Leder 11/12: Byggherren
Noe av det aller mest enerverende med å studere ved Arkitekthøgskolen i Oslo, var å erfare hvordan et overveldende flertall av norske arkitekter og arkitektstudenter så seg selv nesten utelukkende som formgivere.
For meg var og er den holdningen ensbetydende med å redusere fagfeltet til det aller minste det kan være. For hva avgjør kvaliteten til en bygning? Hvor den er plassert. Hvem som bruker den. Hva de bruker den til – Og hvordan den er utformet. I dag er de tre første punktene byggherrens domene. I tillegg til å samarbeide med arkitekten om det fjerde. Fordi det er det som er arkitektens rolle, fikk jeg høre. Men jeg fikk aldri noen forklaring på hvorfor. I stedet lærte jeg at mange arkitekter bruker mye tid på å klage. Klage på manglende politisk styring. Klage på byråkratiets håndheving av planverket. Og ikke minst: Klage på kapitalkreftene og byggherrene.
For meg forblir dette en gåte. Først å frasi seg ansvaret, deretter sutre over valgene til dem som sitter med beslutningsmyndigheten vi takker nei til. Det betyr jo bare at arkitektfaglig kompetanse trengs på politisk nivå. At det trengs i det offentlige. Og ikke minst hos byggherrene. Og dette nummeret av Arkitektnytt er derfor viet sistnevnte.
Fordi jeg mener byggherrerollen er selve nøkkelfunksjonen for å skape god arkitektur i 2012. Jeg kan ikke påstå at norske arkitekter flest ser med misbilligelse på utbyggerstanden. Men jeg vet at det er svært få arkitektutdannede som jobber på den siden av bordet. I enkeltprosjekter ser man utmerkede samarbeid – med ditto resultater – men det kan knapt kalles normen. Og ansvaret for dét hviler like mye hos oss arkitekter som noen andre. I dagens politiske klima er det å slåss mot private utbyggere og en markedsstyrt bransje som å gå i klinsj med tyngdekraften. Det er nobelt å prøve, men de arkitektoniske resultatene blir lite konstruktive.
Det å ønske et annet politisk og økonomisk system er legitimt, men for å oppnå det, må man inn i politikken og endre ting derfra – systemet vi har i dag er valgt av folket. Og jeg anser arkitektfaget som så viktig at vi ikke kan protestere mot den rådende samfunnsorden ved å spille oss selv utover sidelinjen. Derfor er det viktigste vi kan gjøre å forstå og respektere byggherrerollen. Og – mener jeg – i siste innstans gjøre den til vår egen.