Arkitektnytt

Uttrykket skriver seg fra Bibelen og Daniels bok, der overnaturlig håndskrift på en slottsvegg forutsier undergangen til kong Belassar og med ham hele det babylonske rike.

Om det er denne malisiøse historiske koblingen mellom bokstaver og bygningselementer som har gitt arkitektene en nedarvet angst for det skrevne ord, er vanskelig å stadfeste. Men sikkert synes det i alle fall at den norske arkitektstanden, for all sikkerhets skyld, har ivret etter å holde de to disiplinene nøye skilt fra hverandre.

Det finnes hederlige unntak, men arbeidet med denne utgaven av bladet har ikke bare bekreftet mistanken, uten snarere forsterket den: Substansen og kontinuiteten i den norske arkitekturtradisjonen, slik vi kjenner den fra de siste 120 årene, har ikke noe adekvat tekstlig tilsvar.

Er det så vanskelig å skrive om hus? Må egentlig en bygning fundamenteres på ord? Og har talespråket en forrang over skrift som ledsager til romlig design? Hele bladet du nå holder i hånden, er et forsøk på å forstå disse forholdene, så jeg skal ikke forskuttere noen svar her. Og vil heller benytte anledningen til å dele noen språkminner fra egen skolering. En klassisk AHO-anekdote fra et par år tilbake fortalte om hvordan en student på Arkitekthøyskolen i København tekstet alle plansjene sine med utdrag av det gamle testamentet – på latin – uten at noen tok notis av det. Det overrasket meg ikke.

Ikke minst ettersom jeg på det tidspunkt hadde opplevd min sterkeste AHO-språklige opplevelse, nemlig det retoriske klimaet i Per Olaf Fjelds Bygg 3. Dette kurset er jo viden kjent for å fostre skolens mest sofistikerte arkitektur, så det er ingen tvil om språkets operative kvaliteter i den arkitekt-interne prosessen. Men møtet mellom et utenforstående sensorat og en omtåket student som kom rett fra salen med et hus uten dører og vinduer ?og hodet fullt av Bygg 3-lingua, var gjerne en besnærende affære av kontinuerlige og fundamentale misforståelser straks verket skulle presenteres og forklares.

Dette leder meg til å tenke at språket i den skapende arkitektens munn ofte ikke har noe med kommunikasjon å gjøre, men utgjør et operativt verktøy til bruk for seg selv og en liten krets av likesinnede, der all verdi av ordene kan måles i det språklig sett stumme ferdige prosjektet. Mens ønsket om å uttrykke seg forståelig, selv til andre arkitekter, er fullstendig underordnet.

Siden funksjonell og inderlig arkitektur ofte er resultatet av prosessen, er det ikke meningen å rakke ned på denne måten å bruke språk på. Men jeg skulle ønske at den ble supplert med en form for retorikk til utvortes bruk. Og grunnen til det ser jeg hver gang jeg kikker ut av vinduet. For de utsøkte ideene og sinnrike byggene fra Bygg 3 glimrer med sitt fravær i dagens bygde norske virkelighet.

Det er synd. Men jeg tror at mange folk gjerne vil forstå hva de bygger før de tømmer sparegrisen og ringer finsnekkeren. Og i denne prosessen er evnen til språklig fremstilling et uvurderlig hjelpemiddel.
Gaute Brochmann
Redaktør