Arkitektnytt

Vi var innom positive temaer, som en ny studentgenerasjon som rydder seg plass både i undervisningen og ute i byen. Vi snakket om vanskelige ting, som en byutvikling arkitektene mener er i ferd med å komme ut av kontroll. Og om hvorfor det er så få nyetableringer i Trondheim.

Et fellestrekk som gikk igjen, var oppfatningen av at bransjen i Trondheim preges av tett dialog, kollegialitet og forhandling – på godt og vondt. Trondheimsmiljøet beskrives som kompakt, og det lønner seg å kjenne andre aktører, kommuneadministrasjon og politikere for å få ting til, enten man har faglige eller økonomiske ambisjoner. Denne beskrivelsen kunne sikkert passet i de fleste kommuner i landet. Det særegne i Trondheim er at det virker som om miljøet har en operativ modell for konsensus: Konflikter erstattes av samspill og forhandlinger, aktørene har gjensidig respekt og er alltid villige til å «gi og ta». Kommunen, på sin side, er ja-modus og bruker denne forhandlingsmodellen til å realisere prosjekter.

Det er liten tvil om at mange av våre kilder oppfatter Trondheimsmodellen som både effektiv og preget av en konstruktiv tillit. Andre, derimot, peker på en bakside: Byen mangler tydelige faglige fronter og spisset debatt, og den blir i stor grad preget av etablerte allianser. Arkitekter som sitter i komfortable posisjoner, ønsker ikke å kritisere verken kremmeraktige entreprenører eller visjonsløse utviklere, og offentlig kritikk av prosjekter er nærmest fraværende. Dette blir spesielt synlig når prosjekter laget av arkitekter utenfra, blir skyteskiver for innestengt frustrasjon og nærmest har monopol på å bli kritisert i Adresseavisens spalter. Det er vanskelig å se for seg at bygg av lokale arkitekter skulle få gjennomgå like mye som for eksempel Space Groups hotell på Brattøra.

Og dét er ikke bare fordi man er forsiktig med å kritisere gode kolleger i andedammen. En annen ting er en slags arkitektonisk «småmannsgalskap» som ser ut til å gjennomsyre deler av bransjen. Den moderne arkitekturbyen Trondheim kjennetegnes av en stor mengde med bygg som ikke stikker seg ut. I noen tilfeller er den arkitektoniske beskjedenheten begrunnet faglig, gjennom en bevisst stillferdig tilnærming til oppgaven. Men den viser seg også i prosjekter som ikke har arkitektoniske ambisjoner utover å oppfylle reguleringen, og knapt nok det. Kanskje er det nettopp fordi bygninger er blitt til i gode allianser der alle «gir og tar», at det er langt mellom de markante prosjektene, de som formalt og kvalitativt er strukket litt lenger.

Uansett om hyggen er en tvangstrøye eller en oppskrift på faglige kompromisser, så kommer den også til syne i en ny og ektefølt optimisme i byen. For en gammel Trondheimsbeboer føles det som en frisk vind blåser gjennom de brede gatene. Midtbyen revitaliseres og unge tverrfaglige fellesskap med røtter i NTNUs teknologimiljøer er i ferd med å innta byen og reversere hjerneflukten av uteksaminerte arkitekter og ingeniører.

Og NTNU har de siste årene fostret en ny generasjon selvsikre studenter som ønsker å jobbe på nye måter og delta aktivt i å forme byen. Kommunen har bidratt til å gi dem spillerom. Denne nye energien kan bli kjærkommen – også for den etablerte bransjen. Det må antakelig mer til enn god kollegialitet, enten den bunner i raushet eller konfliktskyhet, for å opprettholde et trivelig Trondheim.