Nyheter
Maja Melandsø og Berlin
I sitt store og viktige arbeid om kvinnelige arkitekter, Mindretallets mangfold, har Wenche Findal brukt biografi som metode til belysning av verket. Ettersom Maja Melandsø var en av pionerene, og hennes internasjonale orientering har betydning for hennes verk, tillater jeg meg å korrigere en viktig feil i Findals fremstilling av min mors biografi.
18. januar 2005
Findal skriver: «... til hun i 1933 giftet seg med en bygningsingeniør, som hun ble med på arbeidsoppdrag til Berlin.» Skulle gjerne visst hvilken kilde Findal her har benyttet. Nei da, det var ikke slik mor kom til Berlin.
Maja Melandsø tok diplomen i 1931, og var med diplomstudenter og professor Sverre Pedersen på ekskursjon til Berlin for blant annet å studere boligbygging. Med hennes egne ord: «Diplomoppgaven var «boligområde» – og den ble tegnet i Berlin i 1931 i skyggen av «Interbau», fremtidsbyen som tidens fremste arkitekter hadde gått sammen om å bygge; Gropius, Saarinen, Neutra, Scharoun, Mies van der Rohe og andre.» (Byggekunst 08/1980).
Pressesjefen ved byggeutstillingene var Eugen Ingo Kaul. En tid var han også administrasjonssekretær for Bauhaus i Berlin. Det var Kaul hun to år senere giftet seg med. De fikk fem døtre og bodde i Berlin til august 1939, da familien flyttet hjem til Trondheim, og senere Malvik.
Som illustrasjon til omtalen av Maja Melandsø bruker Findal hennes karikatur av en fiolinistinne som med ambivalens klemmer to kjærlige, men klengende guttebarn. «Selvportrett» kaller Findal tegningen. Nei da, den har aldri hett annet enn «Stakkar, hun er begavet!». Den er bl.a. trykt i hennes bok «Sort og hvitt i ekteskapet» fra 1950, foruten i det ovennevnte Byggekunst.
For flere biografiske opplysninger kan jeg vise til Paul Irgens’ nekrolog i BIT, Bygge i Trøndelag (medlemsblad for TAF), nr. 3/1982, og Norsk Kunstnerleksikon.
At Maja Melandsø kom til å gifte seg med en bygningsingeniør da hun var 50 år, er en helt annen historie.
Maja Melandsø tok diplomen i 1931, og var med diplomstudenter og professor Sverre Pedersen på ekskursjon til Berlin for blant annet å studere boligbygging. Med hennes egne ord: «Diplomoppgaven var «boligområde» – og den ble tegnet i Berlin i 1931 i skyggen av «Interbau», fremtidsbyen som tidens fremste arkitekter hadde gått sammen om å bygge; Gropius, Saarinen, Neutra, Scharoun, Mies van der Rohe og andre.» (Byggekunst 08/1980).
Pressesjefen ved byggeutstillingene var Eugen Ingo Kaul. En tid var han også administrasjonssekretær for Bauhaus i Berlin. Det var Kaul hun to år senere giftet seg med. De fikk fem døtre og bodde i Berlin til august 1939, da familien flyttet hjem til Trondheim, og senere Malvik.
Som illustrasjon til omtalen av Maja Melandsø bruker Findal hennes karikatur av en fiolinistinne som med ambivalens klemmer to kjærlige, men klengende guttebarn. «Selvportrett» kaller Findal tegningen. Nei da, den har aldri hett annet enn «Stakkar, hun er begavet!». Den er bl.a. trykt i hennes bok «Sort og hvitt i ekteskapet» fra 1950, foruten i det ovennevnte Byggekunst.
For flere biografiske opplysninger kan jeg vise til Paul Irgens’ nekrolog i BIT, Bygge i Trøndelag (medlemsblad for TAF), nr. 3/1982, og Norsk Kunstnerleksikon.
At Maja Melandsø kom til å gifte seg med en bygningsingeniør da hun var 50 år, er en helt annen historie.