Arkitektnytt

Basert på opplevelsen av å studere ved AHO og senere arbeide som arkitekt og journalist, vil jeg påstå at mange arkitekter har en påfallende idealistisk holdning til sitt eget virke. Med «idealistisk» mener jeg her at de strengt praktiske sidene ved faget som det konstruksjonstekniske og økonomiske ikke nødvendigvis er hovedinteressen. Mens det å utfordre konvensjonene som formgiver, men også politisk og sosialt, er en sterkere faktor for yrkesvalget.

Det kan være at mange av dere ser denne observasjonen som helt selvfølgelig. Det interessante er dermed at mens mange arkitekter har klare meninger om hva som er viktig og betydningsfullt i vårt fagfelt, er de aller fleste låst til en arbeidssituasjon der det pragmatiske fullstendig overskygger det visjonære.

Det er mange grunner til dette. Det å arbeide innenfor det normale rammeverket med lydighet og samarbeid med byggherrer, myndigheter, økonomiske realiteter og gjeldene lover jo er det som gir oss mulighet til å realisere bygninger – og å leve av det. Og hva er i det hele tatt alternativet?

Nettopp dette var spørsmålet vi stilte oss da vi begynte arbeidet med denne utgaven av Arkitektnytt. Hva er alternativet? Finnes det i dagens Norge noe man kan kalle En Annen Arkitektur? Der interesser og idealer realiseres fristilt fra norm og bransjekrav?

Til å begynne med visste vi ikke engang hva vi så etter. I et kriserammet Europa har arkitektene inntatt nye roller ved å fasilitere tilstelninger og finne ny bruk av offentlige rom. Eller engasjere seg i sosiale boligbygging ved å utfordre og endre systemer mer enn å tegne hus. Men etter at Fantastic Norway parkerte campingvognen, hva finnes det av slike bevegelser i rike Norge?

Svaret viste seg at mens de europeiske tendensene var fraværende, er den alternative bevegelsen med lengst levetid i Norge fortsatt den mest vitale. En bevegelse som er sterkt knyttet til økologi og natur. Der de som bor og bygger på siden av det etablerte gjør dette med et eksplisitt ønske om et grønnere liv.

For å ha en opposisjon, må man ha noe å opponere mot. I et rikt sosialdemokrati kan det være mangelvare. Nå er imidlertid tekniske forskrifter i ferd med å strengt formalisere forholdet mellom bærekraft og arkitektur. Der mange mener at passivhuset tross sine globalklimatiske fordeler ikke bringer beboeren nærmere naturen.

Vårt arbeidet med bladet viste at det ikke finnes omfattende motbevegelser i norsk arkitektur i dag. Samtidig eksisterer det helt opplagt en mørkegrønn kime til en alternativ arkitektur. Der dagens standardisering av forholdet mellom bygg og natur er akkurat den gjødselen som skal til for at den spirer og slår ut i full blomst.