Arkitektnytt

En slik todeling er ikke uten risiko, siden begge forfatterne tar for seg så å si samme livsløp og dermed står i fare for å gjenta hverandre. Dette er blitt løst ved at medforfatterne, i tillegg til sine ulike utgangspunkt, har valgt å tale med ganske så ulik røst. Kyllingstad tegner et varmt og åpenhjertig – og innimellom ganske humørfylt – portrett av farens liv og virke. Her møter leserne både bondegutten, hissigproppen, arbeidsjernet, familiefaren og den etablerte kunstner med stor omgangskrets – som ofte var å finne hjemme hos Kyllingstad og hans forfatterkone Camilla Carlson på Trygstad i Norderhov.

Storm Bjerke på sin side tegner et bilde av Kyllingstad som en kunstnertype med «vilje til å utprøve nye muligheter innen mange teknikker og ulike felter av billedkunsten» (side 53), og videre (side 57): «Han knytter sin kunst på samme tid til modernismen, den klassiske arven og ikke minst til folkekunsten. Kyllingstads arbeid med brukskunst, design og småindustri helt fra starten (...) førte til at han ikke betraktet noen del av den kunstneriske virksomhet som mindreverdig.»
Kyllingstads mange oppdrag med utsmykning av bygg brakte ham ofte i kontakt med arkitekter.

Allerede tidlig i karrieren var han opptatt av forholdet mellom kunst og arkitektur – et engasjement som antagelig fikk god næring i løpet av et Chicago-opphold på slutten av 1920-tallet – og han ivret for at kunstnerne måtte tidligere inn i planleggingen av bygg. Ved en anledning holdt han innlegg under et OAF-møte om samspillet mellom kunstnerens og arkitektens virke (mars 1947), der han mente et bedret samarbeid ville bety en forskjønnelse av hovedstaden.

Denne evnen til å se sitt arbeid i en større sammenheng, både i definisjonen av oppdraget og i framstillingen av det, karakteriserer Storm Bjerke som en styrke (side 57): «Sine beste ting laget han i nært samarbeid med oppdragsgivere, håndverkere, arkitekter og brukskunstnere.»
Kyllingstad forholdt seg til offentligheten også gjennom årelang skribentvirksomhet, blant annet i Vårt Land og Nationen. I et intervju med Bergens Tidende 28. juni 1982 sa han følgende (gjengitt, side 53): «For meg er publikumskontakt meget stimulerende. Min innstilling er at kunst er kommunikasjon. Dersom publikum uteblir, uteblir også kommunikasjonen. Det jeg skaper, skaper jeg ikke for meg selv, men også for andre.»

Bokens billedmateriale gir en bred presentasjon av Kyllingstads arbeider. Dog ikke fyllestgjørende, og dét er ikke vanskelig å forstå, hans produksjon var omfattende, usedvanlig variert og spredt over det ganske land. Det kan synes passende å avslutte denne tekst med ett av jærbuen Kyllingstads favorittutsagn, slik det er gjengitt på bokens side 13: «Kom an kara, lat oss bera litt steidn mens me kvile!»