Nyheter
Den europeiske landskapskonvensjonen:
- Luftslott eller nyttig verktøy?
Jeg er utdannet landskapsarkitekt og har i hele min yrkesaktive periode arbeidet innenfor kommunal og interkommunal virksomhet. Oppgavene jeg har arbeidet med i alle disse årene, har i hovedsak dreid seg om forvaltning og planlegging av landskap i store, mellomstore og små kommuner. Da jeg i 2001 ble kjent med Den europeiske landskapskonvensjonen, opplevde jeg det som en stor opptur.
3. mai 2005
Endelig et dokument som setter alt landskap i fokus og ikke bare det storslagne og spesielle!
Mine forhåpninger til konvensjonen
Lesing av dokumentet ga meg først og fremst en visjon om at landskapskonvensjonen skal være et fundament for å
• høyne bevisstheten hos befolkning, forvaltning og politikere om landskapets verdi i seg selv og de mulighetene som ligger i målrettet utvikling
• videreutvikle det lov- og regelverket som gjelder, slik at en ved avgjørelser i verne-, forvaltnings- og plansaker kan basere avgjørelsene på det totale landskapet og ikke bare fragmenter av det
• arbeide fram metoder for å få til bedre dialog mellom på den ene siden de som bor og virker i et landskap, og på den andre siden de som skal utarbeide beslutningsgrunnlag, og de som skal fatte beslutninger i verne-, forvaltnings- og plansaker
• sette lyset på den kjensgjerning at for å kunne fatte gode beslutninger i landskapsspørsmål, trengs kunnskap fra ulike faggrupper. Økt innsikt og gjensidig respekt på tvers av faggruppene er en forutsetning for forsvarlig landskapsutvikling. Felles forståelse er en forutsetning for å kunne enes om felles mål
Hvordan er konvensjonen gjort kjent?
Miljøverndepartementet sendte ut brev datert 2. mars 2004 til bl.a. samtlige kommuner i landet. Kan leses på http://odin.dep.no/md/planlegging/landskap/022041-110100/dok-bn.html. Brevet, som er undertegnet av daværende miljøvernminister Børge Brende, er delt opp i tre underoverskrifter som går på følgende tema:
1. Hva Den europeiske landskapskonvensjonen er
2. Lokale og regionale myndigheters viktige roller
3. Hva som skal gjøres videre
I pkt. 1 redegjøres det greit for hva konvensjonen er. I pkt. 2 skrives det ingen ting om de lokale og regionale myndighetenes roller. Under pkt. 3 slås det fast at norsk politikk og forvaltningspraksis langt på veg er i tråd med konvensjonens intensjoner og innhold. Det samme gjelder eksisterende regelverk og forskrifter. Til sist opplyses det at konvensjonen ikke vil få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser utover de forpliktelsene som allerede ligger i dagens politikk, lovverk og forvaltningsoppgaver.
Da jeg hadde lest brevet, skjønte jeg hvorfor jeg til dags dato bare har snakket med én kommunalt ansatt landskapsarkitekt som har fått informasjon om konvensjonen gjennom arbeidsgiveren sin.
Situasjonen i kommunene
Landskapsarkitekter og andre faggrupper som arbeider med planlegging og forvaltning av landskap lokalt, opplever trange arbeidsvilkår. Fagkunnskap blir lite verdsatt, medvirkningsprosesser innsnevres til lovens absolutte minimumskrav, og hensynet til særinteresser går foran en helhetlig ivaretaking av landskapet. Dette har etter mitt skjønn sin årsak i trange økonomiske rammer, sektortenking og sterke maktstrukturer innenfor og utenfor de kommunale organisasjonene. Tidligere sterke kompetansesenta blir sprengt gjennom omorganisering eller nedbemanning eller blir rett og slett nedlagt. Det siste vi trengte, var brev fra miljøvernministeren med beskjed om at vi i Norge har godt grep om arbeidet med landskap.
Når vi ser hva som bygges og hvilke inngrep som gjennomføres rundt i kommunene basert på lovlige vedtak, kan vi fastslå at altfor mange tillatelser er gitt på feil eller for spinkelt grunnlag. Det gjelder så vel i forhold til estetikk og alle typer forurensing som til nødvendig respekt for naturens og kulturens prosesser. I etterkant er det ofte ikke så vanskelig å konstatere at ting skulle vært annerledes, men hvilke redskaper og hvilke rom har de som skal legge til rette for at riktige vedtak kan fattes? Hvorfor blir ikke de som til daglig arbeider direkte med forvaltning, planlegging og vern av landskap, representert i arbeidet med å videreføre landskapskonvensjonens intensjoner?
