Arkitektnytt

Notatet var også tilsynelatende utarbeidet uten at kulturhistoriske perspektiver i det hele tatt var vurdert. I den påfølgende diskusjonen har det blitt hevdet at arkitektene på sin side er tilsvarende enøyde og ikke forstår sikkerhetsmessige hensyn og praktiske utfordringer knyttet til eventuelt gjenbruk.

Jeg tror det er helt feil. Arkitekter kjenner disse problemene så godt at den eneste feilen de begår, er at de glemmer å poengtere det opplagte. Alle som har arbeidet som prosjekterende arkitekt, vet jo at det nettopp er denne typen problemløsning som er selve kjernen i vår hverdag. Nemlig jobben det er å overtale byggherrer, konsulenter og ingeniører om at alle tekniske og praktiske hensyn kan ivaretas nettopp uten at de arkitektoniske kvalitetene forvitrer.

Jeg skal ikke bruke denne teksten til å fremføre høyblokkas høysang, de fleste av dere kan den utenat allerede. I stedet vil jeg benytte anledningen til å rette oppmerksomheten mot den underliggende mekanismen i resonnementet:
 
Arkitektur handler om forsvare arkitektonisk kvalitet. Hvor vondt det enn kan være å innrømme det: Verden kunne blitt tenkt, tegnet og bygget av ingeniører. Da hadde fungert. Men ikke blitt særlig bra.
Poenget her er at alle arkitektprosjekter i sin natur er verneprosjekter; det å beskytte gode løsninger er i svært mange tilfeller langt mer krevende enn å klekke dem ut i fred og ro ved tegnebordet. Jobben består like mye i å sikre kvalitet som å generere kvalitet. Hvis det i det hele tatt er noen forskjell, da sikringen i seg selv krever nye, kreative intervensjoner.

Det interessante ved å påpeke det grunnleggende slektskapet mellom vernearbeid og tradisjonell prosjektering, er at det for meg fremstår som om koblingen for mange arkitekter er ganske fremmed. Som om den kreative handlingen er begrenset til det å skape noe nytt ut av ingen ting. Om jeg skal destillere grunnholdningen fra min tid på AHO i en setning, må det være at arkitektens altoverskyggende oppgave er å designe objekter.

Etter å ha arbeidet meg gjennom en utgave om vern, tror jeg ikke bare at det er på høy tid at denne forståelsen utfordres. Men at det allerede har skjedd, og at en retningsendring pågår mens du leser dette. Det har med miljøvern å gjøre. Bærekraft i det å bevare. Men like mye en nyvåknet bevissthet om kvaliteten i det eksisterende. Om interessen av å gå i dialog med vår egen arv og tradisjon. Forståelsen av det å skape god arkitektur og sikre gode bygde omgivelser handler om å avdekke, gjenskape, fortolke, bevare og restaurere.

Vern er ikke vern. Det er arkitektur.