av det mest interessante ved prosjekter av denne typen er det temporære ved det – det flyktige. Man skaper en situasjon som gjør at nye og uventede opplevelser oppstår, for så å bli borte igjen. Det vi i tillegg oppnådde var å sette fokus på trær i byen – hvor utrolig viktige de store gamle trærne er.
«Herr Dahlmans have»
I forbindelse med en kunstfestivalen PIG – Prosjekt i Gamlebyen i Oslo, iscenesatte Inge Dahlman seg selv.
– Målet var å sette fokus på den fremtidige utviklingen av bydelen. Jeg bodde selv i Gamlebyen på den tida. På grunnlag av mine egne favorittsteder i bydelen, valgte jeg meg et knippe steder hvor jeg i tur og orden etablerte «Herr Dahlmans have». Hagene ble etablert på steder som ytterst på jernbaneperrongen, i en gammel eplehage og på en ubrukt motorvegbru i Lodalen. Stedene hvor jeg etablerte hagen var kartfestet slik at folk visste hvor «Herr Dahlmans have» var til enhver tid. Elementene jeg brukte til å lage hagen av var konkylier, meg selv i en designerdress, en stol og en bok. Hagen eksisterte i fire timer på hvert sted.
Det interessante var at folk forstod hvorfor Dahlman hadde etablert hagen på akkurat disse stedene. Det var ikke bare hans subjektive oppfatning av kvalitetene ved stedene. Dette er også noe han bruker i utformingen av landskapsprosjektene sine.
– Jeg tenker at det jeg opplever ved et sted er noe allmennmenneskelig. Jeg forsøker å finne det essensielle ved hvert sted og opplevelsene ved å være der, for så å tydeliggjøre en kvalitet og en følelse. Akkurat det er noe av det jeg syns er mest meningsfylt ved å være landskapsarkitekt.
Stedsans
Landskapsarkitektene i Feste Grenland er også opptatt av at by- og stedsforming skal ta utgangspunkt i kvalitetene ved stedet, enten det gjelder et enkelt landskap eller en hel landsdel. Siden 2004 har kontoret hatt det de kaller et tverrkunstnerisk samarbeid med Grenland Friteater.
– Samarbeidet startet med konkurransen «Water city», sier landskapsarkitekt i Feste Grenland, Tone Telnes. Oppgaven da var å finne fram til, tolke, og formidle steder og historier langs elva fra Porsgrunn til Skien.
Samarbeidet har fortsatt og det var Grenland friteater som hadde ideen til prosjektet Stedsans, der Feste Grenland deltar med sin kompetanse på stedsutvikling, byplanlegging og landskap.
Stedsans handler om å finne fram til, vise fram og iscenesette steder og rom i bylandskapet. I begynnelsen av september hvert år arrangerer Stedsans byvandringer i en ny del av Porsgrunn. Unge og gamle innbyggere, lag og foreninger, kommersielle eiendomsutviklere og idealistiske byvernere inviteres til å bidra til fortellinger om byen. På vegen venter teateropplevelser som i følge Grenland friteaters internettsider; «Tar tak i byens arkitektur, dens portrom, gater, torg og mellomrom, og bruker hele byens kropp som scene. Maner fram fortiden, slik som vi ser den, drømmer om i dag, og fabulerer om i morgen».
– Byvandringene har fått større og større oppslutning for hvert år, forteller Tone Telnes.
– Som landskapsarkitekter bidrar vi med utvelgelse av område i byen og hvilke temaer det bør fokuseres på.
Feste Grenland ser på Stedsans som en måte å nå fram til folk på, fordi man i større grad når fram til folks følelser enn hva man tradisjonelt oppnår gjennom rene arkitektur- og landskapsprosjekter.
– Foreløpig har det holdningsskapende aspektet vært det viktigste med Stedsans, og det største fokuset har vært på teateropplevelse og det temporære. Det har vært gjennomført noen små tiltak som opprydding langs en elv og bevaring av noen bytrær, men vi håper at vi i framtida kan få et sterkere fokus på byutviklingstiltak og deltagelse i byutviklingsdebatten. ▪
