Arkitektnytt

Gjennom 30 år har skolen forsøkt å være en motstemme til de to andre arkitektskolene i landet og utdannet arkitekter basert på det man har ment har vært et fundamentalt annerledes grunnlag. BAS var jo en skole født ut av opposisjon, på mange måter uatskillelig fra dens grunnlegger, Svein Hatløy, som gikk bort for ett år siden.
 

Hatløys karriere som arkitekt og ideolog var også drevet av en form for konstant opposisjon. Mot Oslo-dominans og det han så som innlandsarkitekturens hegemoni over kystarkitekturen, mot dogmatisk vitenskap og den polytekniske skolemodellen, mot generisk modernisme og venstreradikalisme, mot sosialdemokratiets middelmådighet og de fleste former for etablert, norsk arkitekturkanon.
 

 På mange måter ble BAS startet allerede under det Hatløy kalte «symposier», som han gjennomførte fra slutten av 60-tallet. Disse var en form for eksentriske, utendørs workshoper, hvor arkitekter og meteorologer møttes for å kartlegge og fortolke landskapet. Den NTH-utdannede Hatløy hadde søkt seg til kunstakademiet i Warszawa for å lære arkitekturfaget på ny, utenfor den polytekniske
tradisjonen som han mistrodde så sterkt.

På samme måte skulle nå norske arkitekter «avlære» det som Hatløy mente var begrensende tenkemåter som de hadde fått med seg under utdanningen. Gjennom symposiene skulle de lære nye tilnærminger til å forstå stedet, klimaet og de subjektene som skulle bruke arkitekturen.
 

 Det var noe gjennomgripende radikalt over Hatløys ambisjon med denne kombinerte lærings- og renselsesprosessen, og ikke minst i hans holdning til hvordan man skulle studere og utøve arkitektur. Det fantes én riktig vei, og mange gale.
 

 Som et barn av sin tid, av Beat-poesi og Zen-filosofi, var det også noe mystisk og iblant vekkelsesaktig i Hatløys ideologi. De som møtte ham, enten det var studenter eller andre (som meg, som har dybdeintervjuet ham i arkitekturhistorisk øyemed), kunne støte på Hatløy i rollen som mesteren som belærte sine svenner. Med til dels uutgrunnelige og forkynnende utsagn og postulater ønsket han at vi skulle oppfatte verden gjennom nye øyne. Han ville lære arkitekten «å se», og lære dem å vise frem, eller avduke, denne verden for de andre, de som «ønsket å se». Arkitekten kunne, med riktig trening, lære seg å frigjøre menneskene der ute, og med Åpen Form gjøre dem til skapende og medlevende individer.
 

Denne rollen tok Hatløy med seg inn i BAS når skolen – overraskende for mange – plutselig var et faktum i 1986. For det var ikke sånn at ideen om en arkitektskole basert på kystkulturen, var noe som dukket opp gjennom Hatløy og bergensmiljøet alene. Robert Esdaile hadde for eksempel gjennom flere år reist kysten rundt for å legge grunnlag for en skole basert på norsk kystkultur. I Tromsø var det et miljø som ønsket å opprette en arkitektskole rett før BAS åpna i 1986. Noen beskrev opprettelsen av BAS derfor rett og slett som et «kupp».
 

 Kupp er vel neppe et skjellsord for en skole som har måtte kjempe for aksept fra både utdanningsmyndigheter og fagmiljøer, inklusive NAL. BAS har vært en rebell, en utsider fra oppstarten av, og tviholdt lenge også på denne rollen. De kalte tross alt boka om seg selv for «BAS-alternativet». I dette nummeret skriver arkitekt Joakim Skajaa, selv utdannet og ansatt ved BAS, en hilsen til skolen i anledning både jubileet og Hatløys ettårs dødsdag. «Skulen si utfordring er å vere relevant utan å vere lik dei andre. Det einsformige og standardiserte ser vi ikkje berre i samfunnet rundt oss, men og på arkitektskular og arkitektkontor,» skriver han. Slik viderefører han Hatløys visjon om en skole som først og fremst er definert gjennom sin annerledeshet.
 

 Svein Hatløy var uten tvil en av landets store fagideologer i etterkrigstiden. Han klarte opp gjennom årene å utfordre og rokke ved en del vedtatte sannheter og hegemonier i et tidvis sneversynt norsk arkitektmiljø. Og pedagogikken på BAS har også påvirket utdanningen ved de andre skolene gjennom blant annet innføring av 1:1-skissering, nye kartleggingsmetoder og byromsbaserte workshoper. Likevel var det på mange måter et svært personlig prosjekt som drev Hatløy. Slik det også var et svært personlig utvalg av kjepphester han red.
 

 Selv om man vil holde på nerven som en frittenkende og litt rebelsk skole i de neste 30 årene, er det et spørsmål om BAS lenger kan definere sin annerledeshet som en utsider. Tvert imot befinner jo skolen seg i dag i et slags sentrum. Den er for lengst godkjent av myndigheter og fagmiljø, og den er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt. Dens forhenværende studenter lager arkitektur som skiller seg lite fra resten av hopen, og mange av dem befinner seg i det sjiktet som Hatløy med rynket nese kunne kalt «arkitektureliten» i landet.

Det har vært en lang reise gjennom tre tiår, fra den relative periferien og til et nytt sentrum. Det blir spennende å følge med på hvor ferden går videre.

Gratulerer igjen!

Martin Braathen, redaktør