Arkitektnytt

Mens bydebatten ledsages av estetikk­eliten, høyhusnostalgikere og kaffe­lattesynsere, og mediene fokuserer på fjordbyens prestisjeutbygginger, er det viktig å huske den sosiale dimensjonen i bærekraft-begrepet. Mange enslige, eldre, innvandrere, ungdom med vansker, funksjonshemmede, bostedsløse – kort sagt en vesentlig befolkningsandel – finner seg ikke til rette i dagens byer, og mange ønsker både mindre gjeld, miljøvennlighet, og andre former for konsum og samvær. Disse kan bli kreative samarbeidsparter når en åpner for medvirkningsbaserte planprosesser. Byøkologisk program for Oslo stadfester at lokal medvirkning er en grunnpillar for bærekraftig utvikling.

Byøkologi og medvirkning er to temaer som irriterer byråkratene. Ungdomskollektiver, okkupanter eller den rufsete subkulturen på Hausmania i Oslo byr hverken på plankekjøring, prestisje eller profitt. Men hvem mener alvor med bærekraftig utvikling? Som NABU-leder gikk jeg litt lei av «de store» aktørenes bærekraft-vyer, som sjelden munner ut i handling. De som sitter komfortabelt, og det er de fleste i dagens Norge, har liten grunn til å røre på seg. Ungdommen og byens subkulturer, derimot, har ting på gang. Så ble jeg etter hvert dratt inn i flere byøkologi-initiativer, som alle har til felles at de er igangsatt ikke fra toppen, men av brukerne selv.

Medvirkningsprosesser
Oppriktig brukermedvirkning innebærer prosesser der brukerne spiller en mye større rolle i bestemmelse, utforming og gjennomføring av tiltak. Myndighetene blir, istedenfor «motpart», en konstruktiv og ydmyk bistandspart for brukerne. Målet er brukeransvar, lokal selvbestemmelse samt en rimeligere bygg- og driftsøkonomi.

Slike prosjekter danner mangfold i bylivet, skaper rom for alternativer, og fremmer bærekraftig bygging. I 2005 roste Entra Eiendom blitzerne for de konstruktive forhandlinger som fant sted («de var så flinke at jeg faktisk kunne tenkt meg å ansette et par av dem...»).

Prosesskompetanse
Byutviklingsmodellen som benyttes i Freiburg i Tyskland, er såkalte «Baugruppen». Strategien er å åpne for et størst mulig mangfold av ideer fra brukerne selv, ikke ovenfra. Byen ber om idéforslag for et område. Baugruppene utvikler sine forslag med egne arkitekter. Planmyndighetene gir føringer, og alle forslag skal ha sterk byøkologisk karakter og forsøksaspekter. De beste søknadene får tomtene, og de utvikles videre i samarbeid med kommunen.

Dette krever prosesskompetanse. I NABUs bok (Verksted som verktøy, Kommuneforlaget 2003) beskriver Asle Farner den faglige bakgrunn for kommunikative plan- og utviklingsprosesser og de ulike teknikker som kan brukes. Begrepet verksteder knyttes ofte feilaktig til prosesser som i all hovedsak er enveiskommunikasjon. Både byråkratiet, arkitekter og brukerne må ta i bruk teknikker for diskurs som nærmer seg den kommunikative planleggingens «ideelle samtalesituasjon». Vanlig medvirkning i form av høringer er «laveste trinn» på medvirkningsskalaen.

Noen initiativer i Oslo
Enebakkveien 37
De unge beboerne i denne gamle bygården på Vålerenga kjempet seg til et vedtak i Oslo bystyre i 2004 om et byøkologisk forsøksprosjekt tuftet på medvirkning. Beboerne gjennomførte verksteder ledsaget av GAIA arkitekter for å utvikle mål, prioriteter og økologiløsningene. Arbeidet støttes av Husbanken. Byantikvaren og andre fagmiljøer deltar konstruktivt. Designløsningene er valgt slik at mye skal kunne utføres på dugnad – med fagkyndig bistand der det er nødvendig. Dette krever en annerledes design- og byggeprosess. Men beboerne har møtt alskens byråkratiske hundringer og det viser seg utrolig vanskelig å få til reell medvirkning med de kommunale etatene.

St. Hallvardsplass 2
Beboerne i denne bygården ønsket en lignende, selvstyrt prosess med økologisk rehabilitering i regi av kommunen. Til slutt måtte de kjøpe gården slik bystyret helst ønsket. Her også gjennomførte GAIA verksteder med beboerne, og arkitektarbeidet i etterkant. Noen mål er innfridd, men i mangelen på kommunal medvirkning og offentlig støtte er det dessverre blitt mange kompromisser underveis.

