Nyheter
Masterstudium i arkitekturvern
Den eneste interiørarkitekten på det nye masterstudiet i arkitekturvern på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo anbefaler studiet til sine fagfeller, blant annet fordi interiørarkitektur har mye å tilføre kulturminnevernet.
5. januar 2007
Masterstudiet i arkitekturvern er et deltidsstudium over tre år, som omfatter 90 ECTS (studiepoeng), og er lagt til Institutt for form, teori og historie, FTH.
Studiet ble første gang utlyst våren 2005, med oppstart på høsten, og er det første erfaringsbaserte masterstudiet i arkitekturvern ved AHO. Kravene for opptak er «relevant høyere utdanning tilsvarende bachelorgrad, samt minst to år relevant yrkeserfaring». Jeg ble antatt sammen med 13 andre søkere fra ulike steder i Midt-Norge, de fleste fra Oslo. Vi er et sammensatt studiekull, både alders- og yrkesmessig. Aldersspennet er 30–60 år, og utdannings- og praksisbakgrunnen er godt fordelt: arkitekter, etnolog, sosiolog, kunsthistoriker, konservator, arkeolog, ingeniør og håndverkere. Og undertegnede som eneste interiørarkitekt. Felles for alle er bakgrunn og interesse for bygningsvern – og for alle aspekter innen kulturminnevern.
Tverrfaglighet
I beskrivelsen av faget står det at «betegnelsen arkitekturvern omfatter bevaring, fornying og forvaltning av de bygde omgivelser. Bygninger forstås her ikke kun som tekniske eller estetiske objekt, men som brikker i et stort kulturhistorisk puslespill, med mange lag av mening. Ulike fagtradisjoner har befattet seg med ulike biter av dette puslespillet. Målet med AHOs nye satsing på arkitekturvern er å samle disse innfallsvinklene til et bredt og tverrfaglig forum som søker en helhetlig forståelse av de bygde omgivelser».
For min egen del traff dette midt i en stadig klarere bevisstgjøring etter mange års yrkesutøvelse om at det å arbeide med bygningsarven gir noe ekstra. En fascinasjon. Den store sammenheng mellom arkitektur, sted, landskap, historie. Form og håndverk. Synergien oppstått mellom materialer og hender.
Temaet blir stadig mer aktuelt, og får en til å reflektere over vår tid. Oppløst livsførsel og fremmedgjøring med identitetsproblematikk skaper historieløshet og gjør at kulturminnevern blir et akselererende behov. Et behov for å forstå oss selv i en historisk kontekst. Søke et helhetsperspektiv.
Kunnskap om vår historie skaper større forståelse for egen tid. Utviklingen av vernefrekvensen forteller sitt: Fra den første fredning i 1818, der objektet var 2000 år gammelt, via år 1900 der objektet var 200 år gammelt, og til 1960 der 20 år var grensen, er vi i dag opptatt av å verne dagens arkitektur, miljøer og produkter. Et bygg er i form av idé vernet allerede før det står oppreist.
Mangfold av oppgaver
Ideologisk har også vernetanken endret seg fra monumentet til tanken om at alt er like verdifullt, så det spiller ingen rolle hva som skal vernes. Et kulturminne har mange forskjellige verdier. Flere i konflikt med hverandre. Diskusjonen om hva som skiller arkitektur og byggeskikk omkalfatrer tidligere begrepsorden, og er godt forankret i nåtidens høylydte byggeforskriftsdebatt.
Diskusjonen om ektheten – eller autentisiteten – av det historiske materialet holder argumentasjonen varm og skaper viktige verdidebatter.
Så dagens og fremtidens debatt vil bli mer spesialisert og kompleks i diskusjonen om forvaltningen av arven fra fortiden. På det praktiske plan, og også på det ideologisk/teoretiske plan. For å møte mangfoldet av oppgaver er det viktig at kulturminnevernet forvaltes av ulike profesjoner. Vårt fag, interiørarkitekturen, der den menneskelige skala er utgangspunktet for bearbeidelse av de nære omgivelser, er et generelt sett underordnet tema i den store arkitekturdebatten. Våre analytiske evner til ikke bare å se arkitekturteoretisk på et historisk verneobjekt, men også lese den menneskelige dimensjonen i historien, og gå i dybden og reflektere ut fra menneskelige referanser, er en verdifull fagkunnskap som vil bli ettertraktet.
En annen dimensjon av faget er tanken på fremtiden og ansvaret for hva vi overlater til de kommende generasjoner. Ideen om konservering av gipsplater og Glava blir mildt sagt et umulig prosjekt, og gjør at humor noen ganger blir det forløsende fremfor gremmelsen over erkjennelsen av vår tids korttenkthet. De som har evner har også ansvar, og å kvalitetssikre hva vi etterlater oss, må være en påkrevd oppgave.
