Arkitektnytt

Instituttlederen ved AHO skulle begrunne hvorfor hun hadde valgt ut LALA Tøyen som en av de mest toneangivende unge arkitekter i Norge i dag. En enkelt setning som på mange måter oppsummerer tendensen blant unge norske arkitekter i 2014. Kontoret er bare ett av de sju navnene som kom opp da vi ba fagpersoner ved de ulike arkitektutdanningene nevne én toneangivende norske arkitekt eller designer. 

En tendens i arkitekturfeltet er at vi påvirkes sterkt av er globaliseringen. Den har på samme tid ført til både en homogenisering og hybridisering av den internasjonale arkitekturen. På den ene siden ser vi de lokale og steds-spesifikke tiltakene som  preger tidsånden. Iwan Thomson i LALA Tøyen sier at deres viktigste oppgave er å kna byromsituasjonene og gjøre fysiske tiltak lokalt. Møbeldesignerne Anderssen & Voll trekker fram det nære og det ærlige som en tendens i tiden, og mener at utdanningen kanskje støtter for mye oppunder dette idealet. Dette kan være motreaksjoner mot den stadig sterkere internasjonale påvirkningen. Det kan også være en søken mot unike her og nå-opplevelser, i en verden der fysisk tilstedeværelse blir stadig mindre krevet. Forsker og interiørarkitekt  Annelise Bothner-By er opptatt av disse opplevelsene, og hvordan mennesket møter omgivelsene og andre mennesker. I samme ånd er forsker og landskapsarkitekt Kine Halvorsen Thorén opptatt av hvordan mennesker bruker nærmiljøet, og landskapsarkitekt Rainer Stange er opptatt av gjenåpning av bybekker, kortreist vegetasjon, og lokale arter.

På den andre siden ser vi at den globaliserte verden gjør at vi blir stadig mer påvirket og avhengige av hverandre på kryss av landegrenser. De viktigste nye nasjonale kulturbyggene i Norge, det nye Nasjonalmuseet og det nye Munchmuseet, tegnes av arkitekter fra Tyskland og Spania. Samtidig har norske Snøhetta tegnet den nye minnepaviljongen på et av de helligste stedene i USA; World Trade Center-tomta i New York. Det norske oljefondet eier en fjerdedel av den viktigste handlegata i London, Regent Street, sammen med den engelske dronninga. Så kan vi da snakke om en nasjonal arkitektur? Eller mer spesifikt: Finnes det en norsk arkitektur?

Vi oppsøkte arkitekturhistorikere og -teoretikere for å spørre om det finnes en norsk arkitektur i dag sett i lys av den historiske utviklingen de siste par hundre årene. – Man kan ikke dissekere et enkelt verk og si at det er norsk, sier AHO-stipendiat Halvor Weider Ellefsen. Det var det heller ikke på begynnelsen av 1800-tallet, hevder arkitekturhistorieprofessor Mari Hvattum i en kommentar. Tanken om at nasjonalidentiteten skulle bygges gjennom arkitektur, var et perspektiv som kom sterkere omkring 1900. «På 1800-tallet var ikke målet å bygge norsk, men å skrive Norge inn i et europeisk kulturfellesskap som en sivilisert nasjon blant andre siviliserte nasjoner,» skriver Hvattum. Det historiske og unike nasjonale er også et tema for kurator Rem Koolhaas under årets arkitekturbiennale i Venezia, 20 år etter at han skrev The Generic City. Han stiller spørsmålet: Har arkitekturen som tidligere var spesifikk og lokal, blitt utskiftbar og global?  I The Generic City skriver Koolhaas at generiske byer kan være frigjørende. Mens den tradisjonelle byen er opptatt av regler og koder for oppførsel, er den generiske byen fri for etablerte krav, mønstre og forventninger, og kan dermed gi frihet. I en tid med mye migrasjon er kanskje likhet mellom byer helt uunngåelig, og der byen er definert av funksjon, og ingenting ved historien. Arkitektur-teoretiker Ole Møystad deler i stor grad dette synet, og sier at en kobling mellom sted og identitet ikke finnes.

Med dette ønsker vi å feire grunnlovsjubileet. I denne utgaven gir vi dere lesere et tidsbilde av arkitekturåret vi en inne i, et raskt riss av norsk arkitektur og norske arkitekter anno 2014.

 Grete Kristin Hennissen, redaktør