Arkitektnytt

- Strategien vår er teamarbeid. Vi fokuserer på firmamerket og vi gjør det konsekvent. På den måten løfter vi opp alle som bidrar, og den totale virksomheten. Den som er der og tar ansvar, samme hvor galt eller hvor riktig det går. Slik har vi tenkt helt fra vi startet opp og gjør det fortsatt. Da vi begynte var arkitektprofesjonen dessuten preget av personfokus. Kontorene het Lund og Slaatto, Telje, Torp og Aasen, og ikke minst, Hultberg, Resen, Throne-Holst og Bugoslawski. Vi på vår side ønsket å skape et firma - uten alt ståket rundt personer og navn. Nå ser vi at flere velger dette, men den gangen var vi omtrent de eneste, bortsett fra Snøhetta, som gikk for en tilsvarende modell. Bokstavene LPO trenger jo ikke nødvendigvis stå for våre egne navn, det er et firmamerke. Om en av oss slutter, spiller det ikke spesielt inn, forklarer L. For Lars Haukeland.

I den grad det finnes ledere i LPO er han en av dem. Sammen med P: Pål Henry Engh og O: Ola Aasness grunnla han kontoret i 1983, etter at de tre, som hadde studert sammen ved Arkitekthøgskolen i Oslo på 1970-tallet, fikk en flying start med førstepremie i konkurransen om Grønland-Vaterlandområdet i Oslo.

Medarbeiderkapitalisme

Oslo Spektrum og Galleri Oslo er begge tidlig LPO-historie og har påvirket den videre kursen. Firmaet involverer seg gjerne i store, nasjonale urbaniserings- og transformasjonsprosesser. For øyeblikket i Bjørvika, ved Vulkan langs Akerselva og på Strømsø i Drammen. Med 39 fast ansatte definerer de seg som et passe stort kontor.

Ut fra størrelsen å dømme og den omfattende porteføljen, skulle man tro at det svirret av sjefer og sjefers sjefer i de nye superlokalene øverst i Nora-bakken. Men nei. LPO har verken arveprinser eller direktører. Den slags synes de er lite framtidsrettet. De vil ha det så vanlig og hverdagslig som mulig og praktiserer flat styring, bortsett fra en styreleder, for tiden Haukeland selv, og en daglig leder, Lisbeth Halseth. Av de 39 medarbeiderne er 27 aksjonærer med lik eierandel i firmaet. Seks av dem er representert i styret, som i et kooperativ.

- Eiermodellen peker mot at det å begynne i LPO kan bli starten på en lang karriere hos oss. Kontinuitet er viktig. Det er også noe av det første vi ser etter når vi ansetter. Om personen kan gli inn i gjengen og bli en del av og bygge opp under fellesskapet. Vi har også en liten saying som vi minner oss selv på iblant: «LPO skal være et verktøy for et godt liv». Vi skal være en god arbeidsplass. Bransjen er preget av mye grums, og den er tøff. Det er dårlige arbeidsforhold, slave-kontrakter og uforutsigbarhet. Lange dager, mye arbeid og mange krevende situasjoner å komme ut for. I dette skal vi representere det ordentlige, ryddige og normale. Vi opererer ikke med personlige tillegg, men en lønnsstige som gjelder for alle. Vi tror medarbeiderkapitalismemodellen vår fører til en god kultur. Når alle kan være aksjonærer og eiere, gir det verdighet og ansvarsfølelse, sier Halseth.

Tid er demokrati

Etter nesten 30 år på Fredensborg gikk flyttelasset nylig til Fagerborg. I kontorer som tidligere tilhørte Blindeforbundet leier LPO flere hundre innbydende kvadratmeter. Lokalene er så langstrakte at man har investert i sparkesykler. Mot øst er det panoramautsikt over byen og uavbrutte siktlinjer til Bjørvika og Ekebergåsen. Fremdeles synlig. Enn så lenge? LPO er lokal partner og bidrar på det nye Munch-Stenersenmuseet, der spanske Juan Herreros er hovedarkitekten. Dette som riksantikvaren og deler av byens befolkning ser svart på. I tillegg tegner de boligkvartaler på Sørenga, sammen med fire andre arkitektfirmaer.

