Arkitektnytt

CK: Tja. Tromsøarkitektene er i hvert fall bekymret for sin posisjon i den lokale byggebransjen. De mener byen er utbyggerstyrt, og i tillegg er de to siste, faglig tunge arkitektoppdragene i byen, Kystens Hus og byromsplanen, utført av oslokontorer. De er  frustrert over anbudsreglene, og mener kommunen ikke engang forsøker å bruke regelverket til å vinkle oppdrag inn mot lokal fagkompetanse.

 

MB: Notert. Hva med naturen, skal vi gjøre noe på naturen? Rose Marie Steinsvik overtalte oss til å ta fjellheisen, og Tromsø sett fra Fløya en solskinnsdag var rett og slett et spektakulært syn. Et lite stykke sivilisasjon som ikke bare er omkranset av fjell og hav og vill natur på utsiden, men også på innsiden: Den utemmede bymarka utgjør kjernen av Tromsøya. I det enorme landskapsrommet ble arkitekturen så sårbar og ubetydelig.
 

MG: Selv har jeg tidligere bare sett Tromsø på mikronivå. Jeg har faktisk vært i byen en rekke ganger, men hver gang under filmfestivalen i januar. Da er nemlig Tromsø på sitt mest urbane, med kø på kinoene, fulle kafeer og restauranter og dampende nachspiel på Verdensteatret. Jeg tenkte aldri før på å problematisere Tromsø som by, men var år etter år imponert over at man kunne skape slikt et sabla liv i et såpass lite bysenter.
 

MB: Godt poeng. Men er det to sider av denne tromsøenergien? På én side har byen en håndfull superenergiske primus motorer som arrangerer og debatterer og står bak det meste som skjer på fagfronten. På den annen side følte jeg på en litt passiv gi-faen-holdning der oppe. Ting skurer og går, man lar Storgatas trehus råtne på rot og Hovigs fantastiske svømmehall forfalle. Når plotteren er blitt for gammel, dumper man den i hagen utenfor kontoret. Man gidder ikke stille på debatt eller intervju hvis man ikke får en forgylt invitasjon i tre eksemplarer.
 

MG: Ja, jo, vi rakk vel ikke helt å knekke Tromsø-koden når det gjaldt arkitektenes omgangsformer. Men det kan hende de trenger litt tid der oppe. La oss vende det andre kinnet til og gjøre en sak om Framtiden. Om byens strandpromenade, selve symbolet på bymessig sammenheng og fremtidsvisjoner. Jeg tror en sammenhengende promenade ville være en stolthet for Tromsø og et tegn på at man mener alvor med planene om å skape en tett og levende by.
 

CK: Strandpromenade og tett by er vel og bra. Men spørsmålet er jo hva slags tetthet og hva slags strandkant de lager. Svarene vi fikk tyder på at alle ønsker å definere en særegen variant av tetthet, fordi både utnyttelse og byggehøyder må skje med utgangspunkt i lokale klimaforhold. Sol og vind og snøforhold skaper uomtvistelig noen rammer for hva som er god arkitektur og god byutvikling i Den Arktiske Hovedstaden. 
 

MB: Apropos det stedsegne! La dere merke til hvor mye postmodernisme, til dels av høy kvalitet, som kunne sees rundt omkring? Grønnegata, Fiolvegen på Langnes og universitetscampusen er alle glimrende reisemål for pomo-fans. Det har sikkert å gjøre med at utviklingen skjøt raskt fart på slutten av 70-tallet i omlegging fra fiskeri til kunnskapsnæringer. Jeg kan ikke komme på noen andre byer i landet som er så tydelig preget av denne perioden. Men er usikker på om det blir en sak ut av det, arkitektene pleier jo å bli sure og fornektende om man konfronterer dem med postmodernistiske tilbøyeligheter. Og det var jo uansett ikke det vi skulle skrive om, var det? Hadde vi nok om de største kontorene, sa dere? Kan vi påberope oss å ha laget det ene og sanne tromsønummeret?