Arkitektnytt

Som bergensk lærdøling – om en tør si slikt – er arkitekt Claus Lindstrøm arvelig belastet i sin kjærlighet til Lærdal. Går vi tilbake en generasjon, til hans far arkitekt Johan Lindstrøm (1893-1958), var han et fremtredende medlem av Bergensskolen i 1930-årene, og som sine kolleger Konow Lund, Per Grieg, Kristian Bjerknes, Egill Reimers m.fl. var han opptatt av den lokale trebygningskultur som inspirasjonskilde. Johan Lindstrøms arbeid for bevaring av Lærdals gamle trebygninger var grunnleggende for det senere vernearbeidet i dette helt spesielle tettstedet. Nå har altså hans sønn utgitt et imponerende verk – en registrering av Lærdals bygningsarv – og på en måte fullført det arbeid som ble satt igang av en tidligere generasjon.

Mellom Oslo og Bergen
Arkitekturhistorisk berører denne kartlegging et viktig sted og en viktig periode; ikke bare gjenspeiler Lærdals bygningskultur strømninger mellom øst og vest i tidligere tider, men nettopp dette engasjement i den enkle byggetradisjon, dens håndverk, dens nedarvede materialinnsikt og det nennsomme forhold til terrenget, var vesentlige sider ved Bergensskolen i 1930-årene. Vi formelig hører den verbale strid mellom øst og vest, slik den bl.a. kom til syne i Byggekunst i 1935. Blakstad brummer fra hovedstaden: «En fundamental omveltning er nødvendig... stål og betongkonstruksjoner bringer oss de nye løsninger.» Fra Bergen svarer Egill Reimers: «Håndverkets forfall er arkitekturens forfall. Ikke jag disse håndverkere på dør fordi om øieblikket beherskes av forskallingsteknikk.»

Bergensskolen søkte sin inspirasjon i engelsk arkitekturtenkning og Ruskins og Morris´ filosofi. Mens Le Corbusier kom til Oslo og talte for hovedstadsarkitektene, dro deres bergenske kolleger vestover og studerte Lutyens og Frank lloyd Wright. Mens Le Corbusier ville rive hele Latiner-kvarteret i Paris, utviklet Bergensskolen en bevaringsfilosofi som fikk stor betydning for norsk vernearbeid. Mens mange arkitekter studerte indianske dekorasjoner fra Syd-Amerika, valgte Johan Lindstrøm noe nærmere. I 1927 ga han ut Tunbrot og nybygnad på Vestlandet med det mål å «vekja og auka sansen for ein betre byggjemåte i bygdene våre».

Stedsdokumentasjon
Jeg tror denne retrospektive betraktning kan danne en bakgrunn for innlevelsen i den foreliggende bok, ikke bare forstår man kontinuiteten bedre, men man kan si at Claus Lindstrøm med sitt enestående dokumentasjonsarbeid og sine mellom 400-500 oppmålinger, har satt kronen på verket. Nok en gang har en arkitekt analysert stedets særpreg og lagt grunnlaget for bevaringen av det.

Mellom Øst og Vest er en helt spesiell bok i sin utsøkte presentasjon og sin lavmælte hengivenhet. Den er et arkitektur- og kulturhistorisk dokumentasjonsarbeid som er sjelden i dag, og som står i en særklasse. Vi har fått et kildemateriale som er uvurderlig i lokal og nasjonal sammenheng, etnografisk presist og presentert slik som bare utsøkte oppmålinger kan inspirere til.

Forfatteren presenterer et innfløkt registreringsarbeid, det er meget strukturert ordnet og organisert. Først tar han opp bygningene på gården og deres innredning, så behandler han stølene, dernest husmannsplassene, og til slutt selve tettstedet. Planløsninger og konstruksjoner er redegjortfor, hvorledes røykovnen forsvant da jernovnen kom – og tok dens plass. Vi får vite hvorledes bergenske byhus og detaljer påvirket Lærdal i første halvdel av 1800-årene, og hvorledes sveitserstilen påvirket trappetypen og parstuetypen i annen halvdel av århundret.

I Sundts fotspor
Oppmålingene er i strek gjennom hele boken, iblant brytes den nøkterne presentasjon av et avtegnet foto. Egentlig liver det bare opp. Man kan savne et register som hadde gjort det enklere å finne frem, hvis man skulle lete etter noe speielt, det gjelder både sted og navn og sak. Det er nok ikke alle som kjenner stoffet så godt som Claus Lindstrøm!

Iblant kan man bli slått av forfatterens vitenskapelige nøkternhet og distanse, som når han for eksempel beskriver en av Lærdals aller eldste bygninger, Mostova fra 1669, som Claus Lindstrøm målte opp i 1981. «Revet kort tid etter», kommer det lakonisk. Det kunne jo være interessant å få vite hvorledes i all verden slikt kunne gå for seg, om så bare i en fotnote. Om så bare for å kunne forhindre noe liknende.

Det er vanskelig å summere i få ord hva dette livsverk betyr for Lærdal, Eilert Sundts tradisjon er ført videre, stedets egenart er dokumentert, og vitenskapen har fått sitt. Lærdal er unikt! Fremtiden vil også takke forfatteren.