Arkitektnytt

Fordi de fremstår som like deler interne og impotente: en masse snikksnakk, skulderklapp og smisk. Hvis det er endring vi ønsker, la oss gå direkte til myndighetspersonene. Eller sørge for å få innpass i TV, radio og aviser, særlig hvis den brede offentligheten også skal nås. I stedet for at kulturbyråkratene klinker i cava på klubbmøter for den engere krets.

Dette er selvsagt en dypt urettferdig og forutinntatt holdning. Og går direkte til et worst-case scenario: triennaleformatet på sitt aller verste. Oslo Arkitekturtriennale har dessuten bevist at den kan diskvalifisere slike fordommer. Særlig det første året, da utfordringer knyttet til byvekst og byutvikling i Oslo ble bevist, belyst og bearbeidet på en måte som skapte et tydelig faglig, politisk og offentlig momentum.

På bakgrunn av dette, vil jeg påstå at Oslo Arkitekturtriennale (OAT) 2013 fremfor alt har én stor utfordring: Å nå ut. Å være viktig. Ikke i egne øyne, men i møtet med samfunnet for øvrig. Som dere vet (eller i det minste kan regne dere frem til) har det vært tre triennaler mellom 2000 og årets utgave, Bak Den Grønne Døren. Og alle som på stående fot kan gjenfortelle hva disse tre handlet om og hva som kom ut av dem, fortjener å ta resten av dagen fri.

Det jeg forsøker å si, er at gjennomslagskraften til disse arrangementene har vært høyst varierende. Noe som ikke bare berodde på valg av tematikk og fremgangsmåte, men også den energien som går med til det usynlige arbeidet det er å bygge en organisasjon. I 2000 var triennalen et overskuddsprosjekt som surfet frem på dugnadsånd og nyhetens interesse. De påfølgende utgavene handlet om å gi gode ideer substans og permanens. Nå er en ny organisasjon på plass, og OAT har gått fra å være et rent NAL-prosjekt til å bli en profesjonell organisasjon. Men sammen med opprustingen av triennalen som institusjon, har også ambisjonene vokst.

Som Nordens eneste i sitt slag, har triennalen en ambisjon om å være aktuell ikke bare for nabolandene men også ha et bredere internasjonalt nedslagsfelt. I tillegg til å engasjere politikere, fagmennesker i tilstøtende bransjer, byens befolkning som sådan – og ikke minst oss arkitekter.

Det blir derfor svært spennende å se hvordan OAT2013 vil utfolde seg. Jeg vil ikke si at Bak Den Grønne Døren er noe vinn eller forsvinn for triennalen. Men med en ny organisasjon på plass blir dette en gylden sjanse til å vise arrangementets evne til å innfri det potensialet som ligger i den posisjonen OAT har opparbeidet seg. Og samtidig gjøre skam på alle surmagede skeptikere som meg selv.