Arkitektnytt

Marit Justine Haugen er sivilarkitekt og billedkunstner utdannet ved NTNU, Academy of Art i Jerusalem og Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er partner i Haugen/Zohar Arkitekter. Underviser i Oslo og Tel - Aviv.

 

Kommenterer her som diplomsensor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Er det noe vi ikke vil eller skal være, er det vanlig. Nettopp derfor er det befriende å dypdykke ned i årets avgangsprosjekter fra Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo og innse at det er de helt vanlige arkitekturprosjektene som påkaller mest empati. Det er de helt vanlige prosjektene som evner å stille interessante diagnoser og gi formsvar til samfunnsrelevante spørsmål.

Edruelig tilnærming

En klar tendens ved årets kull er at eiendomspronomen som min, mitt og mine er erstattet av vår, vårt og våre. Prosjektene handler i stor grad om vår arv, vårt fellesskap og våre verdier. Norge er i begynnelsen av det 21. århundre et verdensforbilde på reformorientert og fellesskapsfokusert utvikling, sosial rettferdighet, rikdom og velferd. Allikevel stiller brorparten av diplomprosjektene spørsmål om hvordan arkitektrollen kan bidra til å dytte samfunnet i en mer riktig retning. Spørsmålene er interessante: Hvordan utformes fremtidige rom for offentlige sosiale tjenester i dagens velferdssamfunn? Hvordan tilføre volumbygg i sentrum og samtidig ivareta kvalitet i boformer og gateliv? Hvordan kultiveres hager i urbane strøk? Hvordan kan arkitekten hjelpe nisjebøndene med å bringe råvarer til folket? Hvor få kvadratmeter kan man bo på og likevel være lykkelig? Hvordan forvaltes materialkunnskap? Spørsmålene besvares med en edruelig tilnærming der det synes at avstand fra hånd til hodet hos studentene er like lang som fra hånd til hjerte. 

Samfunnsrelevante boligtypologier

En annen klar tendens er bevegelsen mot mer interessante boligtypologier. Det har i de senere år vært mye fokus på kystarkitektur. Dette er legitimt da vi er en kystnasjon med en identitet basert på partnerskap med naturen. Hvordan bygg og sjø bør forenes både materialmessig og logistisk, er et tema som virvler opp i vårt kulturhistoriske bildung. Men en lei tendens har vært at slike prosjekter ofte koker ned til hygge-ved-havet prosjekter. Derfor er det fint å se at årets studenter har erstattet rom-med-utsikt ideene med langt mer komplekse og samfunnsrelevante boligtypologier. Boligprosjektene ved årets kull innehar en grunnleggende ideologi om at jo mer ansvar vi tar på oss for vår fremtid, desto bedre vil våre liv bli. Når jeg studerer disse arbeidene kommer jeg på noe den nylig avdøde journalistveteranen Kåre Valebrokk en gang sa: "Vi har bare en oppgave: Å skjære en tynn skive av samtiden og holde den opp mot lyset".

Et prosjekt som påkaller smilet er Drammen + av Anders Sletbak og Tron Wisløff, der en kompromissløs ny type volumbygg av studentboliger plasseres i sentrum av Drammen. Gjennom et stort sosialt eksperiment deles flere mindre felleskjøkken på gatenivå og skaper en radikal bolighybrid, som utfordrer felleskapstanken på en interessant måte og legger nye betingelser for bruk av gateplan. Prosjektet Relokaliserbare studentboliger av Peder Bakken er en relevant kommentar der ulike parametere for midlertidig utnyttelse av tomme tomteareal i bysentrum diskuteres. Det er naturstridig å tro på full boligdekning i en markedsstyrt sektor, derfor utforsker prosjektet på en innsiktsfull måte mulighetene som ligger i å lease areal for bygging av fleksible byggesystemer i en markedsstyrt boligsektor. En av de mest interessante strategiene innenfor boligutvikling kan studeres i prosjektet Re-claiming Luziras Waterfront av Emmanuel Ssinabilya, der en avansert blanding av landskapsstrategi og planlegging implementeres for å gjenskape våtmark i Uganda. På den måten frigjøres tilgang på sjøfront for eksisterende uformelle bosetninger. 

