Nyheter
Look to Norway?
I Arkitektnytt 15/04 har Nina A. Rieck en lesverdig omtale av Den europeiske landskapskonvensjonen. Med andre ord, lesing anbefales.
2. november 2004
Men jeg stusset litt ved utsagnet «Norge ... fikk derved en ledende rolle... Begrepet Look to Norway var etablert.» Begrunnelsen var at Norge var det første landet i Europa som undertegnet konvensjonen (23.10.2001). Vi gamlinger husker uttrykket fra krigsårene 1940–45 og at det først og fremst gjaldt handelsflåtens krigsinnsats. Så vidt jeg husker, var det USAs president Roosevelt som lanserte det, etter stille diplomati fra kronprinsesse Märtha.
Så tilbake til landskapskonvensjonen. At Norge denne gangen var først ute med å sanksjonere den, er jeg udelt glad for. Vi trenger å «reise kjerringa» etter likegyldigheten i forbindelse med Europarådets landsbygdkampanje 1987–88. Det endte med at vi, nærmest for syns skyld, deltok med en kampanje for vakrere kulturlandskap. (Se RK i Arkitektnytt 7/87, «Europa trenger levende bygder».)
I 1989, nærmere bestemt den 17. mai, hadde jeg avtalt et møte med lederen av kampanjen, Dan Bernfeld, i Strasbourg. Men han måtte melde forfall samme dag, så jeg traff i stedet noen av hans medarbeidere. De var mildt sagt lite diplomatiske da de hørte jeg kom fra Norge. Jeg fikk rett og slett ei skyllebøtte om vårt lands mangel på interesse både for egne bygder og for kampanjen generelt. Kroppsspråket vitnet i enda sterkere grad enn ordene om forakt og frustrasjon. Det var kort sagt et hav av avstand mellom det jeg fikk høre i Strasbourg og det jeg tidligere hadde hørt fra vårt hjemlige miljøverndepartement. Om man der ikke direkte refererte til skryt av typen «Look to Norway», så var det ikke langt unna.
Men la oss inderlig håpe. Vår underskrift av 13.10.2001 forplikter. De første som bør ta ansvaret inn over seg, er våre utdannings- og forskningsinstitusjoner innenfor samfunnsplanlegging/fysisk planlegging. Planfaget i Norge har aldri framstått mer introvert «urbant» enn i dag. Denne ensidigheten er også bakstreversk sett med europeiske øyne.
Så stå på, Nina!
Så tilbake til landskapskonvensjonen. At Norge denne gangen var først ute med å sanksjonere den, er jeg udelt glad for. Vi trenger å «reise kjerringa» etter likegyldigheten i forbindelse med Europarådets landsbygdkampanje 1987–88. Det endte med at vi, nærmest for syns skyld, deltok med en kampanje for vakrere kulturlandskap. (Se RK i Arkitektnytt 7/87, «Europa trenger levende bygder».)
I 1989, nærmere bestemt den 17. mai, hadde jeg avtalt et møte med lederen av kampanjen, Dan Bernfeld, i Strasbourg. Men han måtte melde forfall samme dag, så jeg traff i stedet noen av hans medarbeidere. De var mildt sagt lite diplomatiske da de hørte jeg kom fra Norge. Jeg fikk rett og slett ei skyllebøtte om vårt lands mangel på interesse både for egne bygder og for kampanjen generelt. Kroppsspråket vitnet i enda sterkere grad enn ordene om forakt og frustrasjon. Det var kort sagt et hav av avstand mellom det jeg fikk høre i Strasbourg og det jeg tidligere hadde hørt fra vårt hjemlige miljøverndepartement. Om man der ikke direkte refererte til skryt av typen «Look to Norway», så var det ikke langt unna.
Men la oss inderlig håpe. Vår underskrift av 13.10.2001 forplikter. De første som bør ta ansvaret inn over seg, er våre utdannings- og forskningsinstitusjoner innenfor samfunnsplanlegging/fysisk planlegging. Planfaget i Norge har aldri framstått mer introvert «urbant» enn i dag. Denne ensidigheten er også bakstreversk sett med europeiske øyne.
Så stå på, Nina!