Arkitektnytt

Det skulle jo bare mangle. Man vil jo føle seg nyttig og gjøre et anstendig arbeid. Og slett ikke alt her i livet kan omsettes i kroner og øre.

 Men ikke alle har systematisert gratisarbeidet som en selvfølgelig del av profesjonshverdagen – og laugstradisjonene – slik vi har i vår bransje. Vi indoktrineres allerede fra studietiden i at nattarbeid og døgning er en forutsetning for et virkelig godt prosjekt, og holdningen blir i mange tilfeller overført
til yrkeslivet.
 

For litt siden publiserte vi på arkitektnytt.no en kommentar om Helsinki Guggenheim og de løst antatt 430 000 timene med ubetalt arkitektarbeid som var gått med til den kontroversielle konkurransen. NAL kom raskt på banen i kommentarfeltet, og konkurranselederne Gisle Nataas og Per Rygh hevdet at det nedlagte arbeidet på ingen måte var forgjeves. Tvert imot, mente de, vil arkitektene få betalt i form av «stor glede og faglig utbytte.»
 

Og nettopp disse to punktene er symptomatiske. Vi ser på åpne konkurranser og annen egeninnsats som verdifull egenutvikling og en mulighet til å skape arkitektonisk kvalitet av ypperste klasse.
Og det gir oss stor glede. Dessuten er de åpne konkurransene en siste skanse i en demokratisk fagutøvelse under press, der alle fortsatt kan være med på en faglig idédugnad i jakten på det aller beste prosjektet. Uten at umulige prekvalifiseringskrav og eksklusive invitasjoner utelukker noen. Både etablerte og nystartede får et faglig frirom der man kaster ut gode ideer i fri arkitektonisk meningsutveksling. Det handler vel om kjærlighet til faget.
 

 Men det er klart at det koster å konkurrere, enten det er eieren som betaler ut lønnstimer i cash eller den utenlandske praktikanten som betaler i form av kveldstimer. Derfor har de åpne konkurransene alltid vært omdiskutert. Jeg kom nylig over en artikkel i tidsskriftet PLAN fra 1936, der forfatterne ristet på hodet over det «hasardiøse lotteri» der «150 mann sitter og tegner dag og natt i uker for hver konkurranse,» og konkluderer med at det er «nyttig som trening, moro å holde på med, men stort sett betyr det en uhyre sløsing med arbeidskraft.» De var altså enige i både gledes- og utviklingsaspektet til Rygh og Nataas. Men PLAN-gjengen ville nok ikke vært enige med NAL når sistnevnte skriver at det «neppe er slik at de ressurser som her er nedlagt med noe sannsynlighet ville kunne allokeres over på forskning eller annen samfunnsgavnlig innsats.»
 

Mange av intervjuobjektene i denne utgaven av Arkitektnytt er heller ikke enige i dette. Tvert i mot sier flere at de alltid veier konkurransetimene opp mot mulig ekstrainnsats i andre prosjekter. En av disse er Cathrine Vigander fra Element, som i en artikkel i Morgenbladet i sommer fortalte at kontoret la inn 20 prosent ubetalt egeninnsats i det mye omtalte Dælenenggata 36. Samtidig hevdet Infill, utvikler for prosjektet, at god kvalitet ikke koster noe ekstra. Men det gjorde den jo vitterlig. Det var bare det at arkitekten var villig til å ta regningen selv, for å få gjennomført den kvaliteten de ønsket. Av kjærlighet til faget.
 

Og her er vi ved gratisarbeidets bakside. Uansett hvor mye glede og faglig utbytte vi får, mister innsatsen uskylden når andre i bransjen tjener på gratisarbeidet vårt. Hvorfor skal arkitektene sponse byggherrer og utviklere med ufakturert kvalitet? Hvordan forsvarer vi at vi gir Guggenheim en voldsom markedsføringsgevinst, når de bevisst bruker arkitektkonkurransen til å bygge legitimitet for et prosjekt som er dårlig forankret både politisk og i opinionen?
 

Og hvordan har konkurranseinstitusjonen blitt så systematisert at man må velge «enten konkurranser eller egeninnsats»? Som om gratisarbeidet uansett er en konstant man ikke slipper unna?
 

Det tar seg jo litt dårlig ut å predike nøkternhet eller sågar gnienhet når julen står for døren. Men ute i byggebransjen står kjærligheten til faget i fare for å gjøre oss til naive brikker i et økonomisk spill der andre tar seg godt betalt og tjener på den laugsvedtatte entusiasmen vår. Og spørsmålet er om ikke gratisarbeidet i lengden bidrar til å devaluere faget, heller enn å styrke det. Og den tanken kan vi jo plukke opp igjen når januar kommer.

God jul så lenge.

Martin Braathen, redaktør