Arkitektnytt

Prosjekt: Enebolig på Kronstad, Bergen Beskrivelse: «Enkelt og robust konsept - livet i huset forankres til tre gamle bjørketrær - årstidene farge- setter opplevelsen, i en urban situasjon. Høy grad av detaljering, håndverk og arkitektur er tett integrert,» skriver Kvalbein. Foto: Arkitekten

Kvalbein arkitektur

Antall ansatte: 1 (+ frilans ved behov)

Etablert år: 2012 (enkeltpersonsforetak etablert i 2010)

Omsetning i 2015: 1.140.000,-

Philip Kvalbein Hauge startet opp for seg selv så smått i 2010. Inntil mai 2014 jobbet han både som frilanser på andre kontorer og med egne prosjekter. Nå kan han se tilbake på ett og et halvt års full drift av enmannskontoret Kvalbein Arkitektur. Porteføljen består av eneboliger, hytter, tilbygg, transformasjoner og bruksendringer på Øst- og Vestlandet.
 

– Jeg tok en ting av gangen etter at jeg gikk ut fra BAS i 2006, og jobbet hos Fortunen og Grieg arkitekter i fire år før jeg tegnet min første enebolig, forteller Kvalbein.
 

– Det var den beste etterutdanningen jeg kunne fått. Jeg lærte masse om kommunikasjon, gjennomføring, detaljering, drift og om å strukturere arbeidet. Vi bygget stort sett alt vi tegna, så jeg fikk fulgt prosjekter fra start til slutt.

Sakte, men sikkert

Kvalbeins første enebolig ble bygget på Sveio, nord for Haugesund. Jobben kom litt tilfeldig fra en nabo som skulle flytte dit og bygge seg hus.

– I starten hadde jeg ikke nok jobb til å kunne leve av det. Hadde jeg begynt for meg selv da, ville det ha gått gærnt. Ordretilgangen var ikke tilstrekkelig, og jeg kunne ikke prise meg høyt nok, forklarer han.

Løsningen ble å etablere seg, sakte, men sikkert, jobbe seg inn i bransjen, få nettverk 
og erfaring.

– Når man driver smått med små prosjekter, må man ha veldig mange på en gang. I tillegg har jeg en jevn mengde med bruksendringer og transformasjoner, oppdrag jeg får fra kunder som kommer tilbake gang på gang og som skaper en slags stabilitet, forklarer han.

Nisje i markedet

Kvalbein har relativt raskt fått oppmerksomhet rundt prosjektene sine. Sammen med landskaps-
arkitekt MNLA Eva Louise Korsøen ble han nominert til Bergen kommunes arkitektur- og byformingspris 2015 for Enebolig  K+K, og i desember i fjor ble Enebolig F sør for Kongsberg presentert i Arkitektur N. Kvalbein var også representert på utstillingen «Nye kvaliteter» på Galleri ROM i Oslo.
 

Kvalbein befinner seg i et bergensk marked hvor de store, tunge tilbyderne av arkitekttjenester konsoliderer posisjonen sin og blir stadig større. Små kontorer slukes av mellomstore, og de små som blir igjen, vokser seg mellomstore. Hva tenker han om muligheten for unge til å etablere seg i vestlandshovedstaden i lys av en sånn utvikling?

– Det er kanskje ikke så veldig lett, men når de store kontorene blir større, danner det seg en nisje for de som ønsker å jobbe i mindre skala. Det handler om hvilke ambisjoner man har. Starter man opp som ung og ønsker å tegne kontorbygg og kjøpesenter, da tror jeg veien er veldig lang. Ser man derimot gleden og finner motivasjon i mindre oppgaver, tror jeg absolutt mulighetene finnes. Jeg får nok ofte prosjekter som er såpass små at mange store og mellomstore kontorer ikke er interessert i dem, sier Kvalbein.

SOME-virkningen 

Med stadig utvidet handlingsrom og muligheter på internett og i sosiale medier, mener han at markedet han kan operere i, inkluderer hele Sør-Norge.
 

– Man når veldig langt bare med Facebook og Instagram, hvis man har noe å vise fram. 
Jeg føler meg ikke bundet til noe lokalt marked, jeg kunne ha flyttet kontoret i morgen og fortsatt på samme måte.
 

