Arkitektnytt

Koloniseringen av Amerika innebar et kultursjokk for indianerne. Millioner døde i kamp eller slavearbeid eller som følge av febersykdommer som europeerne brakte, og som indianernes immunsystem ikke stod imot. Urbefolkningen ble kristnet med harde midler, men samtidig ble kirken preget av møtet. Når indianerne ble satt til å bygge gudshus, brukte de sine gamle håndverksferdigheter. Slik førte kultursjokket også til nyskaping, noe trekirkene på Chiloé-øyene er fine eksempler på.

Bruk av trevirke
Chiloé-øyene ligger over tusen kilometer sør for hovedstaden Santiago de Chile. Her, sør for inkaenes enorme rike, ble de spanske conquistadorene stanset av araucanerne, som utviklet nye krigsteknikker og holdt stand i tre hundre år. Bare på den store øya – Isla Grande de Chiloé – fikk spanjolene fotfeste, og grunnla byene Castro og Chacao i 1567. Da kolonistene seinere flyttet ut fra byene og slo seg ned i de landlige omgivelser, oppstod en særegen blandingskultur med amerikanske og europeiske røtter som trekirkene er en frukt av.

Kirkene skulle helst mures i stein for å være holdbare og inngi autoritet. Men på Chiloé-øyene, hvor klimaet og landskapet nærmest kan kalles nordisk, fantes det mye trevirke fra lauv- og bartreskog, og lokalbefolkningen utviklet et avansert håndverk for å utnytte materialet. Også kirkene ble her bygd i tre. Håndverkskunnskapen har siden blitt videreført fra generasjon til generasjon som en kollektiv arv sammen med andre tradisjoner og folkeminner.

Trebygninger er forgjengelige, men lette å reparere, bygge på og tilpasse etter nye behov. Bygningsmassen på Chiloé-øyriket er i kontinuerlig endring. Det finnes til og med tradisjoner for flytting av hele hus over land og vann.

De eldste bevarte kirkene er fra midten av 1700-tallet. Byggene er skåret over en felles lest, men er samtidig rikt varierte, både i størrelse og utforming. Kirkenes sjeldenhet ble bekreftet i desember 2000 da 14 av dem ble inkludert på World Heritage List, og i 2003 ble ytterligere to tatt med på verdensarvlista. Det er ganske utrolig for ei øygruppe som kan sammenliknes med Vest-Agder fylke i størrelse og befolkning, klima og landskap, og til en viss grad også næringsliv.

Arkitekten som samfunnstjener
Temaet for utstillingen i Oslo var møtet mellom tradisjon og modernitet. Hvordan forholder arkitektene på Chiloé-øyene seg til den lokale, trebaserte byggekultur, samtidig som de påvirkes av trendy forbilder i globaliseringens tidsalder?

På 1970-tallet startet noen unge arkitekter, tilknyttet kontoret «Den blå dør», en praksis i nær kontakt med folket og i respekt for deres byggekultur, som en moderne motbevegelse. Edward Rojas framstod som en førerskikkelse, og siden har Jorge Lobos markert seg som en talsmann for arkitektenes posisjon og ideer.

Lobos skriver i sitt bidrag til utstillingskatalogen at den moderne arkitektur var totalitær i sin estetikk. Man baserte seg på at utviklingen hadde én retning, og at samme hus kunne passe like godt over alt. Dette var i globaliseringens «steinalder» da man så bort fra at bygninger er resultater av sosiale prosesser som varierer i ulike samfunn.

Arkitektens oppgave er mer å være en samfunnstjener enn en kunstner, ifølge Lobos, som ser miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 som begynnelsen på globaliseringens andre periode, nå i pluralismens eller mangfoldets tjeneste, med bevisste aktører som arbeider med alternativer for å fremme kulturell forskjellighet.

Utstillingen presenterte både tradisjonelle kirker og moderne arkitektur fra Chiloé med modeller, tegninger og fotografier. I tillegg viste den flotte portrettfotografier av menneskene, tatt av Stefan Bartulín – ansikter preget av livets utfordringer, så helt annerledes enn dem man finner i prosjektbeskrivelser og i salgsbrosjyrer for boliger, hvor menneskene gjerne er unge og urbane, tidløse og samfunnsløse beboere av arkitektenes Utopia.

Etter det moderne
Oppdagelsen og koloniseringen av Amerika var kulminasjonen på Europas militære ekspansjon gjennom høymiddelalderen, som begynte med korstogene til Det Hellige Land på 1000-tallet. Nå, etter 400 års modernitet, 250 års modernisering og 150 års modernisme, står verden foran nye smertefulle kulturmøter.

Den postmoderne globalisering vil by på like voldsomme omstyrtninger som den europeiske kolonisering, selv om virkemidlene ikke er de samme militære, men er preget av en teknisk-økonomisk rasjonalitet som gjør det vanskelig å si hvem som erobrer og hvem som blir erobret – skjønt enkelte aktører er sentralt plassert og kan leve behagelig i orkanens øye, mens andre befinner seg langt – og lenger enn langt – ute i de globale sammenhenger og rives brutalt opp i tilpassingen.

Den norske modernisering har vært en nasjonalt sentrert utvikling, og derfor er Norge i dag et sentrumsland. Samtidig har vi bevart en del utkanttrekk, en «annerledeshet» som mange urbanister og arkitekter beklager, men som andre ser som en verdi å bygge videre på, omtrent slik arkitektene på Chiloé arbeider for å ta vare på sin kulturelle arv som et bidrag til mangfold i globaliseringens epoke.

Utstillingen av chilensk arkitektur hadde en relativt beskjeden framtoning, men perspektiverte helt sentrale utfordringer i modernitetens kjølvann. Gjennom å vise den inntar plan- og bygningsetatens kundesenter i Vahls gate 1 en interessant plass i kulturaksen langs Akerselva, i selskap med Kunsthøgskolen og Arkitektur- og designhøgskolen ved Øvre Foss halvannen kilometer lenger oppe og Norsk Design- og Arkitektursenter og ROM for kunst og arkitektur på halvveien.

Bak utstillingen stod Arkitektskolen ved Det Kongelige Danske Kunstakademi, Universitetet i Santiago de Chile, Det chilenske utenriksdepartement, Chiles ambassader i Danmark, Norge og Finland, plan- og bygningsetaten i Oslo og Finlands arkitekturmuseum, og den kan ennå sees på dens nordiske endestasjon, arkitekturmuseet i den finske hovedstaden, fram til 29. januar 2006.