Manifest 2011
Det er positivt at NALs landsstyre i sin strategiplan, i tillegg til å ville «etablere en arkitekturpolitikk i Norge» og utvikle forbundet til «en moderne, effektiv og slagkraftig organisasjon», samt å «bedre rammebetingelsene for arkitektur», også konstaterer følgende: «Sterke lokalforeninger med tydelig fagposisjon styrker NALs synlighet. Derfor er det ønskelig og nødvendig at NALs lokalforeninger er synlige og aktive.»
Denne sistnevnte ambisjon har NAL-ledelsen gjennom sin snart hundreårige historie gjentatte ganger antydet, uten at hovedstadsdominansen – i dag har om lag halvparten av NALs drøyt 3300 medlemmer sitt virke i Oslo-regionen – er blitt mindre av den grunn. Fortsatt preges landsforbundets tenkning og arbeid av en sentralistisk fokusering; de tretten andre lokalforeningene opplever ofte Arkitektenes Hus og OAF som en fjerntliggende høyborg og gir av og til uttrykk for denne avmaktsfølelse.
Men om tre år skal som kjent Norske arkitekters landsforbund feire sitt 100-årsjubileum. Kunne vi bruke denne anledning til å synliggjøre og aktivisere BAF, TAF, SAF og de andre lokalforeningene gjennom en landsomfattende idédugnad som trekker det kunnskapsrike og ressurssterke grunnplanet med i videreutviklingen av NALs arbeid med strategi- og handlingsplanen?
Mitt forslag går i korthet ut på at NAL i forbindelse med jubileet publiserer en futuristisk antologi som vi her kunne gi arbeidstittelen NAL 100: Manifest 2011. Hver lokalforening – etter å ha opprettet en manifestgruppe – skriver et kapittel som presenterer deres forestillinger om NAL som ideell fagorganisasjon, basert på egne historiske og regionale erfaringer og framtidsbilder.
Et slikt kollektivt bidrag bør både landsstyret og representantskapet være tjent med, og antologien må redigeres av en frittstående gruppe som ikke er styrt av de to nevnte ledelsesesorganer.
At NAL har skuet framover tidligere, bekreftes både av skriftet Menneskets omgivelser fra 1961 og Norske Arkitekters Landsforbunds framtid – mål og midler, utgitt i 1963, på samme måte som det sittende landsstyrets planer bekrefter at fornyelsesprosesssen går videre.
For som NAL konkluderte i 1961-manifestet: «Etter å ha skrevet denne innstilling med meget snau frist, går komiteen fra sitt arbeid med en følelse av at en slik innstilling ikke må være en engangsforeteelse, men at en vurdering av arkitektens stilling i samfunnet må gjøres med jevne mellomrom. Først med denne stilling på det rene, kan vi arkitekter gjøre vår fulle innsats, først da vet vi hva vi skal yde i vårt samfunnsliv.»
Dokumentene fra 1961 og 1963 ble forfattet i Oslo, hvor også dagens perspektiver utarbeides. Er tiden moden for utgivelsen av et riksdekkende grasrot-syn på NALs arkitekturpolitiske veivalg?