– Er Bergen et godt sted å være arkitekt?

– Det er et relativt lite miljø, men nå har vi en veldig tydelig og engasjert leder i BAF som gjør mye for å skape engasjement og deltakelse. Det er kjekt å møte de andre arkitektene i byen, og BAF har blitt en viktig møteplass.
 

Kvalbein liker utfordringen som ligger i å gi de private byggherrene mer arkitektur enn de forventer innenfor begrensede budsjetter. 
 

– Jeg tegner hus for helt vanlig folk med helt vanlig inntekt. Et hus kan være veldig enkelt uten å bli kjedelig. Men det må alltid være minst ett element eller én ting som er mer følelsesbasert enn styrt av fornuft i et prosjekt. Det er jeg alltid på utkikk etter. Jeg jobber konseptuelt fordi det gir meg mye, det gjør prosjektene morsomme å jobbe med.
 

Kvalbein tror ikke han kunne ha forutsett den litt omstendelige historien som førte fram til et stødig kontor med jevn oppdragstilgang.
 

– Det har gått oppsiktsvekkende sakte å bli arkitekt, men synes jeg begynner å bli det, konkluderer han.      

Prosjekt: Enebolig på Kronstad, Bergen

Beskrivelse: «Enkelt og robust konsept – livet i huset forankres til tre gamle bjørketrær – årstidene farge-
setter opplevelsen, i en urban situasjon. Høy grad av detaljering, håndverk og arkitektur er tett integrert,» skriver Kvalbein. Foto: Arkitekten

Kaleidoscope

Antall ansatte:  2

Etablert år:  2014 (aktivt siden august 2015).

Omsetning i 2015: Vi ønsker ikke denne opplysningen på trykk.

Kaleidoscope er et nyoppstartet flernasjonalt arkitektkontor med base i Bergen og Helsinki. Startskuddet til kontoret var seieren i Europan 12, ved Dikemark, som kontoret vant med prosjektet som het nettopp «Kaleidoscope». 

De tidligere studiekollegaene fra Bergen Arkitekthøgskole besluttet seg for å samle et norsk-finsk team til å delta i konkurransen, og siden den gangen har samarbeidet utviklet seg til firma. I Bergen er det Silje Klepsvik som holder fortet, og hennes finske partner Miia-Liina Tommila leder Helsinki-avdelingen.

Kaleidoscope har tenkt internasjonalt helt fra starten, og ønsker å vise at nordisk arkitektursamarbeid er en god idé. Eierne ser stor nytteverdi i utveksling av erfaringer og praksis mellom de to landene.
 

– Vi prøver stadig ut nye måter å lage et større nordisk nettverk når vi velger 
samarbeidspartnere og prosjekter. Teknologien muliggjør en smidig arbeidshverdag på tvers av landegrenser og åpner dørene for andre former for samarbeid enn hva som tidligere har vært normen, forteller Klepsvik.

Stort spekter

Kaleidoscopes navn er ikke tilfeldig. De ønsker å jobbe innenfor et bredt arkitekturfaglig spekter, fra byplanlegging til produktdesign. Mellom de to ytterpunktene jobber de med et kollektiv av tolv arkitektkontorer i Finland kalt Uusi Kaupunki, på norsk «Den Nye Byen», som tilbyr skreddersydde medvirkningsprosesser til kommuner, private og organisasjoner.
 

Byutvikling og regulering 

Kontoret har flere prosjekter å vise til etter litt over ett år i drift. De holder på med en detaljreguleringsplan for et næringsområde i Austevoll på oppdrag fra private grunneiere, og via Uusi Kaupunki er de involvert i prosjekter både i Finland og Estland. Kollektivet har blant annet gjort en mulighetsstudie for et nytt torg i Jyväskylä i Finland, og arrangert en samarbeidsworkshop om planleggingen av en ny togforbindelse mellom i Tallinn og Helsinki. Workshopen var organisert sammen med arkitektforeningen i Estland og Tallinns Arkitekturbiennale.
 