Hva skjer innenfor forskning?
Gjennomgang av de prosjektene som har fått støtte gjennom Norges forskningsråds program Landskap i endring, viser at det bare unntaksvis er gitt forskningsmidler til prosjekter som tar opp spørsmål som fanger inn kompleksiteten og usikkerheten i forvaltningen av landskapet. Sannsynligvis kommer ikke dette av at forskningsrådet synes slike spørsmål er uvesentlige, men av at forskermiljøene ikke har vært tilstrekkelig opptatt av disse spørsmålene. Landskapskonvensjonen skulle nettopp være inngangsnøkkelen til å få satt slike spørsmål på dagsordenen. I hvilken grad har forskningsmiljøene vært involvert i arbeidet med oppfølgingen av landskapskonvensjonen?
NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold
Dette lovforslaget ble lagt fram av Miljøverndepartementet i desember 2004, og ble i januar 2005 sendt ut på høring med høringsfrist 1. august 2005. For en som til daglig arbeider med spørsmål omkring forvaltning, planlegging og vern av landskap, og som sjelden kan tillate seg å se det ene spørsmålet løsrevet fra det andre, framstår lovforslaget som ensrettet. Følgende konstateringer kan gjøres og spørsmål kan stilles:
• Det er Miljøverndepartementet som har ansvaret både for dette lovarbeidet og landskapskonvensjonen
• Utvalget som har arbeidet med lovforslaget, ble nedsatt etter at Norge hadde undertegnet landskapskonvensjonen
• Lovforslaget omhandler kun spørsmål om vern
• Hvorfor er ikke de problemstillingene landskapskonvensjonen reiser, tatt med i mandatet til utvalget, spesielt når ordet landskap er med i tittelen på den foreslåtte loven?
• Hvorfor benytter lovforslaget en definisjon av landskap – i den grad begrepet defineres – som skiller seg vesentlig fra den definisjonen landskapskonvensjonen har?
• Har ikke et departement et samordningsansvar innenfor de saksområdene det dekker?
• Hvorfor er ikke landskapskonvensjonen viktigere enn at den i et lovforslag som omhandler landskap, ikke omtales mer enn på 1/2 av 839 sider? Denne omtalen redegjør bare for hva landskapskonvensjonen er. Det gjøres ikke forsøk på vurdering av hvordan den virker inn på de spørsmålene lovforslaget tar for seg.
• Hvilke kvalitetskrav stilles til et lovforslag som presenteres som Norsk offentlig utredning med hensyn til avklaring av de mest sentrale begrepene?
Rapporten Nordens landskap
Et felles nordisk forprosjekt ble gjennomført i 2002–2003. Arbeidet endte opp med rapporten Nordens landskap. Den gir klare anbefalinger og prioriteringer så vel til Nordisk ministerråd som til de nasjonale myndighetene om hva de bør satse på for å virkeliggjøre landskapskonvensjonens intensjoner. Rapporten er meget lesverdig. Den kan leses på følgende adresse http://odin.dep.no/md/
planlegging/landskap/p30006669/
022041-230048/dok-bn.html
Oppsummering
Det er nå over ett år siden landskapskonvensjonen trådte i kraft. Miljøverndepartementet har ansvaret for videreføringen av arbeidet med konvensjonen. Samme departement er høyeste planmyndighet i Norge. Etter mitt skjønn vil landskapskonvensjonen være et meget verdifullt verktøy for MD ved utøvingen av denne myndigheten. Vi trenger høynet bevissthet hos så vel regionale som lokale myndigheter om deres ansvar for at intensjonene i landskapskonvensjonen gjenspeiles i deres planlegging og forvaltning. Dette ansvaret kan ikke bare lempes over på oss fagfolk som er ansatt i kommunene, slik en kan få inntrykk av gjennom Audun Moflags artikkel i Arkitektnytt 07/05.