Ormsundveien 14
Denne kommunaleide sveitservillaen sto tom lenge og var okkupert i en stund. Den skulle også selges, men til slutt ble et motforslag om et byøkologiprosjekt også vedtatt i bystyret. Men intet har skjedd på over ett år. Kommunen forstår tydeligvis ikke hvordan legge opp en slik prosess, sender ballen fra den ene etaten til den andre, og byråden ønsker egentlig at alt skal privatiseres.

Hausmania kultursenter
Området omfatter både kultursenter og en boligdel, med bl.a. den tidligere okkuperte gård H40/Vestbredden, og omfatter en rekke alternative kunst- og kulturmiljøer. Statsbygg ville selge, og etter en lang kamp gikk kommunen med på å kjøpe. Her er det blitt gjennomført flere medvirkningsrunder samt et stort verksted, som varte i fem dager, med brukerne, kommunen og andre, støttet av bl.a. tidligere byråd Grete Horntvedt. Det førte til svært positive resultater. GAIA arkitekter har hatt ansvaret for prosessledelse samt senere for reguleringsplan.

Medvirkningsprosessen har oppsiktsvekkende nok vist seg ikke å være dyrere enn en vanlig planprosess – samtidig har man unngått mange konflikter.

På nettstedet www.hausmania.org beskrives bakgrunnen slik: «Det er nedfelt i statens politikk for by-, regions- og tettstedsutvikling at bærekraftige samfunn forutsetter lokalt engasjement og medvirkning. Prinsippene stammer fra bl.a. FN Habitat og Agenda 21-arbeidet internasjonalt.» Osloprosjektene har samme idégrunnlag som det byøkologiske forsøksområdet Svartlamoen i Trondheim, som poengterer behovet for «institusjonelle strukturer ... som sikrer et annet og personlig samarbeid mellom beboerne og kommunale representanter», og som erstatter «mye av det som tidligere kunne betegnes som et nokså antagonistisk forhold mellom kommune og svartlamonitter».

Miljøprogram
Felles for initiativene over er at løsninger utvikles i konstruktiv dialog mellom brukerne og myndighetene. Kommunen som byggeier har siste ordet, men overlater mest mulig av initiativet til beboerne. Da økologitiltak må prioriteres strengt i forhold til en realistisk økonomi, utvikles en liste av tiltak for energi, innemiljø og gjenbruk osv., som «må», «bør» eller «kan» gjennomføres – et forenklet miljøprogram. Egeninnsats medregnes i forhold til fremtidig, billig leieforhold. Dette krever også nytenkning om kontraktsforhold. Motvillige jurister finner lett mange hindringer.

Kan byrådet bare fraskrive seg slike initiativer? Markedet vil aldri ivareta slike gruppers behov eller deres ideer. Byøkologisk program forplikter jo Oslo by til selv å bygge opp kompetanse på økologi og medvirkning. Gaia i samarbeid med brukere har nå lansert et forslag om et konkret pilotprogram med forsøksbygg. Flere politikere viser interesse. Forslaget bygger på erfaringer i land som Nederland, Sverige, Danmark og Tyskland, fra radikale forsøk med ungdom til studentboliger, eldrekollektiver eller bygg med forholdsvis konvensjonelle beboere, men sterke økologitiltak.

Arkitektur og trender
Verken arkitekteliten, høyskolenes urbanismekurs eller Norsk Forms grasiøse kollokvier om byen stiller mange spørsmål om samfunnsutviklingen. Trender er ofte av estetiserende art, og forbiser de svakeste. Bærekraft-paradigmet, derimot, tilsier faglig og etisk engasjement overfor både samfunnet og miljøet. Sekstiårenes medvirkningsideologi var politisk forankret i venstrefløyen. Men i dag er dette tilbake på dagsordenen gjennom FN-dokumenter som Agenda 21, grunnet nødvendigheten av lokal forankring og styring mot en bærekraftig utvikling.

I Oslo er det svært få bygg som oppfyller målsetningene i Byøkologisk program. Med dagens fokus på klima og bærekraft, haster det. I tillegg må den eldre bebyggelse nå vies langt mer oppmerksomhet. De få miljøprogrammer til nå har vært for storskala byutviklingsprosjekter som Fornebu, Pilestredet Park og Bjørvika, for det meste nærings- og boligområder i øverste prisklasse. Ambisjonsnivået har vært lunkent. Det finnes knapt et eneste miljøbygg i Oslo som er fremragende, sett i et europeisk perspektiv.

Et knippe miljøbygg, som Sverdrupsgate 5 (OBOS), Markveien 13 (EBY) og Klosterenga (USBL) høstet interessant erfaring, men slike pilotprosjekter synes å bli en slags engangssatsing som deretter går fullstendig i glemmeboka. Offentlig miljøsatsing som i Pilestredet Park synes knapt å påvirke Statsbyggs eller Oslo kommunes senere praksis i det hele tatt.

