Arkitektnytt

 I høst har vi sett et opprør blant arkitektstudentene på Gløshaugen. Det har tatt form av både sterkt kritiske artikler i studenttidsskriftet A, signerte opprop og allmøter. Men sitatet over er faktisk ikke fra denne runden av protester. Det er hentet fra Nina Berres doktoravhandling og beskriver situasjonen på arkitektlinja i Trondheim for ganske nøyaktig 50 år siden.

 Kampene og ordbruken var langt hardere den gangen og skapte et traume som både de involverte og skolen som institusjon fortsatt husker. Men ankepunktene mot skolens ledelse da og nå er nærmest identiske. Studentene etterlyser medvirkning i ansettelser og programmering av kurs, de ønsker seg kurs-tematikk som de oppfatter som relevant, og de ønsker seg bedre samarbeid om undervisningen mellom institutter. De ønsker – rimelig nok – en skole som kan utdanne dem til den typen arkitekter som de ønsker å være.
 

Det er likevel noen vesentlige forskjeller på opprørene da og nå. På 1960-tallet var det den klassiske prosjekteringen, med professor Herman Krag i spissen, som ble skyteskive for protestene. Den gangen ble «Krag-skolen» utfordret av studenter og lærere i den eksperimentelle og internasjonalt orienterte fløyen rundt Arne Korsmo. Studentene ville jobbe samfunnsmessig og kritisk, de ville eksperimentere med egne læringsformer og etablerte egne studioer utenfor skolen.
 

Krag, derimot, stod som representant for en tradisjon som ble ansett som utdatert. Krag bedrev undervisning tett opp mot kontorpraksis, og han tegnet en rekke bygg i trondheimsregionen parallelt med undervisningen. Han «tvang», ifølge Berres avhandling, studentene til å sitte sammen med ham «i timesvis og fabulere over forskjellige løsninger». 

 Den kritiske forståelsen av Krag var tydelig formet av tidsånden. 1968 og den store politiske vekkelsen var på trappene, Archigram og andre avantgardister hadde åpnet opp for film, lyd og tegneserier som arkitekturmedier. Studentene ønsket en utvidelse av arkitektrollen. I denne konteksten fremstod Krags klassiske arkitekturprosjektering i en mester-svenn-tradisjon som både apolitisk og irrelevant.
 

I dag fremstår situasjonen annerledes. «Den utvidete arkitektrollen» er på mange måter blitt hverdag på NTNU, og nå beskriver studentene hvordan et fokus på teknologisk forskning, «en ensrettet kultur med fokus på eksperimentelle læringsmetoder» og «ukritisk fullskalabygging» har skjøvet ut de klassiske prosjekteringsfagene. Selv om studentene ikke uttrykker at dette utvidete fokuset i seg selv er galt, sier de eksplisitt at skolen ikke gir dem den ballasten de trenger som utøvende, tegnende arkitekter. De ønsker seg flere utøvende arkitekter som lærere, og flere praksisnære prosjekteringskurs. På mange måter etterlyses idealene fra Krag-skolen. 
 

 Arkitektrollen og studentenes behov og ønsker skifter i takt med samfunnsutviklingen. Det er interessant å observere at studentene føler på de samme manglene ved undervisningen som sine forgjengere. Samtidig peker nå den faglige selvforståelsen muligens i en annen retning. Ikke mot en utvidelse av fagets grenser, men inn mot en faglig kjerne og en mer håndverksbasert, prosjekterende arkitektrolle. Studenter værer ofte tidsånden før resten av bransjen, og derfor er dette signaler det kan være verdt å merke seg.