Arkitektnytt

På Sandaker i Oslo skulle et moderne signalbygg på 27 meter egentlig bli bygget. Planene fra 2014 ble imidlertid stoppet av Byantikvaren, og mens Mad arkitekter tegnet på en mellomløsning, forandret også tidene seg.

Resultatet ble en neddempet bygård i klassisk stil, som skaper jubel hos Arkitekturopprøret. Det var Aftenposten som først omtalte saken.

«Dersom dette blir bygd, vil det være noe av det peneste som er bygd i Oslo på mange år», heter det blant annet på opprørets nettside.

Bestemt av prosess og kontekst

For Mad-partner og arkitekt Kurt Singstad er det viktig, til tross for hyllesten, at bygget ikke har fått klassisk stil som en direkte følge av Arkitekturopprøret. Han peker på at at Plan- og bygningsetaten var svært lunkne, mens Byantikvaren så og si steilet over planene.

– I 2014 var sentrumsnære boliger, med god utnyttelse og god økonomi for utbygger, de viktigste kriteriene. Vi mente dette bygget kunne fungere i et område med andre høye bygninger. Samtidig var området regulert til bevaring og det var ikke uventet at Byantikvaren i prinsippet stoppet prosjektet, sier Singstad til Arkitektnytt.

Mad prøvde seg etter 2014 på mellomløsninger, men landet på at akkurat her var det behov for en langt større grad av harmoni og tilpasning til de eksisterende bygningene for å komme videre i en fastlåst sak. Bygget ligger rett ved Sagene brannstasjon, Oslos eldste, og nabobygningen er opprinnelig mannskapsboliger tilhørende brannstasjonen. Disse er fremdeles i bruk til blant annet øvelser.

– Da vi testet ut ulike veier å gå i dette prosjektet, landet vi på at det akkurat her var hensiktsmessig å velge en utforming som ligger tettere på eksisterende bebyggelse. Det var prosessen og konteksten som pekte mot dette alternativet, forklarer Singstad.

En ærlig arkitekt

Samtidig kommer Mad-arkitekten også med det Aftenposten kaller «en nesten oppsiktsvekkende ærlig innrømmelse»:

– Før visste vi at folk kom til å hisse seg opp hver gang vi tegnet noe. Ny arkitektur måtte liksom være i utakt med folks ønsker. Det er ikke feil om folk flest liker det vi tegner. Tvert imot er det viktig at bygninger som skal stå i flere hundre år, blir elsket. Det utrolige er at det må et opprør til før vi arkitekter begynner å tenke over hva vi holder på med, sier han til Aftenposten.

Til Arkitektnytt utdyper han dette. Han opplever helt konkrete endringer i hvordan det tenkes rundt stil i arkitektbransjen.

– Vi ser i større grad at flere arkitekturmiljøer ønsker å vise større respekt for det bygde miljøet ny arkitektur skal bygges i. Vi er på vei bort fra idéen om sterke, tydelige objekter som skal stikke seg frem, og over mot et sterkere hensyn til omgivelsene.

– Hvilken effekt har Arkitekturopprøret hatt?

– De har vært en katalysator for en diskusjon som vi arkitekter har vegret oss for å ta. Det er ikke til å stikke under stol at det har vært ytterst få diskusjoner om estetikk utledet fra arkitektene selv og det har vært en berøringsangst knyttet til estetikk, fargevalg og utsmykning. Det tror jeg har handlet om at vi ikke har hatt et forståelig språk for denne delen av arkitekturen, og man blir redd fordi man opplever at det finnes mange ulike typer oppfatninger — også blant arkitekter.

Han mener også arkitektene ikke alltid har lykkes når de havnet midt i skuddlinjen.

– Alle er enige om at de første reaksjonene fra arkitektene ikke var helt heldig. Arkitekturopprørets debattform har også vært vanskelig for faget. Jeg mener likevel det er mulig å si at opprøret i beste fall har vært med å demokratisere diskusjonen om arkitektur.

Opprøret jubler

Fra Arkitekturopprørets side er det nesten som om jubelen høres gjennom Facebook-postene om det nye Mad-prosjektet. Saher Sourouri, talsperson for opprøret, mener det Singstad gjør nå er veldig viktig.

«På kort sikt tror jeg det han sier vekker både lettelse og glede, men også forvirring, sinne og redsel hos kolleger. Men han endrer norsk arkitektur og ettertiden vil takke han», skriver Sourouri i sosiale medier.

Samfunnsdebattant og AO-sympatisør Kjetil Rolness mener på sin Facebook-side at både forslaget og Singstads holdning er «en begivenhet» .

«Måtte dette bli et vendepunkt for ny arkitektur i hovedstaden. Og uansett: Gratulerer til Saher Sourouri og de andre opprørerne med et konkret og viktig gjennomslag», skriver han.

Kaldt vann i opprøret

Det er med skrekkblandet fryd Kurt Singstad i Mad tar i mot denne hyllesten. Han har tre konkrete kommentarer til mottagelsen.

– Som nevnt før, det er ikke Arkitekturopprøret som har påvirket denne konkrete prosessen. Dette har vært en langvarig diskusjoner mellom oss og blant annet vernemyndighetene. En direkte forløper og inspirasjonen til dette bygget har vært vårt eget prosjekt Nygaardsplassen i Fredrikstad, et prosjekt som både arkitektbransjen og Arkitekturopprøret liker, og som ble bygget og planlagt før opprøret startet. For oss i Mad handler heller ikke dette om klassisisme eller ikke, men om at vi hele tiden leter etter de beste løsningene. Vi bekjenner oss ikke til noen -isme, men forsøker alltid å finne det språket og uttrykket som er riktig for den enkelte konkrete oppgavene.

Det andre poenget hans er at omfavnelsen fra Arkitekturopprøret også kan føles ganske klam.

– Arkitekturopprøret har løftet frem en viktig debatt, men jeg har selv prøvd å diskutere arkitektur der inne, men følte fort at diskusjonene ofte fører fullstendig galt avsted. Det er derfor ikke bare gode assosiasjoner ved å bli løftet frem av dem.

Samtidig er han opptatt av at dette ikke handler om Singstad selv. Han påpeker at prosjektet vokser ut av et sammensatt fagmilljø.

– Et bestemt uttrykk er resultatet av en prosess med mange engasjerte medarbeidere og oppdragsgivere involvert. Utrykk og idealer er ikke konstant, men er stedsavhengig og forandrer seg over tid. Noen ganger er inspirasjonskildene hundre år gamle og føyer seg inn i enda eldre bygningstradisjoner, som i Domus Juridica (Juridisk fakultet, Oslo), mens man andre steder kan ende med et djervt og moderne bygg.

Ikke navnebytte

– Dere het opprinnelig Moderne arkitektur og design (MAD), som er forhistorien til dagens navn Mad. Jeg må bare spørre: Er det på tide å skifte navn?

– Navnebyttet fant sted for mange år siden, og i dag heter vi bare Mad, men det er riktig at vårt utgangspunkt var at vi ville være moderne. Samtidig het vi aldri «Modernistisk arkitektur og design». Mange skulle kanskje ønske at modernismen, eller sen-modernismen var en evigvarende tilstand, men det er den ikke. Arkitekturen er alltid i en endringsprossess. Det vi opplever nå er ikke nødvendigvis drevet av Arkitekturopprøret, men det er i tiden vår å være mer opptatt av et steds identitet og miljø. Dette har også et miljøperspektiv. Siden det vi bygger i dag må stå i hundrevis av år, må vi forsikre oss om at folk liker det.