Lokal forankring 

Kontoret er også opptatt av å utvikle gode lokale fagmiljø. Silje Klepsvik har blant annet vært med på å starte Katapult, en lavterskels møtearena som arrangerer diskusjonskvelder og uformelle samlinger.

– Katapult var et resultat av at arkitektmiljøet i Bergen manglet sosiale arenaer hvor det var mulig å bygge nettverk, sier Klepsvik.
 

I Helsinki er Tommila aktiv i finske SAFA og arrangerer klubbkvelder om aktuelle temaer for privatpraktiserende arkitekter. I tillegg er hun med i konkurransekomiteen til SAFA.
 

– Vi trenger innspill og inspirasjon fra andre fagfelt, og må tørre å utfordre vår måte å tenke og løse problemer på. Arkitektene bør aktivt se utenfor egne grenser. 
 

Klepsvik er også nylig blitt med i  gruppen «makers» i Bergen, som jobber for å bygge opp en profesjonell maskinpark med CNC-maskiner, 3D-printer og alt man trenger når man vil bygge noe.
 

– Vi håper det kan være med å bidra til å bygge opp under det kreative miljøet i Bergen, sier arkitekten.
 

Sprer risikoen

Gjennom oppdrag for andre arkitektkontorer i Bergen får Kaleidoscope flere ben å stå på. Klepsvik mener hun merker en endring i samarbeidskulturen arkitektkontorene imellom i Bergen.

– Vår erfaring er at de mer etablerte kontorene, uavhengig av størrelse, er mer åpne for både samarbeid og inngåelse av rammeavtaler enn før. Dette er positivt for oss som nyetablerte, og det kan tyde på at det bergenske arkitektmiljøet er i en endringsfase.
 

Kaleidoscope har for tiden kontorplass hos MAD arkitekter, som nettopp har etablert seg her. Der sitter det også to selvstendige interiørarkitekter. Kontorfelleskapskulturen har vært mindre synlig i Bergen, men ser nå ut til å gjøre sin inntreden.
 

Klepsvik vant nylig Oslo arkitekturtriennales Open call for transformasjon av et av fem utvalgte steder. Hun deltok i konkurransen sammen med arkitekt Elisabeth Søiland og sosiolog Åsne Hagen fra Bergen, og vant med forslaget OPENtransformation. Prosjektet skal utforske alternative måter å bosette asylsøkere på allerede i mottaksfasen, og består av tre konsepter som skal utvikles i løpet av 2016: bnbOPEN, OPENhouse og OPENhousing.

Prosjekt: Dikemark

Beskrivelse: «Konkurransen på Dikemark var startskuddet til Kaleidoscope. Arkitekturen i de foreslåtte nye bygninger fremhever stedets eksisterende 
kvaliteter og multipliserer omgivelsene til en sterk 
helhet. Planforslaget til Dikemark foreslår en trinnvis oppbygging av et nytt samfunn,» skriver Silje Klepsvik. Illustrasjoner: Vegard Aarseth

Prosjekt: Ei løe i endring Beskrivelse: «Prosjektet tar i bruk tomme landbruksbygg, tilfører moderne overnattingsmoduler og bidrar til ny næringsutvikling på gardsbruk. OPA FORM utvikler konseptet og prosjekterer, bygger, samt installerer modulen,» skriver Opa Form. Foto: Arkitekten

OPA FORM arkitekter

Antall ansatte: 6

Etablert år: 2012

Omsetning i 2015: 3 000 000

Marina Bauer: Det har vært en diskusjon om hvorfor det ikke er flere nyetableringer. Da vi startet, var det omtrent ikke noen andre unge, bare 3RW liksom, og de hadde jo allerede holdt på en god stund. Det fantes ikke noe miljø av unge arkitekter for tre år siden.
 

– Er det en form for proteksjonisme ute og går, som forhindrer nyetableringene?

Marina: Alle verner vel om sine ting, miljøet er bygget opp sånn at alle har sin «turfs».
 

– Fant dere fort deres egen «turf»? 

Marina: Ja, vi har jobbet mye i distriktene. Det ble som om vi samlet opp kompetanse den veien, gjennom arbeidserfaring og prekvalifiseringer.
 

