Arkitektnytt

Under lovens §11-9, ligger muligheten  til en aktiv styring nedfelt, der det står opplyst at kommunen kan «… uavhengig av arealformål vedta bestemmelser til kommuneplanens arealdel» og stille krav om alt fra estetikk til volumer, fra rekkefølgebestemmelser til selve innholdet i utbyggingsavtalene – i prinsippet alle forhold som angår en byggesak.

Hvilket også betyr at kommunen kan la være. Det de imidlertid ikke kan velge selv, er om de skal behandle private planforslag.

Flere steder i loven nevnes privates rett til medvirkning i de ulike planfasene, men først under §12-3 spesifiseres det som på mange måter er lovens sentrale, men relativt underkommuniserte punkt: «Private, tiltakshavere, organisasjoner og andre myndigheter har rett til å fremme forslag til detaljregulering, herunder utfyllende regulering, for konkrete bygge- og anleggstiltak og arealendringer, og til å få kommunens behandling av og standpunkt til reguleringsspørsmålet som tas opp i det private forslaget.»

Den rettigheten benyttes. De aller fleste reguleringsplaner er i dag privat initierte.

Det avleder minst et par interessante punkter. For det første utfordres arbeidet med helhetlig planlegging. Det er en fare for at en kommune ender opp med å si nei eller ja til ukoordinerte forslag.

For det andre stiller ikke loven noen formelle kompetansekrav til de som kommer med forslag til regulering. Dette er muligens ment oppveid ved paragraf §3-3 som spesifiserer at «Kommunestyret skal sikre at kommunen har tilgang på nødvendige planfaglig kompetanse». Et krav det i mange tilfeller har vist seg umulig å oppfylle, særlig for mindre kommuner.

Jeg tror ikke dette er en feil ved loven, selv om ønsket om fleksibilitet lett kan spore av og bli et slags plananarki. Det som trengs er dyktige aktører på begges sider av bordet. Der første prioritering må være å få studenter og praktiserende til å forstå dette helt basale: Det ett sted arkitektonisk kvalitet kan gjøres juridisk bindende, og det er i et prosjekts reguleringsbestemmelser.