Arkitektnytt

Vi kunne hatt en klar agenda på forhånd, planlagt i detalj hvor vi skulle, og hvilke saker som skulle skrives. Eller vi kunne ta sjansen på å se hva som skjedde i møtet med stedet først, som en slags intensiv befaring der man lar stedet forme spørsmålene. Vi valgte siste tilnærming. 
 

Vi fikk låne kontorplass hos KAP, som også ble til gode kilder og veiledere for videre orientering, vi lunsjet med politikere, arkitekter og kommunebyråkrater. Vi oppsøkte arkitekter på kontorene, og vi arrangerte et åpent samtalemøte siste kvelden, en utveksling av ideer og meninger som også ble en vesentlig kilde for sakene vi presenterer i dette nummeret. 
 

Selv om agendaen var åpen, hadde vi med oss noen veiledende punkter som vi antok er med på å forme hverdagen til arkitektprofesjonene på et sted. Disse var, i tilfeldig rekkefølge: 

• Økonomi

• Byutvikling 

• Tradisjoner og arkitektonisk identitet 

• Tilnærming til vern

• Politisk klima og vilje til arkitektur

• Entreprenørene og byggebransjen

• Klientene

• Klima og topografi

• Kommunal saksbehandling
 

Kortversjonen av svarene på dette er at:  

• Det er åpenbart at Stavanger har en annen økonomisk virkelighet enn andre steder i  landet, med langt kortere vei mellom oljepris og økonomisk handlingsrom for arkitekten. Sårbarheten i oljeøkonomien harvist seg i det siste med en betydelig nedkjøling. Kontorene merker stillstand og en dreining fra prosjektering mot mer regulering i påvente av ny vekst. Flere steder observerer man neste byggetrinn på vent.
 

• Bytuviklinga har sterkt fokus på Stavanger sentrum, og dets levedyktighet kontra de store kjøpesentrene utenfor bykjernen – og ikke minst næringsparken Forus. Den nye sentrumsplanen ser ut til å ønske å utvide kjernesentrum med et bredere næringsområde – noe som fylkeskommunen ser ut til å motsette seg. Folk og politikere i Stavanger synes usedvanlig opptatt av byutvikling.
 

• Stavanger har vært en by uten egen arkitektskole, og få arkitekter vi snakker med, bekjenner seg til noen hjemlig arkitekturtradisjon. Derimot fremholder flere etterkrigstidens mer nøkterne villa-arkitektur og tett-lav-byggeri som en slags storhetstid i byens arkitekturhistorie. Det er bred enighet om at det i folkesjelen er en sterk dragning mot tett-lav i alle varianter, mens en urban storbyarkitektur er mindre ønsket og mindre vanlig. 
 

• Stavanger har en trehuskjerne som er strengt bevart. Likevel ser det ut til at byen er villig til å eksperimentere på flere hold med alternativ infill og ombygginger.
 

• Flere arkitekter fremhever at klientene i Stavanger har større vilje til eksperimentering enn andre steder, at de generelt er godt bemidlet og med rask vilje til gjennomføring. Når det gjelder private klienter, har de også har en sterk dragning mot eneboliger og tett-lav generelt.  
 

• Stavanger har et værutsatt klima med vind og nedbør. Topografien bærer preg av høye fjell i bakkant og store, flate slettelandskap med sammenhengende suburban bebyggelse. Tradisjonelt har klima bedt om lave og langstrakte bygningsstrukturer med fokus på skydd, i dag er det vanskelig å se avtrykk av dette i den nyere arkitekturen. Heller ikke uteområder i nyere boligområder ser helt ut til å ta inn over seg det harde klimaet.
 

• Det skrytes av en fleksibel og pragmatisk saksbehandling fra kommunens side, og en høy andel av kommunale reguleringsplaner fremfor private. 
 

For langversjonen, se sakene på de neste sidene. Meld gjerne tilbake med flere perspektiver, korreksjoner, ris og ros. I tidlig juni reiser vi til Tromsø, og vi tar gladelig imot tips og innspill i forkant.