– Hva slags prosjekter begynte dere med?

Marina Bauer: Vi hadde kontakt med Voss kommune. Vi gjorde utgreiinger og mulighetsstudier der og ga alt når vi først fikk sjansen. Dette ga igjen grunnlag for å bli prekvalifisert  i andre større oppdrag lokalt, der vi søkte sammen med 3RW. Vi hadde lokale referanser, 3RW hadde den faglige tyngden og ansiennitet. Siden vi var sammen med noen som allerede var etablert, som 3RW, så gikk det fint å komme seg inn der, også.
 

– Dere har en felles forståelse med 3RW?

Espen Folgerø: Jeg mener at vi hadde noe å bringe til bordet. Men både jeg og Marina har jobbet på 3RW og har fortsatt gode relasjoner til dem.
 

– Kan du si noe generelt om hvordan det er å starte opp i Bergen?

Marina: Det vi opplevde raskt, når vi hadde opparbeidet en portefølje av en viss størrelse, var at vi ble plukket opp av de store konsernene. Multiconsult, for eksempel, ringte oss i siste liten, nærmest i panikk, fordi de trengte ung kompetanse. Vi er gode på oppgaveforståelse. Og når man først har hanket inn et stort oppdrag med et stort konsern, så rykker man opp i bevisstheten hos andre, også.

Espen: Nå har vi også fått rammeavtale med Askøy kommune, sammen med COWI. Vi er hovedleverandør på arkitektur, mens COWI stiller med vei, trafikk og ingeniørkunnskap.
 

– Så nå er dere en del av establishmentet i byen?

Marina: Vi er vel et kreativt alibi for de store. Når de har med oss, skiller de seg ut i konkurranse med andre. Heldigvis ser vi nå at det ikke bare er i samarbeid med andre, men også at vi får større oppdrag under eget flagg. Vi begynner å få flere kommuneoppdrag, blant annet fra Bergen og Osterøy.
 

– Finnes det begrenset med posisjoner til de mindre eller yngre kontorene? Slik at dere nå kommer opp og okkuperer samme plass som f.eks. 3RW tidligere har hatt?

Espen: Nei, alle har sin egen vei inn. I Oslo har jeg inntrykk av at mange flere slåss om det samme matfatet. Her skaper vi langt på vei vårt eget handlingsrom. Vi konkurrerer jo, i anbud og parallelloppdrag. Vi jobbet i parallelloppdrag om indre Arna – ved siden av 3RW.
 

Marina: Det er ekstra gøy når vi blir likestilt med gamle lærere. Men jeg er enig med Espen, det er ikke sånn at vi har rykket opp og tar opp plassen til andre – vi skaper våre egne situasjoner. Helt fra begynnelsen har vi ryddet oss plass og funnet våre egne oppdrag. I perioder uten oppdrag, har vi satt i gang ting selv. Funnet nye samarbeidspartnere.
 

– Dere har selv blitt forbilder for de helt ferske i startgropa, er det noe dere er bevisst på?

Espen: Jo, vi har noen yngre arkitekter som ringer oss hele tiden for tips og råd. Alt fra råd om hvilken regnskapsfører man skal velge, til faglige beslutninger.
 

– I andre byer har vi møtt mye frustrasjon over hvor tungt det er med prekvalifiseringer og rammeavtaler – jeg hører ikke det fra dere nå?

Marina: En ting med oss er at vi aldri gjør åpne konkurranser. Det er en litt spesiell sak.
 

– Hvorfor ikke?

Marina: Det favoriserer de store kontorene som har økonomisk ryggrad. Eller de helt ferske som har alt å vinne og ingenting å tape. Vi må ha drift, lønne ansatte. Det handler også om arkitektens rolle. Vi føler det ligger vel så mye utvikling å i drive prosjekter og heller investere ekstraarbeid i utviklingsfasen. Vi har blant annet noen oppdragsgivere som vi føler det er riktig å tømme litt ekstra arbeid i. Som Bergen økologiske landsby, som nesten har blitt som en åpen konkurranse i gratisinnsats, men dette er noe som vi tror på, og derfor investerer i, heller enn konkurransers vinn-eller-forsvinn-situasjon.