Ansvarsfraskrivelse
Planlegging med offentlig styring er av mote i dag. Hvorfor? Fordi det er for vanskelig, eller fordi det lukter sosialistisk dogme? Det kan være sant nok at den positivistiske planstyringen dels spilte fallitt – men pendelen har svunget vel langt. Nå tillater vi næringsinteressene å planlegge for oss. Ansvaret overleveres til aktører – og prosesser – som neppe fremmer bærekraftig byutvikling.

Denne ansvarsfraskrivelsen henger sammen med den offentlige «fattigdommen». Det offentlige sparer penger (på kort sikt!) når privat sektor får styre. Da får de private bygge mye slik de vil, ikke slik vi helst skulle hatt byen. Og da blir både de svakeste gruppene og de mest alternative miljøene skjøvet ut.

Dersom halve Oslos befolkning hadde troppet opp i gatene til støtte for det «gærne» forslaget om å la Tjuvholmen stå ubebygget, ville vi ha kunnet diskutere ulike visjoner for byen. Isteden deltok vi i en farse, der vi fikk «velge» mellom fire–fem varianter av en utbygging, alle med akkurat de samme premissene. Ikke noen alternativer. Dette er medvirkningshykleri!

Problemet jeg vil påpeke her er at bestemmelsespunktet forskyver seg stadig lengre bort fra brukerne – og fra det offentlige som vår representant. Dette i strid med målet om en bærekraftig utvikling grunnet i lokaldemokrati. Prosessene tar ikke borgerne som utgangspunkt, og dermed går en også glipp av nytenkning og det mangfoldet av ideer som finnes på grasrotplanet.

Teknokrativeldet Norge
Norge er et teknokratisk land, der ingeniører, økonomer – og mange politikere – helt oppriktig tror at bærekraft er et spørsmål om teknologi. Dette er norsk utakt. I Frankrike, Tyskland og Danmark fikk bærekraft og byøkologibevegelsen en utpreget sosial profil helt fra starten av. I andre verdensdeler likeledes.

I Norge mener myndighetene at innsatsen for, og bevilgninger til, miljøvennlig bygging må vies «de store aktørene». Logikken er at det monner mer å påvirke la oss si Block Watne eller Selvaag til noen små endringer, enn å støtte de små kretser som utforsker radikale endringer i bygg, by- og boform. De «dyptgrønne» betraktes som irrelevante nisjer. Disse alternative miljøene er derimot nesten de eneste som erkjenner og angriper det virkelig store problemet i dagens industriland, nemlig selve livsstil- og forbruksmønsteret vårt.

Marginal eller mainstream
Den nordiske konsensusmodellen med sine «svake» medvirkningsformer sikrer pluralitet kun ned til et visst nivå. Den gir dårlige vilkår for radikale, systemkritiske miljøer som utforsker alternativer for byen. En behøver ikke å være radikal selv – dette er et spørsmål både om demokrati og om bevisst å fremdyrke en utviklingsdynamikk i samfunnet.

Da jeg bodde i Frankrike, ble de radikale kalt for «les marginaux», de marginale. Det gikk et utsagn: Hovedteksten er kjedelig, det interessante skjer alltid i margen.

Vi trenger forståelse for hvordan endringer faktisk skjer. Jeg har deltatt på dette feltet i over 30 år. I Frankrike, Tyskland, Holland, de land der det har skjedd mye, er mønsteret det samme: Utviklingen har svært ofte begynt hos de små, de radikale. Disse har så gradvis påvirket «main­stream»-tenkningen. Med andre ord: De marginale kretsene er en viktig, faktisk kritisk ingrediens for å få endringer i gang.

Slik har det vært med både vindkraft og solenergi. En flokk av både geniale og sprøe systemer utviklet seg. Gradvis falt de mest unyttige fra. Gradvis påvirket marginene den etablerte forskningen. Gradvis påvirket radikalerne hele debatten om fornybar energi. Og så begynte det å bli mainstream.

Subkulturene i byen vår utgjør en del av fremtidens kreative tenkere («cultural creatives»). Nå kan en lett si at disse bare er gærninger. Fattige, drømmere, frikete, rusa. Jo, sett ut fra normalitetens synsvinkel finnes det mange utskjelte kulturforsøk og mange snåle folk i disse miljøene. Men det er også i slike miljøer at geni oppstår. Så de må både lyttes til og støttes aktivt. Vi må anskaffe plass til det spesielle. Derfor er Hausmania og Svartlamoen viktige. Det er ikke bare for demokratiets skyld – det er livsviktig for samfunnsutviklingen.

Chris Butters, GAIA Arkitekter

Forfatteren har tidligere skrevet om emnet i KONTUR, november 2003, men har nå arbeidet videre med problemstillingen.