- Vi er ikke spesielt opptatt av at vi på død og liv skal tegne alt selv. Det ligger en rikdom i at flere er med. En oppdragsgiver får et bedre resultat gjennom å samarbeide med flere fagfolk. Helheten består av ulike deler og i de store byprosjektene ligger variasjon og samspill som grunnleggende dynamikk og forutsetning for vellykkethet. I 1960- og 70-åra så vi mange gigantprosjekter som kun var fundert på en idé. Ikke alt fra denne perioden fungerer. Det blir som å spille gitar med én streng. Det blir bedre musikk med seks. Uten kompleksitet blir det ikke interessant by, sier Lars Haukeland, som også underviser i urbanisme ved AHO.

- Det krever tålmodighet?
- Gode byplanprosjekter tåler langsiktighet. Planlegging er ikke noe flyktig. Riktignok finnes det prosjekter som er overmodne og som går på skinner, men som regel kan det være veldig gode grunner til at det tar tid. At det oppstår diskusjon selv om noe er vedtatt i reguleringsplaner, er uttrykk for at vi lever i et demokrati. Som arkitekter har vi et stort ansvar og ofte handler det om å kunne stikke fingeren i jorda og akseptere at det må gås flere runder. Aberet kan være dette at tid koster penger. For oppdragsgiver er det frustrerende. Dersom tidssprekker fører til at utviklingen blir altfor dyr, betyr det i verste fall at det bare er de aller mest pengesterke som kan holde på. I så fall er det ikke bra og kan undergrave demokratiet. 

- Denne evnen, til å tåle at prosjektene tar tid, er forresten noe vi ser etter hos dem vi ansetter, skyter Halseth inn. Mens Haukeland fortsetter:

- Ofte, i byprosjektene, bytter vi roller underveis. Som på Vulkan, tidligere uregulert område i Oslo. Her ble konkurranseforslaget vårt videreutviklet til en byplan. To medarbeidere fra selve konkurranseteamet var med på å gjennomføre en reguleringsplan, samtidig som de videreutviklet ideer. Men så, når de mer konkretiserte enkeltprosjektene starter opp, da kommer andre inn. De som har plankompetansen er med videre, men først og fremst som støttespillere på ulike delprosjekter. Dette har blitt en modell for oss. Det vi skal gjøre består av så mange kunnskapsfasetter. At flest mulig bidrar, gir trygghet.

Vil strippe Nasjonalmuseet

På en av veggene utenfor møterommene hos LPO står Murprisen. Et annet sted ser vi en blank pokal. Merittlisten er lang og omfatter anerkjente prosjekter som Rena leir, Papirbredden i Drammen og Dansens Hus i Oslo. Trass i alt dette er det vanskelig å spore noen selvgodhet eller hybris. Selv om prosjektene i seg selv står fram, bærer de også preg av forankring og nøysomhet.
- Dere kombinerer det forsiktige med det radikale?
- Mange arkitekter liker nok å fremstille seg som dynamiske og gærne, men så ender vi likevel ofte i ganske konservative postulater. Men, ja, hvis det å være radikal er å være opptatt av landet som helhet, og hvis det radikale ligger i å være mest mulig oppfinnsomme i tilknytning til det, så stemmer det. Mange av oss som jobber her har vært med fra start, og vi er samfunnsbevisste. Flere er politisk engasjerte. Vi er opptatt av at det vi skaper, enten det er byplaner eller bygninger, står ute og berører alle. Brukerne i rommet er viktige for oss.

- Type Jan Gehl-fundert?
- Nei. Type LPO-fundert.

- Er det spesielle prosjekter dere drømmer om?
- Myntkvartalet ved Akershus festning skulle vi gjerne gått løs på. Hadde vært morsomt å se det bli brukt til byens beste. Ikke som nå, at det bare ligger der. Tenker du bygning, må det bli tre av dem: Kunstindustrimuseet, Kulturhistorisk museum og Nasjonalgalleriet. Alle disse lengter  etter å bli gjort noe med. Det er bygninger som har internasjonale forbilder. Vi ser på dem som praktbygg, men de er nøkterne fordi de er bygget i en tid da Norge var ungt og fattig. Likevel, vi ville ikke ha jobbet med forfining. Tvert om. Heller vært litt illojale og strippet dem. Rendyrket enkelheten og åpnet opp bruksmulighetene. Da kan dette virkelig bli steder som bidrar i bybildet. Ta for eksempel Dansens Hus. Bare et enkelt industribygg. Nye planker ved siden av gamle planker. Nytt stål sammen med gammelt stål. Det som var - og så en litt tilfeldig addisjon. Akkurat dét er det vi liker. Å være åpne for tilfeldighetene som oppstår underveis.