Arkitektnytt

De må kunne skilte med det siste av det nye, vise de prosjektene og tankene som ligger helt i forkant. Men hva er det som avgjør om noe er i forkant, hvor avantgarde det egentlig er?

Under studietiden min ved arkitektskolen i København satt jeg en kveld og hørte radio mens jeg bygde modell. Tre filosofer vurderte hva som kan regnes som avantgarde, og hvordan man oppnår status som avantgardist.

De behagelige kveldsradiostemmene diskuterte temaet fram og tilbake, og konkluderte med at det å prøve å ligge i forkant av et fagfelt, er en oppskrift på å mislykkes. Med andre ord: Man kan ikke bestemme seg for å være avantgarde. Man kan bare håpe på å være det.

Radiofilosofene anbefalte heller å dyrke et smalt definert interesseområde til det ekstreme. Har man veldig god teft, kan man på den måten være heldig og ende opp avant garde, foran røkla.
Koolhaas har en evne til å avsløre nye sammenhenger i det som er rett framfor oss. Ta for eksempel hans tekst «Junkspace» fra 2001. En vilt oppramsende, nesten manisk tekst som peker på hvordan flyplassarkitekturens polerte overflate skjuler et kaos av tiloversrom, som vi aldri ser eller reflekterer over. Disse rommene er fylt med teknikk, som for eksempel luftekanaler. Utformingen ligger utenfor arkitektens formgivning og kontroll. Koolhaas’ tekst viser en arkitektrolle i endring. Den ble raskt obligatorisk lesning for arkitektstudenter. Han pekte på det opplagte. Men det var måten han rammet inn problemstillingen på, som gjorde at vi oppdaget noe nytt.

Med årets biennale gjør han noe av det samme. Istedenfor å konkludere, inviterer han til gravefest i håp om å oppdage noe nytt i det kjente. Den nordiske paviljongen er et godt eksempel på hvordan oppdagelsesferden har brakt fram nye perspektiver på norsk arkitekturhistorie.

Styrken i Koolhaas’ biennalekonsept ligger i at han ikke er redd for å bli banal. For det er noe banalt ved det å undersøke modernismen, under paviljongtemaet Absorbing modernity, som er så kjent for arkitektstanden, og å studere og stille ut arkitekturens grunnelementer slik han gjør i Elements-utstillingen. Å vise fram arkitekturens frontlinje er et dødfødt prosjekt, det er i seg selv uaktuelt, ifølge radiofilosofene. Istedenfor setter Koolhaas i gang en massiv undersøkelse av det allerede åpenbare, uten å ha noe svar klart i den andre enden. Han gjør det alle arkitekter er trent til, han lar svaret stå åpent, og følger isteden undersøkelsen dit den måtte lede en. Det høres lett ut, men alle som har prøvd, vet at det krever en god porsjon ureddhet og mot.