Undervurdert øvelse

En tredje lykkelig tendens er en større andel transformasjonsoppgaver og poenget er åpenbart: 80 % av de byggene som står oppreist i 2050 er allerede oppført i dag. Derfor, om ambisjonen er å dytte verden i riktig retning, er vår oppgave å foreta kloke transformasjoner av eksisterende bygninger. Gode intensjoner er vist i Transformasjon og Utvidelse av Løvenvold Kino i Ålesund av Terje EIdsvik, der målet er å gjenskape og rendyrke en kinotypologi som er i ferd med å forsvinne. I prosjektet The Chiefs Community viser John-Rowe Luna hvordan renovasjon av salgsbodene i Storgate 36 i Oslo kan gi en ny kulinarisk bygningshybrid på gateplan. Hovedintensjonen er i hovedsak å tilføre minst mulig til en eksisterende bygning for å blåse nytt liv i gateplan. Det å få til mye av nesten ingenting er en undervurdert øvelse i et land som drukner i velstand.

Nær en kjerne

Det er flere lekser i ydmykhet i årets kull. Drøfn Sjømatmagasin på Island, av Sveinn B. Thorarinsson, er et godt eksempel på et transformasjonsprosjekt fra et verft til en mathall, som evner å balansere mellom det å bevare og det å tilføre. Der er ingen tilbakeholdenhet i prosjektet, allikevel finnes en sublim ekvilibrisme. For nettopp det å vite når nok er nok er vanskelig. Å være modig nok til å gjøre ting enkelt er enda mer vanskelig. For i vår verden har vi en oppfattelse om at alt må vokse. Vekst er en selvfølge og en forutsetning for lykke, og en god øvelse er derfor å oppsøke det enkle, være nær en kjerne. Et annet aspekt det gis fokus på gjennom dette prosjektet er kunnskap om håndverkstradisjoner. Denne kunnskap er ikke bare noe som eksisterer av seg selv, det er en kunnskap som krever vedlikehold og videreformidling. Veloverveid oppmerksomhet overfor detaljer fordrer disiplin og objektivitet og det innebærer at man innordner seg en standard som forbyr påfunn. Prosjektet  Drøfn Sjømatmagasin klarer å omfavne byggeskikkens bredde i all sin enkelhet, holdbarhet og solide håndverk.

No nonsense

Det sies at “utropstegn er krykker for dårlige ord” og det kan være frustrerende å lese mange av diplomprogrammene. Det er spesielt de subjektive, opplevelsesbaserte prosjektene som innehar et ullent språkbruk. Det beskrives og oppleves om hverandre. Ambisjoner er blandet med opplevelser og konklusjoner med følelser. Subjektive opplevelsesprosjekter burde forplikte til en annen aktsomhet for språk. Programmene burde ha blitt lest med et kirurgisk, no nonsense blikk som ikke unnviker kravet om saklig redigering, både fra studenter og veiledere. Det er en god øvelse å utvikle et personlig, men presist dagligspråk for arkitektur. Slik vil studentenes komplekse og til tider subjektive idéverdenen, blir mer forståelig og allment tilgjengelig.

Godhetsregime

Mellom slagene har Muhammed Ali blant annet uttalt at ”Service to others is the rent you pay for your room here on earth”. Der er lite poesi eller romantikk i denne uttalelsen, og det er det heller ikke i diplomprosjektene. Viljen om å gjøre noe som er ”bra” er også i høysetet hos alle kandidatene. Det finnes en vilje til å gi et bidrag til fellesskapet med tilsynelatende fravær av ego og med store mengder raushet. Det er fint å studere. Men i dette godhetsregime er det noe som savnes.  Det savnes originalitet og innovasjon. Det savnes andre format eller rammeverk for arkitekturdiskusjonen. De fleste prosjektene preges av å safe og mange er i overkant politisk korrekte. Diplomprosessene er OL i galskap uansett hvilket program man sverger til, men her er det nettopp galskap som savnes. Prosjektene synes å være gjennomkontrollerte. Det er lite originalitet og det er få eksperimenter. Er dette prisen man må betale for et godt håndverk av vanlig arkitektur? Den spanske kunstneren Goya blåste innimellom ut lyset på atelieret sitt mens han malte for å utfordre sine egne vaner i forhold til paletten sin. Det er en fin historie, for fravær av kontroll er en viktig øvelse: Kontroll på alle nivåer er essensielt i vårt samfunn og det å å være ute av kontroll får alltid en diagnose.

Dette er en modus operandi som burde dyrkes og kultiveres på AHO. For om ikke her, hvor?

Diplomprosjektet «Re-claiming Luziras Waterfront» av Emmanuel Ssinabilya, viser strategier for å gjenskape våtmark i Uganda.