Arkitektnytt

Morgenbladets kulturredaktør Lena Lindgren valgte selv ut jurymedlemmene representert ved president i NAL Jannike Hovland, redaktør i Arkitektur N Ingrid Helsing Almaas, Dr.ing. Mari lending, sivilarkitekt og seniorkurator i arkitektur ved Nasjonalmuseet Ulf Grønvold, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Stavanger og arkitekturkritiker i Stavanger Aftenblad Hild Sørby og førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Mari Hvattum.

Begrepet etterkrigstid er interessant, og et relevant kriterium for kanonisering. Mange vil hevde at etterkrigstiden opphører rundt 1980, med Høyrebølgen og Willoch-regjeringen og den nye oljetidens endelige gjennombrudd. Norge var gjennom tre tiår gjenreist med nye moderne boliger, grendehus, skoler og barnehager. Under de påfølgende 80-årene fikk vi flere kulturhus, bibliotek, konsertsaler og teater realisert enn noen gang. Økonomien var god, etterkrigsprosjektet fullført, og oljepengene strømmet inn.

Den aktuelle listen representerer hovedsakelig symbol og objektbasert arkitektur. Ikke et eneste planprosjekt har blitt viet plass. Burde ikke en feiring av norsk etterkrigsarkitektur romme den nye planleggingen? Som tross alt må sies å være den mest dominerende og karakteristiske premissleverandør for etterkrigsarkitekturen? Jeg tenker på gjenreisningen av Nord-Norge, fremveksten av drabantbyene eller T-baneutbyggingen i Oslo. Kanskje til og med Lambertseter, som er Hovlands eget barndomshjem?

Juryen har fått kritikk for ikke å ha innlemmet noen prosjekter av norske kvinnelige arkitekter på listen. Det kunne vært unngått dersom juryen hadde vedkjent seg en juryavgjørelse i 1966, hvor Turid Haaland vant førsteprisen i Ål kommunes konkurranse om nye hyttetyper. Lund og Slaatto, som også var med i konkurransen, fikk en 2. plass. Begge hyttene ble satt i produksjon, men av en eller annen grunn valgte juryen Lund og Slaatto sitt prosjekt fremfor Turid Haaland sitt vinnerprosjekt.

Juryen hevder at arkitektoniske prosjekter helt frem til 2006 også kan defineres som etterkrigsprosjekter. Etter mitt syn er det helt misforstått. I juryens begrunnelse heter det blant annet: «Carl-Viggo Hølmebakks Sohlbergplassen er et vakkert og nyskapende eksempel på norsk samtidsarkitektur.» Det er sikkert og visst et vakkert prosjekt, men det reflekterer samtiden og fremstår ikke som noe som er knyttet til etterkrigstiden. Det samme gjelder Jensen & Skodvin sin kirke på Mortensrud. Videre er det også underlig å ta med Rådhuset i Oslo på den aktuelle listen. Rådhuset i Oslo ble påbegynt i 1931 og ble ferdigstilt i 1950.  På den måten er prosjektet snarere et modernistisk prosjekt fra mellomkrigstiden.

Om juryen kun har hatt vakker byggekunst som kriterier for utvelgelsen, forklarer listen seg selv. Etter mitt syn blir listen et personlig prosjekt snarere enn å reflektere selve essensen i oppgaven, nemlig å finne de 12 viktigste prosjektene i norsk etterkrigstid. Juryen blander begrepene «etterkrigstid» og «samtid» og finner ikke ut av forskjellen. Ved at juryen selv utelater arkitektur fra hele 80-tallet, bekrefter det at de innser at skillet går ved dette tiåret. Spørsmålet er fortsatt ubesvart, så hvor er etterkrigstidens kanoner?

En verdig kvinnelig kandidat til Morgenbladets kanon kunne for eksempel ha vært Turid Haaland, med hyttesystemet Bete/Beitski fra 1966. Ill.: Arkitekten.