Et nytt treårig studium utlyses våren 2007. Jeg oppfordrer NILere til å søke. Dette er en fantastisk måte å fylle på og underbygge egne kunnskaper.
Studiet ble første gang utlyst våren 2005, med oppstart på høsten, og er det første erfaringsbaserte masterstudiet i arkitekturvern ved AHO. Kravene for opptak er «relevant høyere utdanning tilsvarende bachelorgrad, samt minst to år relevant yrkeserfaring». Jeg ble antatt sammen med 13 andre søkere fra ulike steder i Midt-Norge, de fleste fra Oslo. Vi er et sammensatt studiekull, både alders- og yrkesmessig. Aldersspennet er 30–60 år, og utdannings- og praksisbakgrunnen er godt fordelt: arkitekter, etnolog, sosiolog, kunsthistoriker, konservator, arkeolog, ingeniør og håndverkere. Og undertegnede som eneste interiørarkitekt. Felles for alle er bakgrunn og interesse for bygningsvern – og for alle aspekter innen kulturminnevern.
Tverrfaglighet
I beskrivelsen av faget står det at «betegnelsen arkitekturvern omfatter bevaring, fornying og forvaltning av de bygde omgivelser. Bygninger forstås her ikke kun som tekniske eller estetiske objekt, men som brikker i et stort kulturhistorisk puslespill, med mange lag av mening. Ulike fagtradisjoner har befattet seg med ulike biter av dette puslespillet. Målet med AHOs nye satsing på arkitekturvern er å samle disse innfallsvinklene til et bredt og tverrfaglig forum som søker en helhetlig forståelse av de bygde omgivelser».
For min egen del traff dette midt i en stadig klarere bevisstgjøring etter mange års yrkesutøvelse om at det å arbeide med bygningsarven gir noe ekstra. En fascinasjon. Den store sammenheng mellom arkitektur, sted, landskap, historie. Form og håndverk. Synergien oppstått mellom materialer og hender.
Temaet blir stadig mer aktuelt, og får en til å reflektere over vår tid. Oppløst livsførsel og fremmedgjøring med identitetsproblematikk skaper historieløshet og gjør at kulturminnevern blir et akselererende behov. Et behov for å forstå oss selv i en historisk kontekst. Søke et helhetsperspektiv.
Kunnskap om vår historie skaper større forståelse for egen tid. Utviklingen av vernefrekvensen forteller sitt: Fra den første fredning i 1818, der objektet var 2000 år gammelt, via år 1900 der objektet var 200 år gammelt, og til 1960 der 20 år var grensen, er vi i dag opptatt av å verne dagens arkitektur, miljøer og produkter. Et bygg er i form av idé vernet allerede før det står oppreist.
Mangfold av oppgaver
Ideologisk har også vernetanken endret seg fra monumentet til tanken om at alt er like verdifullt, så det spiller ingen rolle hva som skal vernes. Et kulturminne har mange forskjellige verdier. Flere i konflikt med hverandre. Diskusjonen om hva som skiller arkitektur og byggeskikk omkalfatrer tidligere begrepsorden, og er godt forankret i nåtidens høylydte byggeforskriftsdebatt.
Diskusjonen om ektheten – eller autentisiteten – av det historiske materialet holder argumentasjonen varm og skaper viktige verdidebatter.
Så dagens og fremtidens debatt vil bli mer spesialisert og kompleks i diskusjonen om forvaltningen av arven fra fortiden. På det praktiske plan, og også på det ideologisk/teoretiske plan. For å møte mangfoldet av oppgaver er det viktig at kulturminnevernet forvaltes av ulike profesjoner. Vårt fag, interiørarkitekturen, der den menneskelige skala er utgangspunktet for bearbeidelse av de nære omgivelser, er et generelt sett underordnet tema i den store arkitekturdebatten. Våre analytiske evner til ikke bare å se arkitekturteoretisk på et historisk verneobjekt, men også lese den menneskelige dimensjonen i historien, og gå i dybden og reflektere ut fra menneskelige referanser, er en verdifull fagkunnskap som vil bli ettertraktet.
En annen dimensjon av faget er tanken på fremtiden og ansvaret for hva vi overlater til de kommende generasjoner. Ideen om konservering av gipsplater og Glava blir mildt sagt et umulig prosjekt, og gjør at humor noen ganger blir det forløsende fremfor gremmelsen over erkjennelsen av vår tids korttenkthet. De som har evner har også ansvar, og å kvalitetssikre hva vi etterlater oss, må være en påkrevd oppgave.
Et nytt treårig studium utlyses våren 2007. Jeg oppfordrer NILere til å søke. Dette er en fantastisk måte å fylle på og underbygge egne kunnskaper.
Foto: Frode Næss.