Jeg er svært interessert i å få innsikt i hva departementet akter å gjøre videre. En ting er å «kose seg» med stoffet på departements- og direktoratsnivå, en annen ting er å få intensjonene i konvensjonen ut til alle de som forvalter og påvirker landskapet. Vi som til daglig arbeider med forvaltning, planlegging og vern av landskap, føler sterkt behov for at de anbefalingene som gis i Nordens Landskap, blir virkeliggjort!
Mine forhåpninger til konvensjonen
Lesing av dokumentet ga meg først og fremst en visjon om at landskapskonvensjonen skal være et fundament for å
• høyne bevisstheten hos befolkning, forvaltning og politikere om landskapets verdi i seg selv og de mulighetene som ligger i målrettet utvikling
• videreutvikle det lov- og regelverket som gjelder, slik at en ved avgjørelser i verne-, forvaltnings- og plansaker kan basere avgjørelsene på det totale landskapet og ikke bare fragmenter av det
• arbeide fram metoder for å få til bedre dialog mellom på den ene siden de som bor og virker i et landskap, og på den andre siden de som skal utarbeide beslutningsgrunnlag, og de som skal fatte beslutninger i verne-, forvaltnings- og plansaker
• sette lyset på den kjensgjerning at for å kunne fatte gode beslutninger i landskapsspørsmål, trengs kunnskap fra ulike faggrupper. Økt innsikt og gjensidig respekt på tvers av faggruppene er en forutsetning for forsvarlig landskapsutvikling. Felles forståelse er en forutsetning for å kunne enes om felles mål
Hvordan er konvensjonen gjort kjent?
Miljøverndepartementet sendte ut brev datert 2. mars 2004 til bl.a. samtlige kommuner i landet. Kan leses på http://odin.dep.no/md/planlegging/landskap/022041-110100/dok-bn.html. Brevet, som er undertegnet av daværende miljøvernminister Børge Brende, er delt opp i tre underoverskrifter som går på følgende tema:
1. Hva Den europeiske landskapskonvensjonen er
2. Lokale og regionale myndigheters viktige roller
3. Hva som skal gjøres videre
I pkt. 1 redegjøres det greit for hva konvensjonen er. I pkt. 2 skrives det ingen ting om de lokale og regionale myndighetenes roller. Under pkt. 3 slås det fast at norsk politikk og forvaltningspraksis langt på veg er i tråd med konvensjonens intensjoner og innhold. Det samme gjelder eksisterende regelverk og forskrifter. Til sist opplyses det at konvensjonen ikke vil få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser utover de forpliktelsene som allerede ligger i dagens politikk, lovverk og forvaltningsoppgaver.
Da jeg hadde lest brevet, skjønte jeg hvorfor jeg til dags dato bare har snakket med én kommunalt ansatt landskapsarkitekt som har fått informasjon om konvensjonen gjennom arbeidsgiveren sin.
Situasjonen i kommunene
Landskapsarkitekter og andre faggrupper som arbeider med planlegging og forvaltning av landskap lokalt, opplever trange arbeidsvilkår. Fagkunnskap blir lite verdsatt, medvirkningsprosesser innsnevres til lovens absolutte minimumskrav, og hensynet til særinteresser går foran en helhetlig ivaretaking av landskapet. Dette har etter mitt skjønn sin årsak i trange økonomiske rammer, sektortenking og sterke maktstrukturer innenfor og utenfor de kommunale organisasjonene. Tidligere sterke kompetansesenta blir sprengt gjennom omorganisering eller nedbemanning eller blir rett og slett nedlagt. Det siste vi trengte, var brev fra miljøvernministeren med beskjed om at vi i Norge har godt grep om arbeidet med landskap.
Når vi ser hva som bygges og hvilke inngrep som gjennomføres rundt i kommunene basert på lovlige vedtak, kan vi fastslå at altfor mange tillatelser er gitt på feil eller for spinkelt grunnlag. Det gjelder så vel i forhold til estetikk og alle typer forurensing som til nødvendig respekt for naturens og kulturens prosesser. I etterkant er det ofte ikke så vanskelig å konstatere at ting skulle vært annerledes, men hvilke redskaper og hvilke rom har de som skal legge til rette for at riktige vedtak kan fattes? Hvorfor blir ikke de som til daglig arbeider direkte med forvaltning, planlegging og vern av landskap, representert i arbeidet med å videreføre landskapskonvensjonens intensjoner?
