Arkitektnytt

Folk skal kunne komme for å jobbe, shoppe, bruke kulturtilbudet eller møte medborgere, ta en kopp kaffe og ha det hyggelig. Det skal være inviterende og inkluderende. Et sentrum, enten det er i en småby eller i en storby, skal gjøre det enkelt for mennesker å møte hverandre på tvers av klasse, økonomi, kultur og geografisk tilhørighet.

Sentrum skal bringe befolkningen ut av isolerte hverdagssituasjoner og inn i fellesskapet. Det skal kunne brukes til feiringer og til politisk deltakelse, i liten og stor skala. Det skal være rom for subkultur og populærkultur, det skal kunne håndtere lykke og sorg, verdiskapning og kriminalitet, fattig og rik. Sentrum skal være en samling av ytterpunkter. Både økonomisk, kulturelt og politisk.
 

Men beslutningene som er tatt i store og små byer de siste årene, ser ut til å ville tilrettelegge sentrum for et ensartet middelklasseliv. Utbygging av havnefronter, luksuriøs boligutbygging på indrefilettomter langs havna i fjordbyer som Oslo, Larvik, Bergen og Sandefjord, taler et tydelig språk.
 

I 2003 flyttet den frie scenekunsten ut av lokalene på Aker brygge og dermed ut av sentrum. Black Box fikk sitt eget teaterhus på Dælenenga, en femten minutters sykkeltur fra Rådhuset, og sentrum ble et ukonvensjonelt kulturtilbud fattigere.
 

I årene etterpå har Oslo fått Barcode, Tjuvholmen og planene for Bispevika og Filipstad. Fjordbyen skal trekke til seg attraktiv arbeidskraft, de kapitalsterke og velutdannete. Slik skal Oslo konkurrere med andre byer i Nord-Europa om den profittskapende middelklassen, TYPene, The Young Professionals. Grünerløkka ligger der ferdig gentrifisert som fornøyelsespark. På strandpromenaden utenfor Havnelageret kan de gå søndagstur, i trygg avstand fra horestrøket. Eller de kan stoppe på Tjuvholmen, for landets dyreste sushi.
 

Joda, sushien er god. Og lufta er for alle. Operataket og badeplassen på tjuvholmtuppen gir tilbake til byen i fullt monn. Men Fjordbyen slik den ligger der i all sin prakt, er likevel en politisk handling. Det er symbolpolitikk. Her er det ikke ryddet plass til sosialt prisete utleieboliger som koster kommunen penger. Lite tyder på at det blir mulig for byens mindre bemidlete utelivs- og musikkscene å lirke seg inn i Fjordbyens natteliv. Til det er tomtene altfor mye verdt. De nye, saltvannsluktende terrassene skal ikke befolkes av stuepersonalet på The Thief eller de unge natteranglerne fra byens subkultur.
 

Det sier noe om hvem vi lager bykjernen for, hvem vi trykker ekstra hardt i hånda når vi står og ønsker velkommen. Kan hende sier det også noe om hva slags bykjerne vi får, og hvor mye solid, bærekraftig sentrumsliv det blir der.
 

På en konferanse på Universitetet i Michigan i mars 2010 holdt urbanist og geograf Edward Soja foredrag om by-spredning (det er tilgjengelig på Youtube, red.anm.). I debatten ba han dagens urbanister om å engasjere seg i uformelle politiske nettverk og grasrotbevegelser for å jobbe og bruke egenskapene sine der. Deretter, sa han, selveste Soja, med adresse til arkitekter som interesserer seg for sentrale strøk:

«Vær bevisste på at design og arkitektur i by, både i stor og liten skala, i seg selv kan skape og forsterke urettferdighet, være seg maskulin dominans, klassedominans eller fattigdom.» 

Soja er en klok mann. 

Cecilie Klem, konstituert redaktør