Arkitektnytt

Kvalitet er enkelt. Det er enkelt å se kvalitet i et arkitekturprosjekt, akkurat som vi gjenkjenner for eksempel kvalitetsklær, eller kvalitetsvin. Kvalitet er den nennsomme detaljeringen, på tross av de små, romlige dimensjonene. Kvalitet er de gode og rause dimensjonene, på tross av at eksklusive materialer er valgt bort. Kvalitet er god tilpasning. Kvalitet er smart kontrast. God form. Godt program.
 

Kvalitet er vanskelig. For det slipper stort sett unna hver gang vi forsøker å definere det generelt. Kvalitet er enkelt når det diskuteres på hvert prosjekts premisser, men den forsvinner når vi forsøker å finne essensen på tvers av prosjekter. Kvalitetene i ett prosjekt er ikke kvalitetene i det neste. Iblant utelukker de hverandre.
 

Er det et problem? Normalt ikke. Tvert imot er kvalitetens skiftende vesen en forutsetning for arkitektstandens frodige fagdiskusjoner, slik vi finner dem i en konkurransejury eller på arkitektskolene. Eller iblant i spaltene til fagbladene våre. Vi ser på et prosjekt og leter etter, finner og diskuterer kvalitet. Et mangfold av kvalitet.
 

Problemer oppstår derimot når vi forsøker å formidle denne fleksible og selvinnlysende kvalitetsforståelsen utenfor arkitektenes egne rom. Vår kanon av arkitektonisk kvalitet kan få harde møter med lekfolk, og vi havner fort i kategoriene smaksdommere, eller  (sagt litt overbærende) kunstnere, eller økonomisk uansvarlige, eller elitister – eller som den utvalgte i ukas Boka mi-spalte, Tom Wolfe, så enkelt og greit kaller det: fascister. Bare fordi vi har en viss unison forståelse av kvalitet – og de andre ikke har umiddelbar tilgang til den.
 

Så da må vi vel forsøke å gjøre oss forstått. I dette nummeret har vi skrevet om arkitekturpriser, tradisjonelt en form for bransjeritualer som skal forsøke å fange og belønne arkitektonisk kvalitet. Et nærliggende eksempel er NALs nye arkitekturpris, som har som mål å «hedre den beste kvaliteten». Bakenfor ligger et ønske om å sette i gang en opplyst samtale om kvalitet. (Så er spørsmålet om det da holder å kun involvere landets allerede innforståtte arkitekter i samtale om kvalitet.)
 

For nå er det både politisk kamp og det er profesjonskamp i byggebransjen, og NAL trenger et operativt kvalitetsbegrep, en enkelt formulerbar og kommuniserbar definisjon som kan fungere i kampen for den gode arkitekturen og mot fundamentalistisk lovgiving, passive ministre og ignorante utviklere. (Og, det bør legges til, på tvers av landskap, bygg og interiør.)
 

Den gode nyheten er at problemet allerede er løst innen kunstfeltet. Filosofen George Dickie definerte det som er kalt den institusjonelle kunstteorien, og den kan lett parafraseres i dette tilfellet: Arkitektonisk kvalitet oppstår når en representant for arkitekturen har gitt et objekt status som kvalitet. Kvalitet er kvalitet. 

Martin Braathen

Redaktør