Hva skjer innenfor forskning?
Gjennomgang av de prosjektene som har fått støtte gjennom Norges forskningsråds program Landskap i endring, viser at det bare unntaksvis er gitt forskningsmidler til prosjekter som tar opp spørsmål som fanger inn kompleksiteten og usikkerheten i forvaltningen av landskapet. Sannsynligvis kommer ikke dette av at forskningsrådet synes slike spørsmål er uvesentlige, men av at forskermiljøene ikke har vært tilstrekkelig opptatt av disse spørsmålene. Landskapskonvensjonen skulle nettopp være inngangsnøkkelen til å få satt slike spørsmål på dagsordenen. I hvilken grad har forskningsmiljøene vært involvert i arbeidet med oppfølgingen av landskapskonvensjonen?
NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold
Dette lovforslaget ble lagt fram av Miljøverndepartementet i desember 2004, og ble i januar 2005 sendt ut på høring med høringsfrist 1. august 2005. For en som til daglig arbeider med spørsmål omkring forvaltning, planlegging og vern av landskap, og som sjelden kan tillate seg å se det ene spørsmålet løsrevet fra det andre, framstår lovforslaget som ensrettet. Følgende konstateringer kan gjøres og spørsmål kan stilles:
• Det er Miljøverndepartementet som har ansvaret både for dette lovarbeidet og landskapskonvensjonen
• Utvalget som har arbeidet med lovforslaget, ble nedsatt etter at Norge hadde undertegnet landskapskonvensjonen
• Lovforslaget omhandler kun spørsmål om vern
• Hvorfor er ikke de problemstillingene landskapskonvensjonen reiser, tatt med i mandatet til utvalget, spesielt når ordet landskap er med i tittelen på den foreslåtte loven?
• Hvorfor benytter lovforslaget en definisjon av landskap – i den grad begrepet defineres – som skiller seg vesentlig fra den definisjonen landskapskonvensjonen har?
• Har ikke et departement et samordningsansvar innenfor de saksområdene det dekker?
• Hvorfor er ikke landskapskonvensjonen viktigere enn at den i et lovforslag som omhandler landskap, ikke omtales mer enn på 1/2 av 839 sider? Denne omtalen redegjør bare for hva landskapskonvensjonen er. Det gjøres ikke forsøk på vurdering av hvordan den virker inn på de spørsmålene lovforslaget tar for seg.
• Hvilke kvalitetskrav stilles til et lovforslag som presenteres som Norsk offentlig utredning med hensyn til avklaring av de mest sentrale begrepene?
Rapporten Nordens landskap
Et felles nordisk forprosjekt ble gjennomført i 2002–2003. Arbeidet endte opp med rapporten Nordens landskap. Den gir klare anbefalinger og prioriteringer så vel til Nordisk ministerråd som til de nasjonale myndighetene om hva de bør satse på for å virkeliggjøre landskapskonvensjonens intensjoner. Rapporten er meget lesverdig. Den kan leses på følgende adresse http://odin.dep.no/md/
planlegging/landskap/p30006669/
022041-230048/dok-bn.html
Oppsummering
Det er nå over ett år siden landskapskonvensjonen trådte i kraft. Miljøverndepartementet har ansvaret for videreføringen av arbeidet med konvensjonen. Samme departement er høyeste planmyndighet i Norge. Etter mitt skjønn vil landskapskonvensjonen være et meget verdifullt verktøy for MD ved utøvingen av denne myndigheten. Vi trenger høynet bevissthet hos så vel regionale som lokale myndigheter om deres ansvar for at intensjonene i landskapskonvensjonen gjenspeiles i deres planlegging og forvaltning. Dette ansvaret kan ikke bare lempes over på oss fagfolk som er ansatt i kommunene, slik en kan få inntrykk av gjennom Audun Moflags artikkel i Arkitektnytt 07/05.
Jeg er svært interessert i å få innsikt i hva departementet akter å gjøre videre. En ting er å «kose seg» med stoffet på departements- og direktoratsnivå, en annen ting er å få intensjonene i konvensjonen ut til alle de som forvalter og påvirker landskapet. Vi som til daglig arbeider med forvaltning, planlegging og vern av landskap, føler sterkt behov for at de anbefalingene som gis i Nordens Landskap, blir virkeliggjort!